Nei jeg sitter ikke på en kafe’ nede i byen og koser meg med kaffe-latte. Jeg sitter hjemme ved spisebordet. og kaffen er svart. Går helt greit det. Jeg er litt frossen, litt sår i halsen, litt snufsete og litt tung i hodet. Ikke nok til å kalle meg syk, bare nok til å føle at jeg ikke er helt i form. Tenker det blir en liten lur på sofaen om litt.
Har brukt fridagen på tur med hundene og litt husarbeid. Jeg har blant annet vasket ei hylle jeg har på kjøkkenet med krukker og bokser med mel, ris, linfrø, pasta osv. Den har jeg fått tatt og ryddet og vasket ordentlig i dag. En ørliten start på julevasken vil kanskje noen si, jeg sier bare at det trengtes. Blir fort litt støvete der oppe under taket.
Gamle Gubben Grå, GGG, er et kapittel for seg. Det tror jeg alle som leser denne bloggen jevnlig har forstått. Så i dag tenkte jeg han skulle få et helt kapittel, eller blogginnlegg da, som bare handler om han. Hvor glad han blir for det gjenstår å se.
Jeg er litt usikker på når og i hvilken sammenheng betegnelsen Gamle Gubben Grå dukket opp i hodet mitt. Hvorfor jeg tok valget om å kalle han akkurat det. Han er grå, til tider ganske gubbete, men egentlig ikke så gammel. Jeg mener, jeg har kalt han Gamle Gubben Grå her på blogg noen år, og han fylte 60 først i våres. Mulig fordi GGG er en sånn fyr som er født gammel. Noen er det.
Jeg husker at når jeg hadde kalt han Gamle Gubben Grå på blogg noen få ganger her på bloggen ringte en indignert Svigermor. Hun skulle ha seg frabedt at jeg kalte hennes førstefødte Gamle Gubben Grå. Vel, de som kjenner denne kjerringa forstår vel at valg av navn derved var satt.
Jeg kunne selvsagt kalt han noe annet. Kjerring-mannen, for eksempel. Men det ville jeg egentlig følt var å nedverdige han. At han liksom bare var et vedheng til kjerringa. Jeg tror han ville blitt mer fornærmet over den betegnelsen. Menn som er så gammeldagse i hodet som Gamle Gubben Grå ser på seg selv som Herren i huset og Pater familias. Å bli betegnet som noe som kunne tyde på at han liksom bare var noe som hadde identitet ved å være gift meg meg ville helt klart ikke bli tatt nådig opp.
Snakk om sola, der kommer Gamle Gubben Grå tuslende. Eller, det er kanskje ikke så mye som minner om sol der han står i pysjamasen i døråpningen på utgangsdøra med dagens første røyk og myser ut i oktobermørket. Klokka er så vidt 7. Ja, jeg tok bilde – men det kommer visstnok ikke på blogg. Ble ikke godkjent av GGG til det.
Bildet av ryggen hans på tur derimot går greit. Ja, det er et arkivbilde. Våren, eller rettere sagt ettervinteren 2021. Tatt på en av våre mange utflukter.
Bloggen hadde ikke vært den samme uten Gamle Gubben Grå. Den “rollefiguren”, for det er jo det han på en måte er, er med på å tilføre humor til denne bloggen. Lokke frem smilet hos leserne mine, For det er ikke å stikke under teppet at GGG har mange fan der ute blant mine lesere. I fjor fikk han hjemmestrikket lue i posten fra en av leserne mine. Den lua liker han godt, og den er alt funnet frem fos sesongen. Han har funnet frem lua jeg strikket og. Den ligger på hattehylla. Men jeg har ikke sett han bruke den. Den som kom i posten derimot er med på hver eneste tur med hundene den siste uka. Gamle Gubben Grå og kjerringa er et godt bloggkonsept.
Gamle Gubben Grå er min store støtte i livet. Han er alltid der for meg, Det er ikke alltid jeg er like flink til å uttrykke hvor glad jeg er i han. For eksempel ikke når jeg finner en samling på flere hundre ølbrikker gjemt inne på biblioteket vårt slik jeg gjorde rett før helga. Hvis noen av dere kreative sjeler har et godt tips for hva man gjør med alt for mange ølbrikker, legg gjerne igjen kommentar i kommentarfeltet.
