I dag gikk jeg tur med Charlie Chihuahua på det vi kaller Løkka. Et gammelt villastrøk så og si i Hønefoss sentrum. Du går til Søndre Torg på 10 minutter, likevel er det et stille og rolig strøk mef store hager og gamle villaer. Hvis jeg hadde hatt råd hadde dette vært et område jeg gjerne hadde bosatt meg.
Det er kanskje litt frekt å gå slik å snikfotografere inn i andres hager. Men alle bildene er tatt fra offentlig gate. Jeg har ikke sneket meg inn på privat eiendom, eller lent meg over gjerder for å ta bildene, så jeg håper det er innafor. Og så har jeg bare tatt bilder av de hagene som jeg synes var fine og gjerne ekstra velstelte.
Motivene jeg lette etter i dag var sommer. Jeg ville bevise at det fremdeles er sommer på Hønefoss.
Dette huset som det er bilde av under her var til salgs tidligere i år. Jeg aner ikke hvem som har kjøpt det, men det kan bli spennende å følge med på hva nye eiere velger å beholde og forandre. Det er en nydelig villa!
Det var bestefaren til “Voe”, en kjent tidligere blogger og influenser, som eide eiendommen har jeg lest i en større artikkel i lokalavisa da boligen lå ute til salgs.
Dette huset går kanskje ikke under betegnelsen “villa”, men jeg blir alltid glad år jeg går forbi. Mulig det er på grunn av den gule farven, eller som nå, solsikkene. Passer jo godt å drar bilde av solsikker i dag som det er Ukrainas nasjonaldag.
Fremdeles sommer i Søndre park, men man ser klart at høsten er på vei.
Hver årstid har sin sjarm. Jeg er egentlig glad i høsten, spesielt de klare, fine høstdager hvor verden viser seg i all sin fargeprakt.
Jeg gnir meg i øya og kikker en gang til på PC skjermen, usikker på om jeg er helt våken. Men nei, det stemmer.
Det som skal til for å nå bloggtoppen i dag er stekt bacon!! Nok en gang angrer jeg på at jeg ikke tok bilde av middagen vår i går og lagde et blogginnlegg.
Vi hadde stekt fisk.
Stekt fisk burde trumfe stekt bacon. Bacon er vel fremdeles nei-mat mens fisk er ja-mat?
Du husker sikkert den der kostsirkelen fra Heimkunnskapen på ungdomsskolen du og.
Stekt bacon.
Mulig både den kostsirkelen og jeg er helt utdatert. For når jeg klikker meg gjennom topplista og de 14 innleggene over meg så ser jeg at det er hele fire av toppbloggerne som er innom temaet bacon på en helt vanlig onsdag. Det vil si at 28,6% av toppbloggerne altså har skrevet om bacon i sitt siste innlegg.
Det er en stund siden Sophie Elise dominerte toppen med sine rumpeoppdateringer, men at bacon liksom skulle være det mest trendy man kan skrive om, ja den så jeg ikke komme.
Raymond Johansen, dere vet byrådslederen i Oslo, var på dagstur til Ukraina sist fredag. Han besøkte byene Butsja og Irpin sammen med ordførere fra 7 andre europeiske byer. Ja, og så fikk han selvsagt møte Ukrainas president Volodmyr Zelenskyj og fikk tatt det obligatoriske bildet sammen med han. Du blir liksom ikke en av gjengen av viktige politikere før du har fått tatt den selfien.
Turen har gitt Raymond en ny forståelse av krigens alvor, kan jeg lese i VG: Man må nesten ha vært der for å skjønne det alvoret sier han til avisen.
Jeg er glad jeg ikke er så tungnem som Raymond. Jeg tror jeg klarer å danne meg et relativt godt bilde av krigens grusomheter uten å ha sett bildene. Jeg har sett bilder på TV og i aviser. Det ser helt for j**** ut. Det Ukrainske folk har min medfølelse, og ja jeg vil gjerne bidra til å få slutt på krig og ødeleggelser. Hjelpe dem til å bygge opp landet sitt igjen.
Likevel reagerer jeg på at Raymond Johansen strør rundt seg med floskler som:
Alle land i Europa må ofre noe for Ukrainas frihet.
Det aller meste er bagatellmessig når vi kan miste vår frihet.
Norge er ingen øy, og Oslo er ingen øy.
Store ord, flotte ord som byrådslederen lirer av seg i bussen på vei tilbake til trygge Polen, men er det stort mer enn fine formuleringer og store ord?
