En skal høre mye rart før øra faller av, lærte jeg som barn. Men her om dagen vurderte jeg sterkt å sjekke om ørene mine begynte å løsne. Det satt en mann inne i radioen min og hevdet at gulerota følte “smerte” når den ble slått eller skåret i.

Min første tanke var hvem slår gulerøtter? Jeg forstår at gulerøttene nok relativt ofte opplever å bli skåret i, men slått? Jeg klarer ikke helt å se for meg når det ville føles naturlig å flatbanke ei gulerot. Da var det gjort, mannen i radioen hadde fenget min oppmerksomhet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå hadde han gått over til å snakke om kål. Noe om at kålen smakte mer kål jo mer man kuttet i den. Jeg fikk ikke ned meg alle detaljer, for jeg begynte å tenke etter om utsagnet medførte riktighet. Mente han ar den første biten jeg skjærer av et kålhode er mildere enn den siste? Eller at finsnittet kål, som f.eks. til surkål smaker mildere enn kål i større biter, sånn som f.eks i fårikål? Og stemmer det?

Innen jeg var ferdig med å reflektere over det snakket han om løk. Og nå klarte hei å følge det han sa uten å bli avspore med å vurdere om det virkelig var slik  For når vi skjærer løk, begynner vi ofte å gråte. Tårer og løkkutting har en sammenheng vi alle kjenner til. Og nei, tårene dukker sjelden opp i ren medlidenhet med den voldsutsatte løken.

Det er et svovelhildig stoff løken skiller ut for å forsvare seg. Den skiller ut det samme stoffet hvis vi hadde vært et skadedyr som angrep den. (Noe vi jo strengt tatt er.)

Min neste refleksjon var virkelig fylt av omtanke og medlidenhet. Hvis gulerot, kålhode, løken og andre grønnsaker har følelser, reagerer på smerte eller å bli utsatt for vold. Hva skal veganere og vegetarianere spise da? Kommer de til å bli en utdøende rase?

Slik jeg har forstått det så er det medlidenhet med dyr som gjør at de ikke spiser kjøtt. Da må de jo ha like mye medlidenhet med kålhoder, løk og gulerøtter.