Livet med Gamle Gubben Grå byr på sine utfordringer. Det gjør sikkert livet med Kjerringa og. Det hender det går en kule varmt her i Drømmehuset, og det hender jeg ønsker GGG dit pepperen gror og gjerne litt lenger. Samtidig er han der når jeg virkelig trenger han. Vi er ikke alltid like gode på hverdagsliv, men vi er veldig gode på kriser. Da står vi fjellstøtt sammen.
Jeg er egentlig glad i det enkle livet jeg lever. En lykkelig hund og en tur på hytta med utedoen langt nede i lia og jeg har alt jeg trenger. Nei, nå juger jeg. Det er ikke pent. Jeg skulle gjerne sett at den hytta hadde doen et helt annet sted enn nede i lia. Bad med skifer-gulv og gjerne gulv-varme hadde sikkert vært ok. Doen kunne godt vært forbrenningstoalett. Jeg kunne klart meg greit uten innlagt vann. Jeg er ikke så veldig kravstor.
Et Cindrella forbrenningstoalett koster et sted mellom 20- og 30-tusen kroner. Det hadde vært noe av det førte jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle slumpe til å få igjen 200.000.000,- kroner på skatten.
Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å få igjen 200 millioner på skatten. Rett og slett fordi jeg ikke har betalt så mye i skatt. Ikke om jeg samler sammen alt jeg har betalt i skatt siden jeg sluttet å ha frikort i 1985. Jeg regner fort i hodet. Kan tenke meg at jeg har betalt et sted rundt 5 millioner inn til fellesskapet siden den gang. Bare småpenger selvsagt. Ikke i nærheten av de 200 millionene Kjell Inge Røkke betalte i formueskatt bare i 2022. Jeg skjønner godt at han flyktet til Sveits. Tenk at regjeringen kunne tenke på å øke formueskatten enda litt. Nei, det er best å flykte hals over hode når regjeringen i et land driver med slik forfølgelse.
Litt enklere å være flyktning når man kan flykte med privatfly enn de som er prisgitt menneskehandlere og overfylte båtvrak over Middelhavet. Men nå blander jeg kortene. Man trenger ikke forsere Middelhavet når man flykter fra Norge til Sveits, og forresten hadde han som sagt privatfly til rådighet. Prisen på en flukt med privatfly er sikkert noe høyere enn det flyktningene fra andre siden av Middelhavet betaler menneskesmuglerne, og langt mer både bekvemt og sikkert.
Eller, det jævlige i dette er vel at mange flyktninger betaler omtrent det samme til menneskesmuglerne som det det ville koste og leie et privatfly. Og i det minste langt mer enn det Røkke betalte for “flukten” Han eier jo ett par fly har jeg forstått.
Hadde staten loppet meg for 200.000.000 kroner i skatt vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Om jeg hadde solgt både Drømmehuset, Hytta med utedoen langt ned i lia, bilen vi har arvet etter Svigerfar og Gamle Gubben Grå tror jeg ikke det hadde monnet nok. Hadde nok fortsatt hatt igjen godt over 195.000.000 kroer på det kravet. Så hvordan har Røkke og de andre skatteflyktningene i det hele tatt klart å overleve der nede i Sveits? Ja, til de fikk tilbake på skatten, mener jeg. Kanskje vi burde ha startet en spleis?
Det ille er at jeg tror ikke Røkke og de andre finans-flyktningene har måtte redusere levestandarden sin vesentlig i de månedene de måtte vente på å få tilbake på skatten. Mulig utsatt å kjøpe siste nytt i privatfly, men ellers har de hatt til både mat på bordet og å betale strømregninga både i Sveits og i alle ferieboligene i gamlelandet.
For de 200.000.000 Røkke fikk tilbake på formueskatten fordi han flyktet til Sveits kunne staten ha løftet 13.888 mennesker ut av fattigdom. Ikke løftet de til rikdom, privatfly og feriebolig men såpass at de slapp å stå i matkø eller å måtte ta prioriteringene om de skulle betale husleie strøm eller mat denne måneden. For de 200.000.000 Røkke fikk tilbake på formueskatten kunne 13.888 mennesker ha fått et liv med verdighet. Hvor de slapp å stå med lua i hånda og tigge om almisser.