For noa av det som Byrådslederen mener er bagatellmessig sammenlignet med krigen i Europa er strømpriskrisa. Og det er dert han henviser til når han mener vi må ofre noe.
Hvem er vi, Raymond? Er det deg og meg? Er det minstepensjonister, alenemødre, uføre og de som lever på sosialstønad? Er det lærere, bussjåfører, radiografer? Ja alle de du og partiet ditt kalte vanlige folk før valget for ett års tid siden. Er det vi, vanlige folk, som må ofre noe for Ukrainas frihet.
Mulig at en øking av strømregninga på flere tusenlapper i året er en bagatell for deg Raymond. Du økte nettopp lønna di med 100.000 har jeg lest og tjener nå 1,5 million i året. Jeg regner med de 100.000 du fikk i lønnsvekst i år er mer enn nok til å dekke opp for både økt strømregning og økte priser på mat og bensin.
For mange av oss andre var lønnsveksten bagatellmessig – og på langt nær nok til å veie opp for prisveksten.
Jeg kan gå med på at Putin herjer i Europa. Men kan Raymond gjerne med hjelp fra Jonas, han er mer pedagogisk, forklare meg en ting Hvordan det å ha skyhøye strømpriser i Norge bidrar til fred i Ukraina? For den sammenhengen har jeg litt problemer med å forstå.
Så vidt jeg vet bidrar de høye strømprisene til at statskassa og lønningene til direktørene i kraftselskapene blir feitere.
Ja, jeg kan gjerne være med på å debattere om noe av det overskuddet staten håver inn på de økte strømprisene kan gå til gjenoppbygging av Ukraina, men jeg har ikke hørt at det er debatten nå.
Det blir for dumt for meg når man kommer drassende med begrep som nasjonalisme og populisme for å argumentere mot at det lønner seg å sikre egen beredskap før man eksporterer strøm ut av landet.
Hva er det flyvertene sier når vi er ute og flyr? Fest surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre!
Det er ikke Putin som har skulda for strømpriskrisa. Og strømprisene er ikke automatisk med å bidra til fred i Ukraina eller til gjenoppbygging av landet.
Sammenhengen mellom kraftpriser og krig er at noen land i verden, som Tyskland, har gjort seg avhengig av strøm fra Russland i stedet for å sørge for egen beredskap egen elsikkerhet.
Vi må alle ofre noe, men jeg synes det er feil at mennesker i Norge skal fryse eller ikke ha råd til å dusje fordi politikere i Tyskland har tatt dumme politiske valg.
I gamle dager da jeg var ung skrev vi ikke blogginnlegg om Det hjerteskjærende konseptet barnehagestart. Da var vi sjeleglade om vi fikk en barnehageplass. Og om vi traff vinnerloddet og faktisk fikk den sårt tiltrengte barnehageplasser var det ikke sikkert vi, eller barnet vårt da, fikk beholde den frem til det var stort nok til å begynne på skolen. Nei, innen 15. mars måtte man hvert eneste år levere søknad om plass fra neste høst.
Da vi fikk Datteren i 1991 var barselpermisjon på 6 måneder. Datteren er født i starten av mars. Jeg hadde lønnet permisjon ut august, og med vår økonomi var det ikke rom for noe ulønnet permisjon. Ikke ønsket jeg det heller. I mitt miljø var det vanlig å arbeide fult fra dag en etter permisjonen. Vi unge kvinner skulle jo realisere oss selv, gjøre karriere. Dessuten advarte jordmora meg under fødselen (du leste riktig) om å gå i deltidsfella og ikke ha opparbeidet fulle pensjonsrettigheter når jeg blir 11 år eldre enn det jeg er i dag. Altså 42 år etter den før omtalte fødselen hvor denne samtalen fant sted.
Så pliktoppfyllende som jeg er søkte jeg altså om barnehageplass før Datteren var blitt to uker gammel. Og Datteren begynte i barnehage før hun var 6 måneder.
Å overlate ditt 6 måneder gamle barn, en baby, til “fremmede” 8 timet om dagen, 40 timer i uka… Det er hjerterått, det!!
Vel, det var sånn det var på den tiden, og ikke noe en ung mor stilte spørsmål ved. Jeg var bare glad over å ha fått barnehageplass og ikke måtte ut på det private dagmamma markedet. For der var det mye rart. Ingen kommunal godkjente dagmammaer som i dag, og de fleste arbeidet “svart”.
