Når jeg blar gjennom gårsdagens bilder dunker jeg meg lett i pannen og sukker litt oppgitt. Det er nok en stund igjen til jeg blir blogger slik som rosabloggerne var. For dette bildet mangler noe vesentlig. Det mangler en blogger. Selvsagt burde Mona Iren eller undertegnede sittet på de halmballene. Eller egentlig begge to. Her er vi på blogg-date, som Mona Iren kalte det, på ett sted som har rigget opp det perfekte sted for en fotoshoot og så tar vi bilder av halmballer og ikke oss selv!! Det kunne ha blitt det blogg-bildet og trukket lesere i tusentalls!! To berømte bloggere på tur.
Eller det hadde vel bare blitt trafikkaos på fv 287 forbi Haugfoss hvis to slike celebriteter som oss hadde rigget oss til for fotografering der rett ved fylkesveien. Så kanskje det var lurt at vi lot det være.

Selv om vi kanskje ikke er de perfekte rosabloggerne, og er litt dårlige til å se locationer, så hadde vi en utrolig trivelig dag i går. Skravla gikk lett på oss begge fra vi møttes på parkeringsplassen nede på Blaafarveverket  og til vi sa på gjensyn oppe ved Haugfoss tre timer senere.

Vi har aldri truffet hverandre før, likevel gikk praten lett fra første stund. Man blir liksom ganske godt kjent med folk av å lese bloggene til hverandre. Ja, “felles kjente” har man jo og. Vi leser jo mange av de samme bloggene. I løpet av samtalen var vi innom både Margrethe og Solliv og hvordan de inspirerte oss ved alle turene de legger ut på.

Første stopp etter at vi traff hverandre var Bødtkerkroa på verket. Der ble det inntatt to store krus med kaffe til hver av oss. Og her gikk skravla så bra at vi helt glemte å fotografere. Kanskje like greit. Heller ikke her hadde vi valgt rett location. Vi skulle jo ha valgt bordet ved det sprakende peisbålet. *Rister oppgitt på hodet*

Når vi begynte å tenke på og snakke om at vi burde jo ta noen bilder fant vi ut at vi kanskje skulle gå videre på området. Det er jo mer å se og gjøre på Blaafarveverket. Shopping, for eksempel!

Hvis ikke bloggtreff på Blaafarveverket var rett tid og sted til å bruke litt av alle de millionene vi ikke har tjent på bloggingen vår vet ikke jeg.  Det var mye å velge i i Den Blå Butikk, jeg falt helt for en papir-engel i gull og hvitt. Den vil være helt perfekt på juletreet i Drømmehuset.

Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk,) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått.  I dag er det et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri som består av området vi var på i går pluss noen gruver oppe i gruveåsen. Et veldig fint sted om sommeren. At de har åpent før jul visste jeg ikke før Mona Iren nevnte det i et blogginnlegg. Det var vel etter det det ble bestemt at det burde være stedet og tiden for vårt første bloggtreff. Vi bor jo ikke så langt fra hverandre.

Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Han har jeg skrevet om på blogg før. Det var da jeg skrev om Festdagsreduksjonen i 1771. Du husker kanskje han kongen som fjernet tredje juledag, Hellige tre kongens dag, Kyndelsmesse, tredje påskedag, tredje pinsedag, jonsokdag, Maria besøksdag og Mikkelsmessesom helligdag og samtidig ble Maria Budskapsdag og Helgemesse lagt til nærmeste søndag. Kjip fyr med andre or. Halverte antall helligdager her i landet.

Etter Napoleonskrigene ble Blaafarveverket overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør. I deres eierperiode (1822–1848) er kjent som verkets storhetstid.
Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer.
Wegner innførte også nye tanker om arbeidernes sosiale rettigheter, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området.  Han var en interessant mann jeg kunne ha skrevet mye om. Kanskje kommer det et senere innlegg om han.

Baron Benecke er og en interessant mann. I 1820 gav han Norge et statslån på en million speciedaler som forhindret at den norske staten gikk bankerott, og dermed klarte å bevare sin uavhengighet overfor Sverige. Norge kunne ikke få kreditt noen andre steder. Saken førte likevel til riksrettssaken mot grev Wedel-Jarlsberg.
Dette høres jo og ut som noe jeg må undersøke mer å komme tilbake til i et senere innlegg. Har vi denne baronen å takke for vår selvstendighet? Ikke en gang oraklet Gamle Gubben Grå kunne gi meg svar på dette.

Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarve til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv.

Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898.
Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger. Blaafarveværket er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa. Jeg oppfordrer alle som har mulighet til å ta en tur til Blaafarveverket. Enten nå i Desember, eller kanskje vel så mye til sommeren når gruvene og kunstutstillingen og er åpent.

Etter å ha tuslet litt rundt ble vi enige om å ta turen opp til Haugfoss som og er en del av området. Det er der bildet øverst i innlegget er tatt. Der befinner Landhandleriet og  Madam Reiffs butikk seg i bygg hvor det har blitt drevet handel siden 1700 tallet.
Området rundt Haugfoss har jeg skrevet om før i innlegget Har kjerringa fått solstikk? Det var betydelig varmere den dagen.

Oppe på Haugfoss ble det mer shopping. Jeg kjøpte et lite, rødt glasshjerte både Mona Iren og jeg var enige om at jeg bare måtte ha.

Da vi kom ut igjen etter shoppingen begynte sola og farge himmelen svakt rosa. Det gikk mot kveld. Hele tre timer hadde vi kost oss sammen. Tida går fort i trivelig selskap. Slike hyggelige dager hører med i adventstiden.

Takk for en trivelig dag, Mona Iren.