Det var det spleiselaget finans-flyktningene ikke ville være med på. Ikke det eller å bidra til alt det andre som vi trenger for å ha et velferdssamfunn som fungerer.
Nei, jeg er ikke misunnelig. Jeg har vært i Sveits, og jeg kom meg dit helt uten privatfly. Jeg kjørte buss. Klassetur da jeg gikk på grunnkurs optikk. Hva skal jeg med et privatfly? Garasjen her hjemme ved Drømmehuset er full nok som den er. Vi får ikke inn bilen, hadde ikke vært noe lettere med et fly. Ikke er det noen landingsbane oppe ved hytta med utedoen nede i lia heller.
Det er blåmandag. Ingen tvil om det. Blåmandag, mørkt og kaldt. Og jeg er helt nede på 14. plass på bloggtopplista. Er det rart jeg får lyst til å krabbe inn under den gode, varme dyna igjen og bare bli der?
Ser dere? Jeg kan sukke og stønne like mye over blåmandag som det Allan gjør. Det burde gi meg minst 256 flere sidevisninger og en 12. plass.
Blåmandag ja. Nå melder de på radioen at snøen kommer til helga. Enda en grunn til å krabbe under den dyna og bli der, lenge. Jeg liker ikke snø og vinter. Jeg liker ikke kulde. Jeg liker ikke glatte veier, glatt tram og ja alt som minner om is, snø og vinter. De på radioen klarte også å fremstille det der med snøen som kommer som noe positivt. Blæh!
Allan er heller ikke til hjelp. Han sutrer ikke bare om at det er blåmandag, Han opplyser og om at det er verdens grøtdag. Er det noe jeg misliker nesten er enn vinter så er det graut. Verdens grautdag i dag, og jeg har overlatt ansvaret for middagslaging og beslutning om hva vi skal spise til Gamle Gubben Grå. Gamle Gubben Grå liker grøt. Ja, han er utrolig nok ganske glad i grøt. Får han med seg at det er verdens grøtdag kommer jeg ratt hjem til graut. Vassgraut. Dyna frister mer og mer.
Jeg krabber ikke tilbake under dyna. Jeg fyller tekoppen, koser meg i bobla mi og vet at det snart vil lysne utenfor vinduet. Fremdeles er det en stund til jeg må hoppe i dusjen og komme meg på jobb. Jeg har tid til å våkne sakte. Jeg gleder meg egentlig til å gå på jobb. Hilse blidt til folk som kommer og går. Slå av en prat med enkelte. Og middagen. Det blir nok ikke graut. Jeg har sett at Gamle Gubben Grå tok en kjøttpudding opp av fryseren i går. Jeg liker kjøttpudding.
Snøen som falt i fjor er det liten vits i å dvele ved. Det vet de fleste. Like lite hensiktsmessig er det å dvele ved snøen som kanskje kommer til å falle til helga. Den utfordringen får jeg finne en måte å løse når den dukker opp. Ikke ta bekymringene på forskudd. Dette blir nok en ok dag, selv om det er mandag.
Hvem har sagt at søndagsturen må gås i fjellet eller i skogen for å telle? En tur i byen en søndag er og en søndagstur. Fargene er så flotte i fjellet, sies det. Og det er de. Men høstfargene er ikke så verst i byen heller. Og det beste; det føles ikke som en ekspedisjon. Man trenger ikke lete frem turklær og fjellstøvler man kanskje ikke har. Man bare trer på seg den jakka og de skoa man bruker hver dag og labber av gårde. Lavterskel friluftsliv.
Man trenger ikke traske i timevis eller slite seg opp til en topp, man kan bare surre litt rundt så lenge en føler for det. Trøste seg med at hvert skritt teller og at man tross alt er mye flinkere enn de som ligger inne på sofaen og ser på serier. Og så kan man selv se på serier med god samvittighet når man kommer inn. For man har vært ute og gått søndagstur. Det holder med å si det. Man trenger ikke si hvor langt man gikk eller hvor lenge man var ute. Hvert skritt har jeg hørt.
