I dag fikk jeg vite at nok et menneske fra ungdomstiden min har vandret videre til det som måtte vente etter livet her.  Vennekretsen i ungdomsårene var ikke enormt stor. Nå har to gått bort i løpet av en måned. Det er klart det vekker noen tanker.

Døde uventet står det i dødsannonsen. Det gjør ikke at tankene på livet, og ikke minst døden, blir noe mindre. Hun som døde nå og jeg er like gamle, født på samme dag. Han som døde i desember var et par uker eldre enn oss. Det er kanskje ikke så rart at jeg gjør meg noen tanker om egen dødelighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I år skulle vi ha fyllt 60, vi tre.  Ikke en spesielt høy alder i våre dager.  60 er det nye 40 har jeg hørt. Likevel opplever jeg at mennesker på min egen alder stadig går bort. GGG i juni, disse to nå i desember og januar.

Kroppen min har noen skavanker. Jeg er ufør. Et tydelig tegn på at jeg ikke er i topp form. Er jeg i ferd med å bli gammel? Lurer døden bak et hjørne ikke alt for langt fremme?

Jeg vet selvsagt at ingen lever evig, men jeg har liksom planlagt å bli 100. Jeg føler meg slett ikke gammel. Litt slitt, kanskje. Litt patina, men ikke gammel – og langt fra kisteferdig.

Jeg søker vel i grunn ikke etter oppskriften på evig liv. Så det er ikke vits i å fylle kommentarfeltet mitt med gode råd om lavkarbo, trening eller forbønn.

Tankene går mer til at man ikke har noen garantier for morgendagen, neste sommer eller at man blir 100. Så man bør passe på å leve mens man gjør det. Ikke utsette alt man har lyst til å oppleve til en eller annen gang langt der fremme.

Jeg tenker og at man bør nyte livet her og nå. Lage seg gode øyeblikk i hverdagen. Kanskje ikke leve som hver dag skulle være den siste, men leve litt i nuet.  Ta seg tid til å være til stede i eget liv, ikke bare haste videre og tenke at jeg skal gjøre det en annen gang.