I går fikk jeg en melding fra en kollega. Det var et turtips om en tur til bygdeborgen på Slotthaugen.  Dette er en bygdeborg fra rundt år 400 e.kr, som ligger på en kolle ikke langt fra gården der Mamma vokste opp.

Jeg takket for tipset, og allerede i dag satte Gamle Gubben Grå og jeg kursen oppover Vestsida av Randsfjorden for å prøve ut dette turtipset. Dette er en tur akkurat slik vi liker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi parkerte på Sæen, ei badestrand ved Lomsdaldsroa i Søndre-Land. Dette er vel en kilometer sør for der Mamma vokste opp. Jeg var mye i disse trakter da jeg vokste opp, men denne bygdeborgen har jeg ikke hørt om før for et par år siden. Jeg tenkte på å ta turen den gangen, men gjorde det aldri.

På Sæen står det en informasjonstavle om bygdeborgen og turen opp til Slotthaugen. Vi leste oss litt opp før vi startet turen.

Veien var relativt  godt merket, og i tillegg hadde vi med “kartet” kollegaen sendte i går. Dette skulle gå greit.

Det gikk greit de første par hundre meterne, men så var turstien ledet ut i en åkerkant for å slippe å gå over en gårdsplass. Der kunne det godt vært litt bedre merket, da hadde ikke blodtrykket steget sånn helt i starten av turen.

Det ble fort glemt når vi kom opp på en litt mer fremkommelig vei.

Etter få meter på denne fine veien møtte vi en eldre dame med en jernrive. Hun sa med et smil at hun var veivokteren, og lurte på om vi var på vei til Slotthaugen. Vi svarte bekreftende på det, og etter å ha inspirert skotøyet vårt og konstantert at Charlie Chihuahua hadde korte bein fikk vi “lov” til å fortsette. Vi fikk og lov til å ta veien gjennom gårdsplassen hennes i stedet for stien som var anlagt rundt tunet hennes.

Jeg kunne stått og snakket med damen i hele dag. Det er så kos å høre dialekta de gamle slektningene mine her oppe snakket.

Veien sluttet på tunet til den hyggelige veivokteren. Etter det gikk den over til å bli en gammel bygdevei. Og da mener jeg en virkelig gammel bygdevei som nå var mer som en bred sti. Til å begynne med var den grei å gå på, men etterhvert ble det mer og mer ulendt på grunn av store mengder kvist etter hogst. Ikke minst ble det en utfordring for Charlie Chihuahua som måtte forsere hinder som var nesten like høye som han.

Jeg innrømmer glatt at det var et par minutter der hvor jeg ikke så helt lyst på dette tur prosjektet. Men vi fortsatte ufortørnet videre.

Der stien opp til bygdeborgen tok av fra den gamle bygdeveien lå det en del snø. Jeg hadde ikke mye lyst til å vase i knedjup rotten snø, så jeg foreslo at vi skulle fortsette bygdeveien litt til, da ville vi ganske snart komme ut på en skogsbilvei. Den kunne vi følge tilbake til vestsiden av bygdeborgen og videre ned igjen til hovedveien. Vi ville gå en litt lengre runde enn den opprinnelig planlagte. Vi ville og gå glipp av selve bygdeborgen, men jeg ville slippe å vase i rotten snø. Når man veier så mye som meg, samt har et maltraktert bein og en dårlig rygg er det klart å foretrekke.

Jeg forsto at Gamle Gubben Grå ikke helt var enig, samtidig forsto han hvilke utfordringer det ville være for meg, så han ble med på min løsning på utfordringen.

Her har vi fulgt min plan og kommet ut på skogsbilveien. I min plan var denne veien brøyta. Det var den ikke i virkeligheten. Men det gikk forholdsvis greit å gå i fotsporene til de som hadde gått der før oss. Forholdsvis.

Etter noen hundre meter kunne vi tydelig se kollen med bygdeborgen på. Det var ikke lange biten fra veien vi gikk på og opp på kollen.  Så vi måtte jo ta turen likevell, men fra denne kanten.

Utsikten var det ikke noe å si på!

Så var det tilbake til den snødekte skogsbilveien. Etter få meter ble den ikke bare brøyta, men helt fri for snø.

Det gikk raskt nedover mot bygda og stranda hvor vi hadde parkert bilen.

Nede på stranda satte vi oss på en benk og så ut over Randsfjorden en stund før vi satte nesa hjemover. Det hadde vært en fin dag, og en fin tur. Finere enn det kanskje høres ut. Jeg tar gjerne turen igjen, men kanskje da litt seinere på året.