Ikke trenger en pakke sekken med niste og termos med kakao – eller lete frem pølser og spikkekniv, og hadde ikke vi noen fyrstikker. Kaffe på bål er kult, men kanskje ikke på Søndre Torg. Da er det bedre å kjøpe take-away-kaffe og ta en rast på en benk hvis en føler for det. Kaffe er kaffe. Termos eller pappkrus har mindre å si. Eller vente med solbærtoddy og pølser til man er hjemme igjen.
Søndagstur. Du bestemmer hvor og hvor lang – og den kan gått gås på en tirsdag.
Lokalavisa blar ofte i gammelt arkiv og lager sånne bildekavalkader av hva avisen skrev om for 10, 20 eller noen ganger 30 år siden. I går dukket det opp en slik kavalkade fra oktober 2003, og jeg klikket meg sånn halvsløv gjennom bildene. Plutselig var det ett av bildene som fenget min interesse. Demonstrasjon foran Stortinget for å bevare lokalsykehusene. For Ringerike Sykehus sin del besto den kampen om å få lov til fremdeles å være eget helseforetak.
Jeg husker den demonstrasjonen godt. Det var satt opp busser fra Hønefoss, og som tillitsvalgt for radiografene var jeg selvsagt med. Ja, jeg er til og med på bildet. Med lilla skjerf og grepet godt rundt en parole.
Ringerike Sykehus, pasientfokus lønner seg står det på parolen mmin. Buksa jeg har på var svindyr. Jeg kalte den “Selvtillitsbuksa”. På den tiden trengte jeg fremdeles å kle på meg selvtillit jeg ikke hadde i møte med mennesker med makt.
Jeg husker jeg gikk ned Stortingsgata side om side med en av gynekologene i et langt demonstrasjonstog sammen med hundrenvis av andre lokalsykehusaktivister.
Vi klarte å forbli selvstendig helseforetak den gangen. Vi vant kampen. Vi ble ikke slått sammen med andre sykehus til Vestre Viken før i 2009, 6 år senere.
2003. Jeg var 37 år. Lokslsykehuskampen var på mange måter starten på mitt politiske engasjement.
Litt senere samme høst var jeg på landsmøte til Radiografforbundet. Det var et forslag på vedtak at vi tre minste helseforetakene ikke skulle ha egen representasjon på kommende landsmøter. Ringerike, Finnmark og Blefjell skulle ha en felles representant. Jeg var selvsagt sterkt uenig i et slikt forslag.
Daværende nestleder gikk på talerstolen og nesten hånlig sa at det var det samme hva vi vedtok, for innen neste landsmøte i 2006 ville disse helseforetakene for lengst enten være nedlagt eller slått sammen med andre helseforetak til større enheter. Ja, det kunne han sågar vedde hundre kroner på. Jeg ble så sint! Her hadde vi små lokalsykehus sloss for noe som var viktig for oss og vunnet kampen mot politikerne, fått regjeringen og stortinget med oss på at vi skulle forbli selvstendige, og så måtte jeg ta kampen på nytt i mitt eget forbund. Jeg rakte opp hånden før jeg fikk tenkt meg om, og ba for første gang i en så stor forsamling om ordet.
Da jeg litt etter entret talerstolen og så ut over salen ble jeg nesten slått i bakken av hvor mange det var i salen. Og her sto jeg for aller første gang på en talerstol. Ikke hadde jeg noe ferdig skrevet og godt gjennomtenkt manus heller. Jeg hadde bedt om ordet nesten i affekt og hadde kun rukket å knote ned noen få stikkord. Om jeg gjorde en god innsats? Vet ikke, men mange av de som mente det samme som meg kom bort etterpå og sa at innlegget hadde vært bra. Vi vant også denne kampen. Også på landsmøte i 2006 stilte vi med egne representanter.
Bilde i blad vekte mange minner, gode minner. Så mange kamper jeg har fått vært med og kjempet. Mange har vi tapt, men noen har vi vunnet. I det miste for en stund. Det er godt å bli minnet på. Minnet på engasjementet, og også tenke på hvor fort tiden går. Det virker ikke som det er 20 år siden.