Barnehageplasser kostet flesk, og måtte du ut på det private markedet var det ikke alltid det var søskenmoderasjon å få. Vi hadde et vennepar som hadde tre barn i tre forskjellige barnehager og betalte rett under 10.000 kroner i måneden bare for barnehageplasssene. Da jeg, mitt dumme brød, spurte om det kanskje hadde svart seg for fruen i huset å være hjemme og passe ungene selv, så hun på meg som om jeg ikke var vel bevart. Til tross for at hun etter sin ikke alt for godt betalte deltidsjobb knapt satt igjen med noe når barnehage og skatt var betalt var det viktig å “realisere” seg. Og det var selvsagt mannen som tjente mest som betalte barnehageplassene… Helhetstenkning og totalsum var visst ikke et tema.
Det at man nå har ett års foreldrepermisjon er bra, veldig bra. Og aller best er det for barna. Det er jeg overbevist om. Ikke bli dirigert av oppsatte tidsskjemaer allerede før de er året.
Frykten for at barnet ikke skal bli ivaretatt godt nok i barnehagen har jeg aldri følt på.
Fra Datteren og jeg satte føttene i barnehagen første gang og til jeg med klump I halsen og tårer i øynene tok farvel med barnehagen da Yngste Sønn ble skolegutt 12 år senere har jeg følt at ungene var i de tryggeste hender.
Selvsagt har det skjedd små uhell. Det har vel hendt at et barn har kommet hjem med et skrubbsår eller en plasterlapp. Det alvorligste var en finger som ble klemt I en dør. Det medførte at det måtte sys noen sting. Skrubbsår, plaster og det å få noen sting på legevakta er slikt som fort hører til i en aktiv barndom. De voksne I barnehagen visste hva de skulle gjøre også når uhell skjedde. Det er for meg det viktigste.
Som jeg skrev over her var vi ikke garantert barnehageplass neste år selv om barnet hadde fått barnehageplass.
Så Datteren gikk i barnehagen fra høsten 91 til høsten 93. Da var jeg gravid igjen. Datter 2 var ventet i Desember, og vi ble ikke prioritert når barnehageplass skulle tildeles. Jeg skulle jo være hjemme mesteparten av barnehageåret.
Vi måtte ut på det private markedet noen måneder fra august til jeg skulle ut i permisjon rundt 1. Desember.
Vi fikk plass hos en dagmamma som hadde laget sin egen lille barnehage i sokkeletasjen på huset sitt. Der skulle hun og to assistenter passe på 8 barn. Det virket bra da jeg var på samtale før oppstart. Men etter hvert ble jeg mer og mer urolig. Hun voksne så jeg aldri, verken når jeg leverte eller hentet og de to assistentene…. De gjorde sikkert så godt de kunne, håper jeg. Men de hadde ikke oversikten. En ting var at bleier ikke var skiftet på en del timer, noe helt annet var at de aldri kunne fortelle meg hvordan skrubbsår, blåmerker eller bitemerker hadde oppstått.
Her var det heller ikke snakk om noen pedagogisk oppfølging. Bare ren oppbevaring. Vel, jeg tok ut Datteren relativt raskt. Det føltes ikke trygt. Klarte å ordne meg med familie og venner og så var jeg blitt delvis sykemeldt på grunn av bekkenløsning.
I våres en gang leste jeg om en mamma som bestilte kaken til barnets ett års dag fra et konditori i hovedstaden. Barnefaren måtte kjøre en drøy time hver vei fra Fredrikstad til Oslo og tilbake for å hente den perfekte kaka til en ett års bursdag.
Denne mammaen hadde så lite tro på egne baker-evner og på evnene til den samlede standen av konditorer og bakere i hjembyen at mannen måtte kjøre langt og lengere enn langt for å finne en kake som var bra nok for ettåringen. (og gjestene + deling på alle morens kanaler).
Forrige uke kunne jeg lese at hun følte usikkerhet om personalet i barnehagen barnet skal begynne i ville klare å ta vare på barnet like godt som hun selv gjør.
Hun trenger fagfolk av ypperste klasse for å bake en kake, men når det gjelder å følge opp et barns utvikling tror hun at hun er dyktigere enn de som har tatt utdanning innen dette fagfeltet i flere år.
Min erfaring er at det er langt vanskeligere å oppdra barn og følge opp deres behov enn å bake en kake som faller i smak hos en ettåring.
Mye har forandret seg fra jeg var ung mor. Det meste til det bedre. Både lengre barselpermisjon og full barnehagedekning må sies å være av det gode.
Fremdeles har vi forbedringspotensialer som mer voksentetthet i barnehagen i hele åpningstiden og sikkert flere ansatte med utdanning.
