Mystisk, skremmende og vakkert har Mestro06 kalt sitt siste innlegg. Jeg tenker tørt på at det må være meg han beskriver. Muligens ikke så vakker, men mystisk og skremmende det kan helt klart denne kjerringa være.
Som den observante leser har oppfattet er det på ny tid for poesi her på bloggen.

En ny dag med nye muligheter, utfordringer og lærdom. Slik starter Mestro06 sitt innlegg. Jeg håper dagen ikke bringer for mange utfordringer. Jeg trenger en litt rolig dag. Ikke ha jeg så stort behov for lærdom heller.

Sommeren er over, og høsten er her. Jeg liker høsten med all sin fargeprakt. Liker at det blir mørkere om kveldene.

Det er en ny side av livet. Livet mitt har endret seg drastisk i løpet av sommeren. Det tar litt tid å la den nye siden av livet synke inn. Jeg trenger høstens ro til å bearbeide, ta inn over meg og langsomt skape meg en ny identitet og en ny hverdag. Jeg tror det er viktig å bruke tid på denne prosessen. Jeg er i gang, men jeg må få lov til å gjøre det i mitt tempo.

Det er en tid for å gråte. Mange tror at tiden for tårer er forbi, men jeg føler den så vidt har begynt. Jeg kommer til å felle tårer sammen med høstregnet.

Det er en tid for å glede seg. Ikke det at jeg komme til å gråte meg gjennom høsten. Livet byr og på mange gleder. Sorgen og gleden bytter på. Det er vel slik livet er.

Jeg er ikke den samme person, som jeg var før. Jeg har mistet en del av meg selv. Slik føles det.
Samtidig er jeg akkurat den samme som jeg alltid har vært. Jeg vil få lov til å være nettopp det. Ikke behandles som et persilleblad eller en skjør glass-figur.

Jeg er en følsom person, som tenker mye på livet. Tenker på livet og på døden. Jeg tror det er naturlig at man blir litt grublende på slike spørsmål når man mister den man elsker. En fase man må gjennom for å komme videre. En fase man ikke bør hoppe bukk over.
Det er en ny side av livet. Det er et nytt kapittel i et nytt innhold. Det er et nytt steg videre i livet. 

Det er ikke alle, som vil lytte, noen ønsker ikke å høre om smerten. Det er greit. Jeg er ikke den som har behov for å snakke om sorgen og savnet hele tiden. Jeg har mer behov for mine egne stille monologer med meg selv. Og skulle jeg føle behov for å snakke har jeg mange som vil lytte, som gjerne vil være der for meg hvis jeg trenger de.

Jeg har forstått at livet kan være kortvarig. At livet er vanskelig og ikke rettferdig. Likevel ønsker jeg fremdeles å bli 100. Hundre år og med god helse, selv om jeg innser at det kanskje er en utopi.
Det jeg prøver å si er at jeg ikke er lei livet. At jeg fremdeles er spent på neste kapittel. Spent på en god måte. jeg frykter ikke fremtiden.

Livet er ikke rettferdig.

Livet er mystisk, skremmende og vakkert.