Snøen som falt i går, det var ikke stort som kom, er borte. Jeg blir ikke trist av det. Er som kjent ikke noe vintermenneske. Akkurat når det gjelder snøen har jeg tenkt ut et knep på deale med den nå i ukene som kommer. Ute av øyne. ute av sinn kaller jeg strategien min. Jeg vet at det mest sannsynlig vil bli snø, slaps og is i løpet av de neste månedene. Men jeg har ingen planer om å sitte her å speide etter snøfnugg og grue meg. I dag er plenen grønn og det er noen få varmegrader ute. Da nyter jeg det.
Eller nyter blir kanskje å ta litt hardt i. Det er noen få varmegrader ute. Det er kaldt. Jeg trenger ikke sjekke gradestokken for å slå fast det. Det kjenner jeg i de fleste ledd i kroppen. De verker. Derfor sitter jeg inne i mitt tykke kose-teppe. Varme gjør verkinga mindre. Pledd og tykke koseplagg ligger lett tilgjengelig. Kroppen blir ikke bedre om jeg sitter og fryser og teller uker og måneder til det blir vår. Kroppen blir ikke bedre om jeg sitter og kjenner etter for å ha opptelling av alle vondtene mine heller. Så jeg prøver å flytte fokus bort fra ankelen som verker mest nå og over til den rykende, varme tekoppen som jeg holder fingrene om. Snuser inn duften av varm te og tenker at livet ikke er så verst. Jeg må huske å ta på meg de tykke raggsokkene Barndomsvenninna har strikket før jeg går ut. Da holder sikkert ankelen seg god og varm nede i de nye skoene.
Ja, for ut må jeg. Det er søndag og da er det vel obligatorisk med søndagstur i dette landet? Eller i det minste for Gamle Gubben Grå, hundene og meg. Det blir ikke den lengste turen, det føler jeg på meg. Og den skal gå i bynære strøk. Ikke noe skogstur med matpakke, kaffe på termos og slitsomme oppoverbakker i dag. Bare traske litt rundt og få frisk luft og lufte hunder. Ta noen flere høstbilder, ja for det er fremdeles høst. Vi verken teker eller snakker om vinter. Den får komme når den kommer.
Etterpå skal jeg kose meg inne. Tenne opp i peisen, tulle meg inn i varme koseklær og pledd og slumre på sofaen, lese bok eller knotte på pc’n. Gjøre akkurat det jeg føler for. Det er søndag.
Nå begynner det å lukte varme rundstykker her i Drømmehuset. En tradisjon vi har innført de senere årene. Varme opp halvstekte rundstykker fra butikken til søndagsfrokosten. Litt luksus-følelse.
Hvis jeg ville kunne jeg satt opp en lang liste over alle vondtene mine, alle helseutfordringene og alle diagnosene mine. Den lista ville ikke bli ganske lang. Så kunne jeg supplert lista med alt som er litt kjipt akkurat nå, da ville kulde og fremtidig vinter kommet langt ned på den lista. Men tror dere jeg hadde følt meg noe bedre av en slik liste? Hadde jeg blitt bedre av å fokusere på alt som ikke er bra? Jeg tror ikke det.
Jeg tror ikke jeg kan tenke meg frisk. Jeg sier ikke at jeg kan jage kulde og vinter vekk med tankekraft, Jeg sier ikke at jeg skal glemme alle problemer og utfordringer. feie de under teppet og late som de ikke finnes. Det jeg prøver å få frem er at jeg har planer om å fokusere på det som er bra i livet, og ikke på alt jeg ikke får gjort noe med som vinteren og verkende ledd.
Jeg bestemmer hvor jeg skal ha fokus, og akkurat denne vinteren har jeg tenkt å ha mest mulig fokus på det som er bra. Lage meg noen strategier når mismotet over snø, is og glatte veier kommer. Jeg har planer om å lese mange bøker, stabelen uleste bøker er stor. Lese bøker er fin syssel når det er kaldt og vått ute. Mye bedre enn skiturer. Jeg skal bruke vinteren til å lese bøker med verdens beste samvittighet. Det er ingen grunn til at jeg skal føle på dårlig samvittighet for ikke å feste noen glassfiberplanker under beina og et par pinner i hendene og traske rundt i isødet. Jeg er vel ikke Fritjof Nansen.