Noe har blitt verre.’
Da tenker jeg på de høye kravene mange forelder i dag setter til seg selv.
Den perfekte kaka.
Den perfekte barndommen.
De perfekte barna.
….og ikke minst håpløsheten mange unge foreldre føler på fordi de ikke strekker til. ikke klarer å skape den perfekte barndommen.
Den perfekte barndommen finnes ikke. Og om den hadde gjort det tror jeg den ville ha inneholdt både gråt, mislykka bursdagskaker og skrubbsår.
Ha tillitt til at de ansatte i barnehagen gjør jobben sin og tar vare på barnet ditt på en god måte. Er det noe som skurrer, eller sier magefølelsen din at noe er feil så ta det opp med personalet eller finn en annen barnehage hvis du tror det er det beste for barnet ditt.
Å ha barn betyr også litt etter litt å gi slipp. Tåle at de har sine liv i barnehage, på skole og blant venner som du ikke har full kontroll på.
Bare på den måten kan barn utvikle seg til å bli trygge og selvstendige voksne. Og det er vel et av ideene bak konseptet barn? Ikke at de skal være viljeløse statister i foreldrenes perfekte liv?
Rett opp handa den som ønsker at noen skal lese det du skriver!
Tenkte jeg det ikke. Enten vi skriver blogg, kommentarer, fb oppdateringer eller leserinnlegg håper vi at noen leser det vi skriver.
Selv de som har en blogg som minner mest om en dagbok ønsker at noen skal lese det de skriver. Hvis ikke hadde de ikke skrevet blogg, da hadde de skrevet dagbok slik vi gjorde o oppveksten. Den gjemte vi under senga eller langt nede i undertøy-skuffen. og vi ville vel heller dø enn at noen skulle lese den.
Så når vi er enige om at vi ønsker at folk skal lese det vi skriver, da ønsker vi vel at leseren på en eller annen måte skal reagere på det hen leser?
Vivian ønsker at vi skal få et innblikk i hvordan det er å leve med ALS, Spis og spar ønsker at noen skal la seg inspirere av hennes ukesmeny, Tom synes det er gøy om noen lar seg inspirere til å lage chiliolje og sånn kunne jeg ha fortsatt.
Selv håper jeg ofte at jeg kan få folk til å reflektere over det jeg skriver.
Så når vi skriver for å bli lest og har et ønske om at leseren skal bli påvirket på en eller annen måte, ja da er det vel riktig å kalle oss for påvirkere eller influensere?
Det er vel ikke slik at man bare er en påvirker (jeg liker å bruke norske ord) hvis man påvirker folk til å føle kroppspress, kjøpetrang eller et enormt behov for fyll, fest og ferie?
I går dro jeg til Hokksund etter å ha blitt inspirert av et blogginnlegg hos Utifriluft.
Er det ikke da riktig å si at Margrethe, bloggeren bak Utifriluft, påvirket meg til å ta denne turen til Hokksund? Jeg hadde ikke reist dit hvis jeg ikke hadde hatt lyst til å se laksen med egne øyne.
Turen til Dokka og Dokkadeltaet tidligere i sommer tok jeg delvis etter å ha blitt påvirket av noen som la igjen en kommentar i kommentarfeltet på et blogginnlegg om kunstneren Peder Aadnes, Jeg påvirket leseren min med innlegget om Aadnes, hun påvirket meg med kommentarer om hva jeg kunne se på de kanter hvor hun kom fra.
Slik kunne jeg fortsatt. Selvsagt lar vi oss påvirke av det vi leser, om ikke annet så hender det vi blir riktig provosert.
Nei jeg tror ingen av oss på bloggtoppen tjener gode penger på å være bloggere, eller influensere om du vil. Selv kommer jeg vel til å tjene rundt 200 kroner denne måneden. Ekstremt lav timelønn for de timene jeg legger ned på bloggen.
Jeg tror ingen av oss, med unntak av Martine Halvs, Ida Wulff og muligens Andrea Sveinsdottir har det å påvirke andre som hovedinntekt.
Det er helt andre forhold som gjør at vi velger å ha blogg som hobby enn et ønske om å tjene penger.
Jeg tror vi ønsker å påvirke leserne våre, gi de innsikt, gode opplevelser, tidtrøyte eller inspirasjon.
Er man ikke en mer ekte påvirker da, enn om man bare prøver å påvirke mennesker til å bruke penger på det man får penger for å promotere?
Hensikten med å være blogger er jo et ønske om at noen skal lese det man skriver. Og siden bloggere kalles influensere er vel noe av meningen at man skal influere, påvirke, sine lesere i en eller annen retning.
