Når denne kjerringa blir frustrert eller sint nok da tar hun frem kanonen, og det er nettopp det jeg føler for i dag.  Men slapp av man skyter ikke spurv med kanoner har jeg hørt, jeg regner med det samme gjelder for kaniner. Ja at man ikke skyter på de med kanoner. Nei, når jeg drar frem kanonen i dag er det Nav jeg mener fortjener en verbal kanonade.

Jeg er ikke noe voldelig menneske, men i dag har frustrasjonen vært stor. Så stor at når jeg ble ferdig med å rive meg i håret og svette over tastatur og pc  måtte ta en kald dusj.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Desverre var sluket på badet tett, så jeg ble raskt like frustrert og forbanna på ny etter dusjen. Vann ut over hele badegulvet og den lite hyggelige jobben med å renske et badesluk fullt av hår, døde hudceller  og gud vet hva er liksom ikke med på å blidgjøre denne kjerringa.

Jeg er roligere nå. Sitter i kurvstolen ute på trammen og klarer atter å puste med magen. En kjøretur med Datteren og en halvliter Coca-Cola har bidratt til at puls og blodtrykk har gjenfunnet normale verdier.

Jeg har aldri vært flink til å be om hjelp. Å stå med lua i hånda og be om almisser har aldri vært min greie. De som har fulgt denne bloggen en stund vet at jeg ser på meg selv som kjerringa som fiksa alt. Og selv om jeg desverre har måtte innse at jeg ikke fikser alt lenger, gir det meg en like stor nederlagsfølelse hver gang jeg må be om hjelp.

Nav trengte noe mer dokumentasjon. En hver underavdeling av systemet må ha sin versjon av de samme papirene virker det som. Hadde det ikke vært greit for alle parter om Nav kunne snakke med seg selv?

Vel jeg ordnet og fikk tilsendt dokumentasjonen som var etterlyst.  En av dokumentene fikk jeg tilsendt som et word dokument. Og dermed begynte utfordringene. For på nav sin side gikk det ikke an å laste opp filer i det formatet. De måtte ha det I pdf eller jpg.

Egentlig sier det meg utrolig lite. Men jeg vet det går an å konvertere et word dokument til en pdf fil. Jeg vet bare ikke hvordan. Det var det jeg satt og forsøkte å få til etter fattig evne mens frustrasjonen steg i takt med antall mislykka forsøk.

Noe av grunnen til at jeg blir så frustrert er at det nettopp er Nav som  gir meg denne utfordringen. For jeg vet at det er flere enn meg som ikke ville løse denne utfordringen lekende lett.  Jeg er ikke god på data, men det er det flere som ikke er.  Jeg er ganske god på å lete meg frem å finne løsninger. Jeg vet om mange som ville gitt opp på et langt tidligere tidspunkt. Mange av de er også brukere av Nav sine tjenester. Kanskje ville noen av de ha gitt opp, og dermed gå glipp av støtte de både har rett til og kunne ha trengt utrolig godt.

Jeg er som sagt ikke god på å be om hjelp. For meg har det å henvende meg til Nav for å få bistand jeg vet jeg har rett til vært en terskel som det har tatt litt tid å komme over. Når jeg så blir møtt med så mye nye hinder som jeg har blitt i det systemet da har jeg mest lyst til å droppe det. For det har ikke bare vært problemet med denne filen som har frustrert meg når det gjelder Nav den siste tiden. Jeg føler det er hinder på hinder. Det fører til mye frustrasjon, og det tapper meg for mye energi.

Det sies at jeg er ressurssterk. Jeg har ikke problemer med å forstå lover og regler, synes Lovdata er en informativ side jeg bruker masse. Og jeg kan kunsten å ordlegge meg.  Når jeg finner Nsv så utmattende  hva da med de som ikke har de samme ressursene som meg?  Hvor mange gir opp i sitt møte med Nav systemet? Og er det kanskje de som hadde trengt støtten fra Nav mest?

Nav er slik jeg ser det sikkerhetsnettet som skal fange deg opp når du faller og virkelig trenger det. Nav og de gode ordningene vi har i velferdsstaten er sikkerhetsnettet til de som faller utenfor. Blir det ikke da feil at man må være ressurssterk for ikke å falle gjennom nettet. Vil ikke da ordningene til Nav bare være for de som har ressurser til å manøvrere i systemet, og kanskje ikke de som trenger det mest?

Jeg har fått sendt inn dokumentet. Jeg tok en screen-shot av det med mobilen. Det ble da en jpg-fil som lot seg laste opp.  Problem løst. Puls og blodtrykk tilbake på et sunt nivå. Det er ikke synd på meg. Jeg er kjerringa som fikser alt – selv om jeg strever litt og det tapper meg for mye energi. Verre er det med de som ikke fikser slike ting. De som ikke har energi og pågangsmot til å prøve og prøve helt til de får det til. De svakeste av oss. De som trenger sikkerhetsnettet mest.  Hvor mange av de gir opp på veien?