Jeg er også til de grader tilbake i hverdagen etter noen fine dager på hotell og landsmøte.
Etter noen hektiske dager på landsmøtet burde jeg ha ladet batteriene.
Kjente da jeg kom hjem på søndag, da jeg ikke skravlet bare på innpust og utpust, men nesten avbrøt meg selv at jeg var litt vel sliten. Sliten og engasjert. Klarte liksom ikke å lande….
Mandag måtte jeg jo bare på jobb. Noen hadde prioritert bunnlinja foran radiografberedskap og arbeidsbelastningen til radiografene. Dessuten er det snart lønnsforhandlinger…Tydelig at det var en stund siden jeg hadde vært tilgengelig i miljøet, for det var så mange som bare måtte tømme seg når de så meg. Klagemuren.
Jeg holdt ut i tre og en halv time før jeg bare måtte ut, vekk, hjem.
Hjem og timers komatøs søvn under pelspleddet på sofaen sammen med Charlie Chihuahua.
På kvelden labba Gamle Gubben Grå og jeg en lang tur med hundene. 8 km ble det på skrittelleren.
Deilig. Sliten på en god måte
I går var det forberedelsesmøte til lønnsforhandlingene.
Frustrerende regning, for det er ikke realistisk å tro at vi får tilså mye som vi ønsker. Arbeidsgiver er steil og bunnlinja rød, utfordringene og forventningene – ikke minst de jeg har til meg selv – store.
Vandrer rundt i miljøet og blir som vanlig klagemur. Et engasjert menneske som lytter.
Orket tall og utregninger til klokka hadde passert 18, men da var det slutt.
Dro hjem og var bare sur, grinete og utrolig sliten.
I dag må jeg slappe av…
I dag må jeg lade batteriene.
…og regne ut første krav, planlegge mer på strategien, ha alt klart på papir og i hode. For i morgen, i morgen starter forhandlingene. Vi har frist til i dag klokka 15 til å melde bistand. Si fra om vi trenger hjelp. Vi har ikke en gang startet…..