Margrethe med bloggen Ut i friluft fikk meg til å reise til Hokksund i dag.
Hennes innlegg og bilder av kunstverket Fossefall med laks laget av kunstneren Tormod Solløs vekte min interesse. Og, ja det var en fin skulptur,. Du formelig ser laksen som spretter. Den ser nesten levende ut der den glinser i solskinnet.
Jeg prøvde å google kunstneren. Jeg fant ut at han er født på 1950-tallet. At han kommer fra en slekt med mange kunstnere, men kanskje ikke er den av de som er mest kjent.
Jeg fant og ut at han har stilt til valg for Rødt i Øvre Eiker. Så i tillegg til å være en flink kunstner bør han jo ha noen fornuftige politiske holdninger.
Takk til Margrethe for flott tips til søndagsturen. Vi hadde planer om å ta en tur langs frisklivsstien også, men plutselig åpnet himmelens sluser seg, Så det får vi ta en annen gang.
Martine Halvs topper bloggtopplista med et innlegg om kokainbruk. Hun forteller at kokainet flyter i ungdomsmiljøer, og at hun nesten som føler seg unormal som ikke bruker kokain. Skal man tro Martine, og det tror jeg vi har all mulig grunn til, så er kokain trendy, At Ritalin brukes for å holde seg i gang på jobb, at hasj brukes for å chille og at kokain er den nye festen.
Martines fremstilling av problemet gjør meg bekymret. Veldig bekymret. Når kokain er så vanlig at det nesten er unormalt å ikke bruke det, ja da er samfunnet på gale veier.
Tidligere i denne uka havnet jeg i en debatt på twitter om legalisering av hasj.
Et av argumentene i en etter hvert lang argumentrekke var at vedkommende jeg debatterte med var at han ble aggressiv av alkohol og rolig av hasj – med spørsmål om jeg mente det var bedre at han gikk rundt i samfunnet og slo ned folk og utøvde vold.
Jeg svarte at det selvsagt var et bedre alternativ å ikke ruse seg.
Jeg tror vedkommende faktisk ikke hadde vurdert den muligheten.
Hvor selvfølgelig er det egentlig at enhver må ha rett til å la seg bli ruset?
I Aftenposten i dag leser jeg at det nettopp er blitt beslaglagt 3,5 tonn kokain som var på vei til Europa.
3,5 tonn hvitt pulver gjemt i kontainere med bananer.. I følge Rusinfo er en brukerdose kokain på mellom 20 og 50 mg – milligram.
Det vil si at det er 20 brukerdoser på ett gram. 20.000 brukerdoser på en kilo – og 70.000.000 brukerdoser i den bananlasten.
70 millioner brukerdoser!!!!
Nok til å gi samtlige innbyggere i Norge, fra spebarn til oldinger en brukerdose i døgnet i 14 dager!!!
Nå var nok ikke hele bananlasten tiltenkt Norge. De to skipene den var tiltenkt skulle til Rotterdam og Storbritannia, men det skulle muligens viderefordeles derfra. Og det er garantert flere bananlaster eller andre laster på vei fra Equador og andre land med tilsvarende mengder som ingen har klart å stoppe. Som regel er det bare toppen av isfjellet som blir oppdaget.
Kokainbruk blir i film og tv assosiert med penger, luksus og et rusmiddel for eliter.
En utelivsstudie i Oslo viser et annet bilde av kokainbruk enn det som ofte tegnes i mediene og populærkulturen.
Mange synes det var viktigere å bruke kokain for å kontrollere helgefylla enn selve rusopplevelsen som stoffet gav. Det som overrasket mest i intervjuene med unge voksne i Oslo, var hvordan de så på bruken av kokain som et slags «prestasjonsdop» for å kunne drikke mer på byen.
De brukte kokain for å kunne drikke lenge og mye, som et slags hjelpemiddel for å klare å stå løpet ut og ikke bli sørpe full. De unge voksne på byen i Oslo brukte kokain for å gjenvinne kontrollen igjen og igjen, etter at de kjente at de ble for fulle av alkohol. Etter en linje eller en nøkkel med kokain følte de seg skjerpet, og klare for å drikke mer.
Det kollektive ved bruken ble understreket som viktig. Bruken av kokain var en del av helgefylla og det å være ute på byen.
