Charlie Chihuahua og jeg er alene hjemme denne helga. Gamle Gubben Grå tok med seg Eldste Sønn på hytta. Det har kommet masse snø her i januar, og sikkert ennå mer i Valdres. Det er godt å få tatt en tur å få måket av hyttetaket.
De har hatt litt av en gravejobb bare med å grave seg inn til hytta, og videre lage vei ned til do.
Fristet ikke meg og ryggen min.
Egentlig skulle jeg vært i Oslo på kurslederkurs, men heller ikke en helg i en forelesningssal var det ryggen trenger akkurat nå. Så jeg holder meg hjemme, fyrer i ovnen og passer på å ha nok pledd i umiddelbar nærhet. Det er 16 minus ute.

Nå har jeg rigget meg til med tekrus og tastatur og tenkte jeg skulle finne ut hva toppbloggerne over meg på lista er opptatte av i dag.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det er ikke overraskende mat.  En ukemeny som består av alt fra kantarellsuppe til hestebiff.
Jeg tror du skal slite hardt med å finne friske kantareller ute i skogen i januar er min første tanke. Og at jeg håper jeg til neste år får plukket så mye sopp at jeg kan ha litt i fryseren ut over vinteren. I år ble alt spist så fort jeg kom hjem fra sopptur.
Tenker og at det er litt rart at det står hestebiff.
Jeg snakket faktisk om det her om dagen med en som driver og trener travhester. Han hadde vært nødt til å ta livet av den ene hesten sin etter at den knakk lårhalsen og hadde spist kjøttet med god samvittighet. Noen hadde reagert på det.
Vel, travhester får nok ikke titan når de er uheldige på glattisen. Og hestekjøtt fra en travhest er fantastisk kjøtt.  Det betyr ikke at han ikke var glad i hesten. Jeg tror det finnes få som er mer glad i dyr enn denne mannen.
Men at man skriver hestebiff på en ukemeny på blogg. Er det innafor nå, eller reagerer folk fremdeles på at hest blir til mat? Jeg husker jo at det ble full baluba i en skoletime på ungdomsskolen etter at noen hadde foreslått at en syk hest på ridesenteret burde bli kjøtt. De jentene i klassen som vanket i stallen ble så oppløst i tårer, ul og skrik at videre undervisning var umulig.
En merkelig observasjon for meg som kom fra gård med kjøttproduksjon. Jeg var vant til å spise dyr jeg hadde et personlig forhold til.
Nå som mennesker blir opprørt bare av tanken på å spise kjøtt i det hele tatt, er det da plutselig greit å spise hestekjøtt?

Det er mye en kan undre seg over. Også hvor interessant det kan være å se en dårlig amatørfilm fra et tre uker gammelt fyrverkeri. Hva er det som gjør at Stina og hennes blogg ligger så langt oppe på bloggtoppen?

Det finnes jo en mengde andre blogger å bruke tid på. Janne Nordvang og hennes betraktninger over ukas små øyeblikk er noe jeg leser fast hver søndag. Friluftsheidi som møter helseutfordringene hun har fått de siste årene med et imponerende pågangsmot og pågangsvilje selv om kreftene ikke alltid er der leser jeg og fast. Hun skriver i likhet med Janne utrolig bra. En annen som har ordet i sin makt er Gry Henriksen. Kanskje ikke alltid en koseblogg, men verdt å sveipe innom for den dama har rimelig mange friske meninger hun gjerne deler.

Mye av det som er så fascinerende med blogg er jo alle de forskjellige menneskene man blir “kjent med” gjennom at de gir oss glimt fra livene sine. Hverdagsglimt, for det er tross alt hverdager det er flest av for de fleste av oss.
Ikke alle da. Noen må liksom la hver dag toppe den forrige. Lørdagen i går var Beste lørdagen på det bloggeren kunne huske, På onsdag, altså for 4 dager siden hadde hun Den ultimate perfekte onsdag. Høres litt heseblesende ut for meg som bare har helt vanlige, litt kjedelige hverdager.

En annen blogger som jeg tror heller ikke har så mange kjedelige dager er Vibbedille. Med all den kreativiteten hun bobler over av kan livet sjelden bli kjedelig. I går hadde hun Givw Away på bloggen. Du kan være heldig å vinne materialpakke  til noen utrolig flotte påskehøner. Kanskje dumt å tipse leserne mine om dette, siden jeg selv har deltatt i konkurransen i håp om bli den heldige vinner.  Men jo større konkurranse, jo morsommere er det jo å gå av med seieren, så jeg deler villig.
I 2020, tror jeg det var, var jeg så heldig å vinne en påskeuro fra nettopp Vibbedille. Jeg vant!!!! skrev jeg da, og strålte av lykke.
Da jeg var liten var påskepynt forbeholdt noen gule, små kyllinger laget av piperensere og som ramlet over ende hvis du kastet et blikk på dem.  Men i det siste årene har det kommet en del påskepynt jeg har sansen for. Jeg har både påskehønelua som jeg bruker på det årlige påskeskirennet og den store påskehøna mi som jeg forsøkte å lære å fly koronnapåsken 2020.
Hm kanskje jeg bør begynne å tenke på å lage noe gøy frem mot påske, enten jeg vinner materialpakka eller ikke.

Vil du ha deg en god latter denne søndagen gå inn på dette innlegget. Noen ganger skal det ikke mer til enn ens eget speilbilde til for å ødelegge dagen.
Minner meg på Mamma. Jeg hadde lenge sagt at hun begynte å ligne på Tante Emma, som var Mammas tante. Mamma fnøys av det. Tante Emma var gammel. En dag gikk hun ut av butikk hvor det var et stort speil ved siden av døra. Mamma så damen i speilet, og trodde det var en kunde på vei inn i butikken og tenkte at jamen lignet den damen på nettopp – Tante Emma. Når det gikk opp for henne at det var sitt eget speilbilde måtte hun sjokkerende gi meg rett i at hun begynte å ligne på tanta si.

Tom har et tankevekkende innlegg Familiens kulørte lam med tilpasningsproblemer  har han kalt det. Mye gjenkjennbart i det innlegget. Eller, jeg er kanskje ikke familiens sorte får, kanskje heller den halvgale tanta. Vel rollen som halvgal tante kan jeg fint leve med. Jeg har aldri hatt som mål å være et kjedelig A4 menneske, selv om jeg selvsagt liker å tilhøre en flokk.  Ikke er jeg så opptatt av om slekta leser mine kjerringtanker eller ikke.

Nå er det tid for frokost, og jeg skal kose meg med å lese flere blogger og litt nettaviser.