Nå er rundstykkene klare. Det er tid for søndagsfrokost. jeg må fylle tekoppen vi blogges. Og du, kos deg ordentlig i dag. Det har du fortjent.
Vi som var barn på 70-tallet husker kanskje Paddington Brun, en bjørn fra det mørkeste Peru som ble funnet av familien Brun på Paddington jernbanestasjon i London.
Den første historiene om Paddington skrev Michael Bond i 1958. I anledning av 50-års jubileet for den første Paddington historien ga Michael Bond ut en bok med nye historier om Paddington og hvordan han har det “i dag”. Eller hadde det i 2008, da. Det var vel da historiene ble utgitt.
Jeg fant boken på biblioteket vårt i går da jeg ryddet der. Litt usikker på hvordan den har havnet der. Tipper jeg har funnet den enten på et loppemarked eller en bruktbutikk og så har den vakt noen minner hos meg. Jeg bladde litt i den, og begynte å lese. Paddington er en herlig fyr. Boka ble med opp og nå koser jeg meg med denne barneboka.
Mens snøen faller stille utenfor vinduet og faktisk har begynt å legge seg sitter jeg avslappet med et smil om munnen og koser meg med nye historier om Paddington. Jeg husker hvorfor jeg likte han så godt som barn
Vinden uler rundt husveggene, Folk melder om at de ser de første snøfnuggene danse i lufta. Jeg har ikke sett dem Jeg stirrer ikke så nøye etter. Men det er kaldt ute. Det kjente jeg da jeg var ute med hundene i sted. Kommer det nedbør er den garantert hvit.
Jeg skal snart fyre opp i peisen. Få litt varme i huset. Synet av et tent peisbål varmer både visuelt og i virkeligheten. Eldste Sønn kommer til middag. Han ringte i går og bestilte “Pappas biff”. Dvs et biff-måltid laget av Gamle Gubben Grå. Ingen vits i å la meg kremere biffen. Jeg syntes det hørtes ut som en utrolig god ide. Så da ble det slik. Gamle Gubben Grå har handlet inn råvarene, og jeg gleder meg til middag.
Jeg hadde huset for meg selv en stund i sted og jeg benyttet anledningen til litt kvalitetstid med sofa og pelspledd. Tok igjen litt av den søvnen som jeg mistet da jeg ble revet ut av søvnen klokka 05.16 av en tissetrengt hund.
Jeg har og gjort min del av husarbeidet. har igjen å tenne opp i peisen. Ergo er det tid for kaffe. Jeg tror ikke jeg orker å dra til byen og vandre på kafe’ i dag. Noen kaffe i friluft frister heller ikke. Så kanskje latte får være latte og jeg får nøye meg med en kopp kaffe her hjemme i Drømmehuset. Kaffe foran peisen med ei god bok i umiddelbar nærhet er ikke så verst det heller.
Det er høst, helt klart høst. Det skal blåse litt. Det skal komme små snøfjoner i lufta. Det er på slike høstdager en skal ta frem pledd og peisbål og kose seg inne.
Charlie Chihuahua vekte meg klokka 05.16 i dag morges. Han måtte ut på luftetur. Jeg vet ikke hvor lysten du er på morgentur klokka 05.16 en mørk og kald oktoberdag, men jeg var liksom ikke i turhumør. For meg var det fremdeles natt. Jeg skal innrømme at jeg muligens ikke var direkte positiv til omgivelsene når jeg litt senere sitter med tekoppen og klikker meg gjennom topplista på blogg.no for å finne inspirasjon til dagens første blogginnlegg. Mer positiv blir jeg ikke av å finne meg selv nede på en 12. plass med så vidt over 700 sidevisninger. Hva fyller de livene og bloggen sin med de som har over flere tusen sidevisninger hver dag? Jo de utgir kokebok og rydder på hobbyrommet.