Bruken av kokain ble sett på som frivillig risikotaking som ikke var ekstrem, men som likevel fordi det var ulovlig, hadde en spenning knyttet til seg. Det å sniffe sammen på toalettet på utestedet ga en følelse av sterke sosiale bånd. Dette var mulig å oppnå også når de kun drakk alkohol, men ble beskrevet som sterkere når de sniffet kokain.
Et tiltak som er gjennomført på mange utesteder i Oslo er å fjerne dolokkene for å forhindre sniffing av kokain på «rene» flater. Denne studien viser at dette kanskje ikke er et så aktuelt tiltak for å forebygge kokainbruk.
De unge voksne som er intervjuet, sier at de «aldri i livet» ville lagt kokain de skulle sniffe på dolokket og heller ikke på vasken, av hygieniske grunner. De sa at de helst sniffet fra nøkkelen sin, eller fra gropen i håndleddet når de strekker ut tommelen, eller har med ferdigklippede sugerør hjemmefra som de stikker ned i posen med kokain.
Kokainbruk er ikke et Oslofenomen. Det er like utbredt i utelivsmiljet over hele landet.
Kanskje en grunn til å ta en prat med unge voksne i din nærhet. Ikke først og fremst for å komme med moralske skjenneprekner, men for å få til en samtale og muligens en refleksjon rundt temaet.
Det var 70 millioner brukerdoser i den bananlasten, toppen av isfjellet. Markedet er nok mye større enn jeg i min naive kjerringhjerne har innsett. Det gir god grunn til bekymring.
Det var litt stilt fra meg i går. De som håpet at denne kjerringa hadde tatt kvelden for godt eller i det minste hadde bestemt seg for å slutte å publisere tankene sine i tide og utide blir nok skuffet. Jeg har overhode ikke tenkt å gi meg. Verken med å tenke eller blogge.
Det ble bare ikke helt rom for blogging i går – eller jeg hadde ingen tanker jeg ønsket å dele. For en gang skyld fulgte jeg min egen plan om at det er bedre med kvalitet enn kvantitet. Har man ikke noe interessant å komme med, er det like greit å holde kjeft.
Etter den innledningen bør dette innlegget ha både innhold og substans. Mulig klarte jeg akkurat der å pådytte meg selv aldri så lite med prestasjonsangst. For hvorfor skulle folk egentlig være interessert i hva denne kjerringa måtte tenke om dette og hint?
Det er krig i Ukraina. Krig i Europa. Putin har ansvaret for de høye strømprisene. Han og han alene. Vår statsminister var relativt tydelig på det på partilederdebatten torsdag kveld. “Det er Putin som herjer i Europa, ikke markedskreftene!” sa en overtydelig Støre.
Ja, det er krig i Europa. Det er Putin som har skrudd igjen gasskrana til Tyskland og dermed skapt kraftmangel i Europa.
Men det er ikke Putin som styrer i Tyskland. Det er ikke Putin som har besluttet å gjøre Tyskland så avhengig av gass fra Russland. Den beslutningen er det de tyske politikerne som har tatt. De ønsker å delta i det grønne skiftet ved å fase ut kullkraftverk og atomkraftverk – uten å ha egne kraftressurser som kan erstatte det de faser ut.
Vi er ikke avhengig av gass eller kraftoverføringer fra Russland og Putin. Vi er, hvis vi ikke tapper magasinene tomme for å nyte godt av de høye prisene på det europeiske kraftmarkedet, så og si selvforsynt med kraft.
Ja, ved ekstremt tørre somre har man kanskje trengt å importere litt. Men det har vi før de siste kablene ble åpnet klart å importere fra Sverige.
Altså er det ikke Putin som har ansvaret for hvordan vi styrer vår kraftpolitikk. Det ansvaret er det, enten han liker det eller ikke Støre som har.
Selvsagt skal vi hjelpe et Europa i nød. Men nødhjelp er vel mer snakk om donasjon av overskudd enn å selge strømmen vi trenger selv til høyest mulig pris for å sikre seg et høyest mulig utbytte? For meg smaker en slik ordning mer av utbytting, eller i det minste utnytting av markedskreftene til egen vinning enn et solidaritetsprosjekt.
Det er krig i Europa. Krig i Ukraina.
Det kommer tusenvis av flyktninger fra Ukraina fra krig, bomber og ødeleggelser til oss. Jeg er glad vi har mulighet til å hjelpe dem. Og ja, jeg håper vi og kan bidra til å gjenreise landet deres når denne meningsløse krigen en gang er over. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive snarlig over, men jeg er redd denne krigen blir langvarig.
Det er krig i Ukraina, og jeg forstår den strømmen av flyktninger som forlater landet.
