Woop woop. Denne kjerringa er på ny på vei nedover på bloggtopplista.  Fra en 10. plass i går til en 19. plass i dag.  Misforstå meg rett, jeg er godt fornøyd med en 19. plass.  Det er helt fantastisk 4.524 klikk er jo et helt sinn-sykt høyt tall klikk.  Jeg blir litt svimmel av den tanken.  Men Ingrid Aguiluz  som troner øverst på bloggtoppen i dg har ti ganger så mange klikk.  Det får meg raskt ned på bakken igjen.

Ingrid Aguiluz har nyoppdaget diabetes og har tilbragt de sistedagene på Stavanger Universitetssykehus, kun avbrutt av et bryllup. Hun ble innlagt på sykehuset på fredag med en blodprosent på 21,4.  Det er høyt!
I løpet av helgen har hun måtte ta inn over seg at hun har fått en sykdom hun skal leve med resten av livet, fordøye den nyheten med alle de spørsmål og tanker det sikkert har medført. Hun har måtte lære seg å administrere Insulin, som jeg tror fremdeles settes med penn (eller sprøyte om du vil).  Hun har måtte lære seg å ta blodsukkerprøver, stikke seg i fingeren, og lære seg hva som er høyt og lavt blodsukkernivå.  Samtidig har hun deltatt på et bryllup.  Det må ha vært litt av en helg!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har og diabetes. Fikk diagnosen for ett års tid siden.  Har drevet på å økt medisineringa, prøvd oss litt frem.  Men  blodsukkeret er stadig litt forhøyet, konstant liksom.  Ikke så mye. Ikke 21,4 som Ingrid Aguilus.  Mer sånn rundt 12. nede i 9 etter medisinering.  I skrivende øyeblikk er det 12.4.  Det er slitsomt å gå med et høyt blodsukker, en blir så utrolig trøtt og sliten.

Ingrid skriver om at man blir automatisk sykere av å bli innlagt på sykehus. Og det er et kjent fenomen.  Hospitalisering, kalles det på fagspråket.  Folk innordner seg rollen som pasient, og oppfører seg slik de tror det er forventet at en pasient skal oppføre seg.  Eller som Magda sier det,”Rive av pasientene klærne og putte de opp i ei seng for å trille rundt på de så fort de kommer innafor døra.”  Og jeg har sett det gang på gang.
Det kommer en pasient til røntgen. Han kommer fra mottak, og ble lagt inn få timer tidligere. Når jeg så spør pasienten om han klarer å stå på beine. Kjekt å vite hvis jeg ønsker å ta røntgenbilder som bør tas stående, eller hvis jeg ønsker at pasienten skal flytte seg over på undersøkelsesbordet. Så svarer pasienten “Vet ikke…”  Oppfølgingsspørsmålet mitt blir da, “Har du stått på beina før i dag?”  så får jeg ofte svaret “Ja! Jeg kjørte til sykehuset.  Ja, jeg gikk da på mine egne bein inn på sykehuset.”  Da pleier jeg å smile lurt og si, “Da er jeg rimelig sikker på at du klarer å stå nå og. Opp og hopp!”   (Hvis de ikke har lov til å stå opp, får jeg som regel beskjed om det på henvisningen eller av den som kommer med pasienten)

Ingrid velger å være positiv.  Hun vil ikke la sykdommen styre livet sitt,  Hun har diabetes, hun er ikke diabetes.  Det tror jeg er en sunn innstilling. Selvsagt må hun ta noen grep.  Gjøre noen livsstilsendringer.  Men diabetes er en diagnose det går helt greit å leve med.

For meg var det kun en ny diagnose å føre opp på lista. Sjeløyd, hjertefeil, plattfot, dårlig rygg, ødelagt høyre albue, ødelagt venstre albue, skikkelig ødelagt kne, revmatisme og diabetes.  Tror jeg har fått med det meste.
Kanskje ikke så rart kroppen ikke orker å gå for mer enn halv maskin for tiden?

Det har vært noen hektiske dager.  Etter turen til Stalingrad i går var det møte i Rødt og jeg var ikke hjemme før over klokka 21.30.  Ute sludder det.  I dag kjenner jeg at det blir en lang periode under pelspleddet på sofaen.

Vi blogges!