Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt til personer som får avklart omfanget og varigheten av en arbeidsevnereduksjon.  For meg tok det to år og fire måneder å få innvilget AAP (arbeidsavklaringspenger). Alle var enige om at jeg hadde redusert arbeidsevne, spørsmålet har vært hvor mye og om det gjelder alle typer arbeid.
Så. slik jeg opplever det har jeg måtte få avklart omfanget av arbeidsevnereduksjonen før jeg i det hele tatt kunne få den stønaden man skal ha mens man blir avklart.
Mulig jeg er dum, men det er noe som ikke henger helt på greip her.

Det har frustrert meg. Fordi jeg har følt at jeg ikke har blitt trodd av “systemet”. At jeg sluttet som radiograf fordi jeg ikke gadd å jobbe mer. At jeg var en lat snylter som bare ønsket å leve herrens glade dager på skattebetalernes regning.
Og ja, det har gått ut over psyken til tider. Det gjør noe med meg å føle at jeg ikke blir trodd. At jeg ikke har så mange vondter og begrensninger som jeg hevder, og som jeg har haugevis av dokumentasjon på fra lege, arbeidsplass og arbeidsrettet rehabilitering.
Jeg ser jo ikke så syk ut. Jeg svarer greit for meg. Har ressurser. Er politisk engasjert og på alle måter en oppegående kjerring. Kanskje jeg ikke har så redusert helse som jeg hevder. Snylter.
Sånn føler jeg at systemet og andre har tenkt. De ser meg i avisen, i kommunestyret og i byen hvor jeg drikker kaffe-latte.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

De ser meg ikke når jeg ikke orker å bøye meg for å klappe Kidd på morgenen, når jeg ligger under dyna om natta og hele kroppen verker eller når jeg flater ut på sofaen etter endt kommunestyremøte.
Ikke er jeg den som sutrer mest om alle vondtene heller. Jeg lever med de. Jeg er vant til de. De er en del av meg.
Jeg vet jeg kanskje burde klage mer til leger og til Nav, men det er liksom ikke meg.
Jeg gjør meg heller sprekere enn jeg er enn å male meg dårligere.

Da jeg søkte AAP første gang i 2021 føltes det som et nederlag. Jeg hadde motvillig innsett at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg levde. Jeg har sjelden vært så langt nede som jeg var den høsten.
Når jeg så ikke fikk innvilget AAP og måtte gå på dagpenger følte jeg meg lurt. Alle hadde jo sagt at jeg hadde krav på AAP:
Så begynte jeg å fundere på om alle vondtene bare var innbilning.  At jeg egentlig burde ha klart å stå i jobben. At det hadde gått hvis jeg bare hadde bitt tennene sammen og stått på.  At jeg egentlig var en lat snylter.
Det har vært to tøffe år – og da har jeg ikke tatt med at inntektene ble kuttet med 37,6% når man går på Dagpenger.
Jeg skal si at det har vært merkbart i en dyrtid.

Alt dette er glemt denne uka. Jeg har endelig fått innvilget AAP!! (Arbeidsavklaringspenger.)
Jeg tror ikke noen skjønner for en lettelse det er. Endelig er jeg blitt trodd!  Jeg ble så glad at tårene spratt da vedtaket kom. Og ja, skuldrene føles mindre stramme og jeg sover bedre om natta, selv om kroppen fremdeles verker når det er væromslag.

Jeg føler for å feire, selv om det egentlig er et nederlag. Feire at jeg endelig er over på den stønaden jeg mener er riktig. At velferdsstaten endelig fungerer for meg og.
At det og betyr nesten to tusen kroner mer i måneden utbetalt kommer også godt med. men det er ikke pengene som betyr mest. Det er faktisk følelsen av å ha blitt trodd.