Det jeg har mindre forståelse for er strømmen av mennesker som går i motsatt retning.
Altså strømmen av mennesker som drar fra trygge Norge og til Ukraina. Fra fred til et krigsområde.
Nei, jeg snakker ikke om mennesker som drar for å hjelpe til . enten det er med våpen, med medisiner eller med varme ulltepper, bleier og varme hjerter. De menneskene og deres ønske om å bidra, gjøre noe, forstår jeg godt.
Jeg snakker om strømmen av statsledere og politikere som drar til Ukraina for å se ødeleggelsene med egne øyne, og få tatt en selfie sammen med Zelenskyj.
Det har vært et renn av toppolitikere fra mange land.
Fra Norge har vel både utenriksminister Huitfeldt, Statsminister Gahr Støre og Stortingets president Masoud Gharahkhani vært der.
Og nå i går kunne vi lese at turiststrømmen av skuelystne politikere har gått fra statsledere og utenriksministre og ned på kommunenivå.
I går var det Raymond Johansen, byrådslederen i Oslo, som figurerte i mediene. Et bilde kunne vise han i en kø av dresskledde menn som sto i kø for å håndhilse på Zelenskyj.
“For å se ødeleggelsene med egne øyne.”
Har de ikke tilgang på TV, aviser og nett? Jeg trenger ikke se ødeleggelsene med egne øyne for å forstå at krig er grusomt og ødeleggelsene av bomber og annen faenskap er enorme. Krig er vel ikke et turistmål du må ha opplevd før du dør? Hva heter slike lister igjen? Bulletlist?
Skulle det komme opp et forslag i vårt kommunestyre om at ordfører, eller andre politikere varaordfører skal reise til Ukraina for å se ødeleggelsene med egne øyne ville jeg stemme i mot.
Zelenskyj har sikkert og noe mer fornuftig å gjøre enn å stå der og riste hender og smile pent på selfier med politikere fra småbyer rundt om i verden og Norge. Han har en krig å føre, og hadde ikke hatt tid på å ta på seg dressen en gang. Stiller i den samme T-skjorta samme hvilken anledning det måtte være.
Jeg liker Zelenskyj. Minner litt om Gamle Gubben Grå akkurat på det punktet.
Ble en tur til byen i dag. En tur til byen og en kaffe-latte. Sitte og se på folkelivet. Det gjorde godt. Godt å se mennesker. Kjente og ukjente. Der går den gamle prosten, han jeg av en eller annen grunn funderte på om fremdeles var i live her om dagen. Hvorfor tenkte jeg på han? Vel, der er han, og så vidt jeg kan bedømme i høyeste grad i live. Hun dama hadde nydelig kjole. Sprekt fargevalg. Den likte jeg virkelig. Folk i shorts og disse korte kjolene som nærmest bare er tunikaer. Og folk med regnjakke og langbukser. Der kommer det ei med turkis dunjakke. Jeg nyter min kaffe og koser meg med folkelivet. Mangfold.
En mann stopper opp ved kafe’-bordet. En politiker fra ett av de andre partiene vil slå av en prat. Kos. Vi snakket om høsten som ligger foran oss og politiske saker som skal opp til behandling. Om valget neste høst. Han jeg snakker med gir seg. Stiller ikke til gjenvalg. En periode holdt.
Samtalen, kaffe-latten og folkelivet gjorde meg godt. Da jeg går videre svinger jeg innom en klesbutikk. Det er salg over alt. Jeg kommer ut igjen med en ny kjole i en pose.
Hvor mange kjoler har jeg egentlig nå? Alt for msnge vil sikkert noen hevde. Jeg trenger klær til å slenge gjemme u mer enn kjoler. Hvem sier at jeg ikke kan slenge hjemme ien kjole? Forresten var kjolen rød. Jeg får aldri for mange røde kjoler.
En liten bytur. En kaffe-latte. En rød kjole. Mer skal det ikke til for å gjøre dagen bra. Kanskje burde man få røde kjoler og kaffe-latte på blå resept?
Dette bildet dukket opp som minne på fb i dag. Det var visst 7 år siden i dag – eller i natt da.
Bildet er tatt fra vaktrommet på røntgen og skiltet med flagg og det hele var synet som møtte meg da jeg kom på jobb klokka 22.30 17. august i… det må være 2015.
Skiltet var laget av kollegaen som var på kveldsvakt. Nedtellingen av minutter og sekunder til nattevaktens slutt klokka 8 morgenen etter skyldtes at dette var min siste nattevakt. Det var ingen hemmelighet at jeg virkelig så frem til å slutte med de.
