I går klokka 14 gikk fristen for å søke høyere utdanning ut.  På radioen snakket de med noen russ om hvilke studier de hadde søkt på.  Veldig mange svarte at de skulle ha et friår.  De snakket om å reise, og å ta det litt rolig. Slappe litt av etter 13 års skolegang. Så snakket reporteren meg en “forståsegpåer”.  Fikk ikke helt med meg verken navn eller tittel.  Han snakket om at nå etter to år med pandemi, mye hjemmeskole og ingen utenlandsferier var det ikke rart at ungdommen ønsket å reise og oppleve ting.  Og at det var sunt å ta et friår etter 13 års skolegang.  De hadde virkelig fortjent det!

Jeg tenkte litt over det.  Hvis man fortjener ett friår etter 13 års skolegang. Hvis det både er sunt og fornuftig. Hva da med etter over tretti år i arbeidslivet?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Kunne ikke og en litt sliten kjerring med en maltraktert kropp trenge et friår etter 13 års skolegang, 3 år med studier og 31 år i arbeidslivet?

Jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg.  Det denne kjerringa trenger er et friår!

I stedet for å føle meg som en ubrukelig, utdatert, utslitt arbeidssøker kunne jeg snu holdningen.  Jeg har et friår! Det høres jo mer ungdommelig, moderne og i tiden ut.  Og hvis det er sunt for ungdommen må det da og være sunt for utslitte kjerringer.