Det gjør den forresten hver morgen. Eller på ukedagene da, fra mandag til fredag. Alarmen på vekkerklokka melder fra klokka 05.28 at nå er det på tide at denne kjerringa står opp.
Ofte er jeg oppe før det. Noen ganger er det umulig å finne en stilling som ikke gjør vondt. Da er det bedre å stå opp, bevege seg litt. Og så heller krype sammen under pelspleddet om noen timer. Ta en tablett eller to hvis kroppen verker på det mest intense. I det minste kan jeg det denne uka. Jeg er fremdeles sykemeldt.
Som den hønemora jeg er, er jeg oppe så tidlig for å se at Yngste Sønn kommer seg av gårde på jobb. Det kan være tøft å komme seg opp og ut før 7 når oktobernatta fremdeles ligger svart utenfor vinduet.
Jeg har ramla ned på en 25. plass på bloggtopplista. Får ikke 77.392 sidevisninger av å skrive om Katastrofeøvelser og gatevandring i oktobermørke. Får sikkert ikke det av å skrive om vekkerklokker som ringer heller.
Kokkejævel som troner på bloggtoppen har 65 ganger så mange sidevisninger som meg. Det er et vilt antall sidevisninger.
Han skriver om livet på barsel, og en apnealarm som utløses midt på natta.
Jeg har ingen erfaring med apnealarm. Vi fikk tilbud om å få det da Eldste Sønn ble født. Indikasjon var til stede. han hadde en søsken som var død i krybbedød. Den andre indikasjonen for å få apnealarm er his barnet har hatt livløshetsanfall i barseltiden. Prematuritetsapne og forbigående apne de første få dagene etter fødsel utgjør i følge de prosedyrene jeg finner ingen indikasjon på apnealarm.
Det var ingen enkel avgjørelse å ta. Ja eller nei til alarm. Vi diskuterte lenge, veide for og i mot.
Til slutt valgte vi å takke nei. Det ble respektert av alle rundt oss, og de på barsel som visste at vi var usikre på hva som var riktig for oss sa at vi bare kunne komme og hente alarmen hvis vi ombestemte oss.
Andre foreldre som har mistet barn velger annerledes enn oss. Hver familie får ta sine avveininger og finne ut hva som er riktig for dem. Det finnes ikke noe fasitsvar.
Alarm er ingen garanti mot krybbedød, den forebygger heller ikke krybbedød. Men den gir foreldrene en mulighet til å starte gjenoppliving så raskt som mulig. Det kan gi foreldre som selvsagt er engstelige for at katastrofen skal skje nok en gang litt mer trygghet. En krybbedød-mamma sier i en artikkel i medlemsbladet til Landsforeningen for Uventet Spedbarnsdød at alarmen gir henne den nødvendige tryggheten til at hun i det hele tatt skal klare å legge fra seg barnet sitt. Man skal ikke kimse av den positive psykologiske effekten dette har både på foreldre, og også på barna.
Det hjelper selvsagt ikke å ha alarm hvis man ikke vet hva man skal gjøre når alarmen går.
Derfor får foreldre som skal ha alarm ha god opplæring i bruken av alarmen og i gjenopplivningsprosedyrer slik at de vet hvordan de skal starte med gjenopplivning til ambulansen kommer.
Det er bra at man får god veiledning og øvelse. Det må jo være helt grusomt hvis alarmen går, pustestans er et faktum, og man blir stående der handlingslammet fordi man er redd for å gjøre noe galt. Gjøre vondt verre.
Ikke minst, det å vite at man ble varslet men ikke klarte å hindre katastrofen fra å skje igjen. For en selvbebreidelse det kan gi grunnlag for. Eller tenk om det ikke var du som var alene med barnet ditt når alarmen gikk, men partneren, en bestemor eller andre som satt barnevakt en times tid…..
Det er flott at foreldre, slik som i Kokkejævel og Kjærest sitt tilfelle, får tilbud om alarm. De har fått opplæring og vet hva de skal gjøre hvis alarmen går. For dem, med deres historie, gir det en trygghet de trenger i hverdagen å få dette tilbudet. Her er bruk av alarm faglig begrunnet .
Enkelte leverandører av pustemonitorer til hjemmebruk hevder at monitoren gir maksimal sikkerhet mot krybbedød og anbefaler den til alle spedbarn det første leveåret. Det er lett å la seg lure til å tro at man som ansvarlige foreldre bør bruke pustealarm/monitor for å sikre spedbarnet sitt mot krybbedød.
Pustealarm er en ”mekanisk valiumtablett”. Den kan gi beroligende effekt for foreldrene uten å forebygge mot krybbedød, Pustealarm er absolutt ikke noe alle barn bør ha første leveår.
De første spedbarnsmånedene utvikles pustemønsteret fra å være uregelmessig med både korte
og lange pustepauser til mer regelmessig og voksent pustemønster. Bruk av monitor under de første tre til fire måneder vil derfor gi mange falske alarmer.
Sitatet ovenfor er fra overlege Jens Grøgaard ved Barneklinikken ved Ullevål og er hentet fra artikkelen “Pustealarm – bare falsk trygghet?” som sto på trykk i Landsforeningen mot Uventet Barnedød sitt medlemsblad ” Oss foreldre i mellom” 03/07.
Jeg skal passe meg godt for å råde unge foreldre av i dag. Ingen ting er mer irriterende enn gamle kjerringer som meg som belærer ungdommen med “da jeg var ung….” Jeg vil bare advare mot en sykeliggjøring av spedbarn At foreldre skal få barseltiden ødelagt av den utryggheten mange falske alarmer vil gi. Eller at de skal føle at de er dårlige foreldre fordi de ikke går til anskaffelse av en dyr alarm.
Og helt til slutt, før dere begynner å hugge hodet av meg i kommentarfeltet.
Jeg forstår utmerket godt hvorfor Kokkejævel og Kjærest har valgt å ha apnealarm. De har fått den utlevert på sykehuset, og i deres tilfelle ar det indikasjon for det. Ikke fordi jeg mener at babyen deres har noen økt risiko for krybbedød, men fordi en alarm kan gi de den tryggheten de trenger for å få en best mulig barseltid. Ikke minst psykisk.