Ikke det at jeg ikke likte å arbeide nattevakter, sånn i utgangspunktet. Jeg hadde ingen problem med å være “Nattens dronning”. Og til tider hadde jeg ganske mange nattevakter i turnusen min. Langt flere enn de andre. Selvvalgt – det passet godt inn i hverdagslogistikken, og ikke minst var det kjekt med et høyt antall timer med natt-tillegg.
Men etter som årene gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å sove etter nattevaktene. Jeg brukte lengre og lengre tid på å hente meg inn igjen etter nattevaktene.
jeg husker en gang vi hadde et familieselskap her i Drømmehuset. Hele storfamilien innbudt. Det var vel en av ungene som hadde fødselsdag. Når selskapet liksom nesten var i mål. Kaffe og kaker var servert, og jeg som vertinne kunne liksom lande i sofaen og bare kose meg sammen med gjestene ble jeg så usigelig trøtt. Såpass at det ble synlig for de mest observante av gjestene, som selvsagt påpekte det. Det er slik det er i vår familie. Og ja, det ble sagt med omsorg.
Jeg sa at jeg var trøtt. Jeg hadde hatt nattevaktshelg.
Da så den observante litt undrende på meg og spurte “Har du jobbet i natt?” Dette var en mandag, og vi pleide å arbeide natt til mandag når vi hadde nattevaktshelg.
Der. stuptrøtt i en lenestol reflekterte jeg over spørsmålet. Jeg var stuptrøtt, følte meg som en zombie. Akkurat slik jeg ble av nattevakter. Og ja, nattevaktene kjentes i kroppen. Men jeg hadde jo innbudt til dette familieselskapet, noe som tilsier at vi var bortimot 20 personer i stua. Jeg kunne da aldri vært så fjern at jeg hadde bedt inn til familieselskap mandag etter nattevaktshelg?
Bursdag er bursdag, men ungene var så store at familieselskapene fort ble flytt en dag eller tre for å finne et tidspunkt som passet flest mulig.
Men jeg hadde hatt nattevaktshelg!
Hjernen jobbet litt før jeg konkluderte. Det var en uke siden jeg hadde hatt nattevaktshelg. Fremdeles hang den godt i kroppen. Og når jeg da satte meg ned etter sikkert å ha stresset litt i forkant av selskapet, ja så kom trøttheten veldig fort sigende.
Det var flere unge radiografer i etableringsfasen som jaktet “pengevakter”, som gjerne ville ha nattevakter slik jeg og hadde ønsket i mange år. Og det var som sagt ikke noen hemmelighet at jeg begynte å se på nattevaktene som belastende – så da hun som lagde turnusen spurte om jeg ville bli kvitt de siste nattevaktene i turnusen min var det ikke nei i min munn.
Jeg husker enda hvor lettet jeg var etter den samtalen på hennes kontor. Helt overraskende kom spørsmålet – men det føltes som om noen hadde løftet en tung bør av ryggen min. Først da begynte jeg fult ut å forstå hvor belastende de nattevaktene var blitt for meg.
Jeg husker og godt de tre siste nattevaktene. Den siste nattevaktshelga.
Fredagskvelden kom jeg på jobb, Vakta gikk greit, og jeg husker at jeg ved 01.30 tiden strenet mellom CT og lab 3 mens jeg tenkte at dette er jo gøy. “Nattens Dronning.” Kanskje var det dumt å slutte med nattevakter. Jeg hadde klart mestret dette flere år.
Natt til søndag, godt inne i andre nattevakt rundt klokka 03.00 sto jeg og forhandlet med en alkoholpåvirket person som ikke ville samarbeide. Ikke noe alvorlig. Bare det å få vedkommende til å legge arm eller bein slik jeg ville, ta av jakke eller sko eller noe annet.
Det raste gjennom hodet mitt at herregud, klokka er tre om natta! Hvilket oppegående fornuftig menneske står klokka tre om natta og dikker med voksne mennesker som om de skulle være småunger i trassalderen? Den som bare lå i senga si og sov. Heldigvis er jeg snart ferdig med denne galskapen!
Når jeg så kom på jobb søndag kveld, og ble møtt med dette skiltet var det utrolig godt å se at det bare var 570 minutter igjen av min 24 år lange karriere som nattevakt. Jeg var så fornøyd med å være ferdig med nattevakter. Det var helt rett beslutning.
Siste vakta tror jeg var rolig. Jeg husker ikke stort av den, bare at jeg holdt god telling på hvor mange minutter jeg hadde igjen.
