Ååååh, jeg sitter i kurvstolen på trammen og føler meg nærmere 90 enn 50 år.  Det et vel knapt en kroppsdel som ikke gjør vondt.  Hvem mente at fysisk aktivitet var sunt for gamle kjerringer som meg?  Jeg orker ikke bøye meg for å se etter, men jeg er egentlig rimelig sikker på at jeg har gnagsår under i det minste den ene foten og er usikker på om jeg i det hele tatt skal gå inn, altså bevege meg, eller bare bli sittende her i kurvstolen for evig tid – eller i det minste til det lysner av dag.

Det begynte som en god idé. Gamle Gubben Grå,  Charlie Chihuahua og jeg. En times skogstur for å se etter sopp. Greit vær og rundt 20 grader. Flott aktivitet i stedet for å sløve på sofaen eller sitte å knotte på mobil og pc.  Jeg skrev vel noe om å ta vare på helsa og være litt i aktivitet før i dag?

Vi dro til Aklangen. Passe langt, fint terreng og ikke minst, det er der sopp- og nyttevekstforeningen ofte har sine arrangement. Ikke at jeg trodde det var noe slikt arrangement i dag, men det er sikkert et greit sted å se etter sopp. Jeg har funnet sopp der før.

“Har du ikke gått deg bort på Holleia har du ikke vært der nok.” sto det på skiltet som fortalte om området og viste kart over forskjellige turløyper. Vi har vært en del på Aklangen, men da holdt oss nær det vannet. Kost oss like ved bilen med bær- og soppplukking. Padlet kajakk og grillet pølser. Du vet, lett søndagstur når ungene var små. Ja, dette var ve for det meste da vi bodde I rekkehuset, altså i forrige århundre. Så nei, vi har nok ikke vært der “nok”. Og det beviste vi i dag.

Vi gikk oss muligens ikke bort. Men turen ble adskillig lenger enn den kjappe times soppturen jeg hadde tenkt. Og nei, vi visste ikke hele tiden hvor vi var. Så selv om vi kom dit jeg trodde til slutt, så gikk vi oss på en måte nesten bort.

“Man får ikke noen treningseffekt hvis man ikke blir svett og får litt puls og pust” pleier Datteren å si.  Jeg kan love dere at jeg hadde puls. Pust hadde jeg. Jeg klarte fremdeles å skjelle ut Gamle Gubben Grå på slutten, rett før jeg forsto at vi var på rett vei. (Et typisk tegn på at jeg er litt vel sliten.)  Men vi kom frem selv om hvert skritt gjorde vondt de diste kilometeren.  Skrittelleren rundet 10 km før vi kunne sette oss i bilen.

Om vi fant sopp? Ikke stort, og de jeg så på slutten gadd jeg ikke bøye meg for å undersøke eller plukke.

Til deg som er lokalkjent og ikke synes bildet øverst minner om Aklangen, du har helt rett.  Mobilen min gikk raskt tom for strøm. Ble ikke tatt ett bilde, så dette er hentet fra arkivet. Det er fra Haglebu.

Nei nå nærmer deg seg middag. Jeg får kreke meg inn, få av meg turklærne, ta en dusj og få på meg den røde kjolen.