Bildet over er en liten kuriositet. Et bevis på at Datteren skrev seg inn i historiebøkene allerede i ung alder. Boksiden det er bilde av er fra Hege Duckert sin bok Norsk Kvinnehistorie på 200 sider . Og hvordan Datteren havnet der kan du lese i innlegget Mail fra Kagge forlag.
Nå trenger ikke ungene mine å skrive seg inn i historiebøkene for at jeg skal være stolt av dem. Jeg tror jeg som mor ville være stolt av og glad i dem samme hva de måtte utrette i livet.
Jeg tenker det er litt av oppgaven ved å være forelder. Gi barna uforbeholden kjærlighet.
Mulig man ikke alltid føler direkte stolthet over alt ungene finner på i oppveksten. Det finne vel øyeblikk hvor stolthet ikke har vært den mest fremtredende følelsen, som når det nye leksikonet mitt ble klint inn i mel og vann. (Ja. samtlige av bøkene – eller i det minste svært mange av de).
Men når man sitter sånn og ser på hvor flotte og ansvarsbevisste voksne mennesker de har blitt, ja da føler jeg stolthet.
Kjærligheten til barna har alltid vært der. selv når bokhylla fløt av mel og vann.
En gang for mange år siden var jeg i et selskap. Der var det en diskusjon som gjorde inntrykk på meg. Bakgrunnen for diskusjonen var Orderud-saken. To søstre og deres menn siktet og dømt for å ha skutt og drept svigerforeldrene og svigerinnen til den ene av søstrene. Ja, dere som ar levd en stund husker sikkert saken. Den har versert i media i flere tiår.
Diskusjonen gikk på hva man ville gjort hvis ens voksne barn ble dømt for drap i en slik sak.
Jeg var ikke med i diskusjonen. Lyttet mest. Barna mine var ennå i barnehagealder, mulig Datteren hadde begynt på barneskolen. De som var mest aktive i diskusjonen var eldre enn meg med barn i 20-30 årene.
Et av foreldreparene var helt tydelige på at hvis et eller flere av barna deres hadde gjort noe slikt, ja da hadde de brutt all kontakt. Da var de ikke lengre deres barn.
Den andre som var mest aktiv i diskusjonen ble virkelig opprørt over en slik holdning. Hen hevdet at kjærligheten til barna alltid ville være der, samme hva de gjorde. Hen kunne fordømme handlingene, men aldri slutte å elske barna sine.
Diskusjonen var opphetet og steil.
Jeg hadde som sagt ikke vært så mange år i morsrollen den gang, men samtidig følte jeg at jeg var enig med den som alltid ville elske barna sine. Det var holdningen til de foreldrene som ville brutt all kontakt og ikke lenger regne vedkommende som sitt barn som gjør at jeg husker diskusjonen. Og ja, styrken og kraften i argumentasjonen gjorde at jeg ikke var i tvil om at så hadde skjedd hvis ungene deres hadde begått drap eller annen alvorlig kriminalitet.
De som diskuterte var norske nordmenn fra Norge. Overhode ingen tilknytning til land man forbinder med æres-kultur. Likevel tror jeg holdningen til de som ville bryte kontakten handler om ære.
Om at barna deres sine handlinger ville tilsmusse deres gode navn og rykte, og at det ikke ville være til å bære. At hensynet til egen ære, eget navn og rykte, veier sterkere enn kjærligheten til barna.
Ikke slektas ære, ikke familiens ære, slik man forbinder med æreskultur. Men ens egen private ære.
Sette seg selv som viktigere enn kjærligheten til egne barn.
I et samfunn hvor flere og flere blir mer og mer egoistiske, mer og mer opptatt av seg selv. Et samfunn hvor det skal mindre og mindre til før folk føler seg krenket. Er dette og en del av samfunnsutviklingen? At båndene mellom foreldre og barn blir tynnere, lettere å kutte?
Hvis det er den veien samfunnet er på vei, er det en samfunnsutvikling vi er tjent med?
Godt innlegg. Det er sårt og vondt og alt sammen når barn gjørn noe—- eller voksne – men som regel støtter man til det siste… uansett om æren får seg en bulk eller ti. Familien består.
Ja, man støtter kanskje ikke gjerningen, men man er der vel for barnet sitt -samme hva,
Ja… samme hva…
Bra tenkt. Har heldigvis ikke vært i den forferdelige situasjonen at jeg har skammet meg over mine barns handlinger. Hvis så hadde vært tilfellet, ville jeg ha elsket dem fortsatt, ja…tror jeg i hvert fall. Men handlingen kunne fordømmes.
Skal lese innlegget om datteren din etterpå.
Litt artig, for akkurat i dag er faktisk dattera mi på framsida av bladet Kamille, og det er reportasje om henne inni bladet. Stas. Hu mor er både stolt og glad 😉😀🤗
Så gøy! Da skal jeg kikke på forsida av Kamille, og kanskje kjøpe meg et blad til hegla.
Jeg ville være like glad i ungene mine samme hva. Men jeg ville sikkert ikke vært like stolt, hvis de hadde gjort noe grusomt.
Fint skrivi! Ja, min kjærlighet til ungane er der ALLTID, uansett! Den er evig! Det har ikke alltid vært en dans på roser – spesielt ikke med prinsen, men det har gått seg til, og han har blitt en ansvarsfull mann og pappa! Vi kan snakke om det som har vært åpent og ærlig! Jeg liker ikke at dagens samfunn har blitt slik at om du ikke har blitt krenka en dag, så er lissom ikke dagen fullkommen! Hva i all verden er det? Glad jeg har mine egne meninger og en forholdsvis hard hud!
Ungene mine har stort sett oppført seg greit uten flere opprør og utfordringer enn forventet.
Det har ikke vært ren idyll til en hver tid, men de har alltid visst at kjærligheten har vært der.