I går var jeg på sykehuset for å måle bentetthet.  Det var rart å gå inn i det bygget som har vært arbeidsplassen min I over 30 år, og kun være der som pasient. Jeg har ikke noe I mot sykehuset eller folkene som arbeider der, men likevel føles det sårt hver gang jeg er nødt til å besøke bygget. Det er som å komme hjem, bare at det ikke er hjemmet mitt lenger.

For meg var sykehuset mer enn en arbeidsplass. Det var en viktig del av livet i hele mitt voksne liv. Nå er jeg ikke en del av fellesskapet lenger. Det føles rart og sårt.

Men det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skulle handle om knoklene til denne kjerringa. Om hvor vidt de et blitt mer osteoporotiske, altså mer benskjøre. Greit å vite nå som vi nærmer oss den kalde, glatte tiden. “Snille” sjeler har alt delt flere bilder av snø med meg denne helga. Det er visst snø i Valdres. Greit å vise om lårhalser og andre deler av kjerringa har en  mulighet til å overleve et fall eller to eller om jeg er blitt ytterligere benskjør.

Undersøkelsen startet med veiing og måling. Kiloene var som forventet. Kanskje et par mer, men det (bort)forklarte jeg for meg selv med at jeg ble veid med klær på. Når jeg skulle måle høyden ble det nesten som når vi ble veid og målt i skoledagene. Jeg strakte ryggen godt og gjorde meg så lang som mulig. Jeg har vært 175 cm siden skoledagene, men man synker gjerne litt sammen når man begynner å bli eldre. “Vokser nedover som kurumpa” som bestefaren min pleide å si. Det hadde vært et nytt alderstegn om jeg nå ikke var 175 cm lengre. Et nytt smell i trynet. Jeg trenger ikke så mange flere slike. I det minste ikke når jeg er inne på min tidligere arbeidsplass, en atbeidsplass jeg måtte forlate fordi jeg var gammel og utslitt. Men jeg hadde ikke krympa! Jeg hadde tvert i mot vokst. Ikke i bredden, men i høyden. 176 cm fikk sykepleien meg til å bli.

Bentetthetsmålingen gikk og bra. Medisinene jeg har gått på har virket. Jeg var ikke osteoporotisk lenger. Derimot hadde jeg fått betydelig økte forkalkninger nederst i ryggen. Vel, at det et mye galt med den ryggen er jo ikke noe nytt. Så litt forkalkninger er mer rn forklaring enn noe jeg kommer til å bruke tid på å bekymre meg over.  Det positive er at jeg kunne kutte ut tablettene mot benskjørhet! Kjekt for alt som kan kuttes. Det et også utrolig godt å vite at skjelettet til denne kjerringa ikke nødvendigvis knekker om jeg skulle ramle.

Forlot i grunn sykehuset med en følelse av å være både yngre og sprekere. Sånn sett ble det rn fin start på helga, og selvsagt feiret med en kaffe-latte.