Jeg kunne og ha skrevet et innlegg om rydding i går. Jeg begynte å rydde på biblioteket. Dere vet Drømmerommet i Drømmehuset. Der vi hadde Ivar-bokhyller på alle veggene og samtlige bøker sortert og satt i system. Hyllen med romaner sortert alfabetisk etter forfatternavn. Egen vegg med bøkene fra annen verdenskrig, også den systematisert etter forfatter. Andre biografier og faktabøker på en tredje vegg. Så forbarmet Gamle Gubben Grå seg over den ene hjemløse boksamlingen etter den andre. Hver gang en nær eller fjern slektning døde kom boksamlingen til vedkommende på umerkelig vis inn på biblioteket vårt. Langt flere bøker enn det var plass til i Ivar-hyllene, og veggene var alt fulle av hyller. Vanskelig å få sortert og satt på plass når det ikke var noen ledig plass. I går tenkte jeg å forbarme meg over de eskene. Begynne jobben med å få tilbake biblioteket vårt. Drømmerommet i Drømmehuset. Da fant jeg ut at det i tillegg til boksamlingene også har flyttet inn en stor samling med øl-briketter på det biblioteket. Det ble en lang og frustrerende dag. Jeg må ikke bare krympe en boksamling slik at den får plass på biblioteket. Jeg må og klare å krympe en øl-brikke-samling til den er overkommelig og håndtere. I Gamle Gubben Grå sin verden er det like stor helligbrøde og kaste øl-brikker som å kaste bøker. Herre, gi meg styrke!
Og med denne bønnen til høyere makter hopper jeg lett til temaet for dette innlegget. Det samme behovet for hjelp fra høyere makter føler jeg også når jeg klikker meg inn på dette innlegget. I innlegget jeg refererer til sitter en lekmann og deler ut psykiatriske diagnoser til et menneske som levde for nærmere 4.000 år siden. Laban får sin diagnose ut fra hvordan muntlige kilder, også kalt “sladder”, har fremstilt han. I løpet av de 4.000 årene som har gått vil jeg anta at historiene om han har blitt endret både en, to og flere ganger. Sladder har det med det. Så å bli diagnostisert ut fra en 4.000 år gammel sladre-historie……
Som om ikke tidsaspektet er nok i seg selv, og at historiene om mannen sikkert har blitt endret relativt mange ganger, Lagt til og trukket fra etter som historiefortelleren har funnet det hensiktsmessig. Ja så blir han diagnostisert ut fra hvordan samfunnet er organisert i dag. Han blir diagnostisert med bakgrunn i hvilke regler vi har for levesett, familiekonsultasjoner og samfunnsordning i Norge anno 2023, og ikke slik det var i Irak rundt år 1896 før vår tidsregning, som var sted og tid for Labans liv på jorden.
Jeg kan medgi at Laban ikke fremstilles på en positiv måte i Bibelen. Navnet hans har og blitt til et skjellsord, nærmest synonymt med slamp eller slubbert. Å trekke inn nåtidens narsiss- og psykopatdiagnose finner jeg kanskje å ta litt hardt i.
Ikke det at jeg er så veldig opptatt av den psykiske helsetilstanden til et menneske som levde i et land langt borte for nesten 4.000 år siden. Det som får meg til å reagere er hvor raskt denne bloggeren setter diagnoser på mennesker hen aldri har møtt. Hvordan hen gang på gang møter på psykopater og narsissister over alt hvor hen ferdes. Nå også i Bibelen. Svein Torgersen, professor i psykologi og ekspert på personlighetsforstyrrelser, mener at det er ca. 10.000 personer i Norge, som oppfyller kriteriene for diagnosen psykopati. Jeg tror, ut fra hva vedkommende skriver på bloggen sin at denne bloggeren snart har samtlige 10.000 i sin nærhet. Det finner jeg langt mer bekymringsverdig enn helsetilstanden til en død person.
Det som bekymrer meg er ikke en eventuell opphopning av psykopater innenfor et relativt begrenset geografisk område. Det er at en person som fremstiller seg selv som en ekspert på temaet deler ut diagnoser til alle som ikke oppfører seg helt slik hen ønsker. Hvor lett det er å sette diagnoser på mennesker man ikke kjenner.
Det blir som sladrekjerringer som sitter og sladrer om naboer, venner og bekjente over kaffekoppen. Det er ikke sjeldent at jeg har sittet på kaffe’ og overhørt samtaler ved nabobordene, ofte og om folk jeg kjenner. Det er ikke alltid jeg synes det jeg hører er slik jeg oppfatter mennesket eller hendelsen det snakkes om.
