Det er helg. Fyr på peisen, tente stearinlys og alt jeg skrev om i dette innlegget. Og en bok så fersk at den kom fra forlaget tidligere denne uka. Rykende fersk med andre ord. Overbragt meg personlig av forfatteren i går. Dedikasjon og alt som skal til. Jeg har samtlige av de 7 foregående krimbøkene han har skrevet og. Har til og med lest de fleste av de, Mulig en eller to ligger i den berømmelige bokstabelen i stua.
Jeg gleder meg til å ta fatt på boka. En skikkelig Hønefoss-krim har jeg hørt. Forside-illustrasjonen lover godt. Helt klart at det er bygget til Hønefoss sparebank i forgrunnen og Lloydsbygget med de kjente buegangene i bakgrunnen. Der en mektig mann ønsker å bygge et relativt omstridt høyhus på 14 etasjer.
Hevnens forbannelse er en rusrelatert kriminalroman står det på baksiden. Forfatteren er pensjonert politimann, blant annet med bred erfaring med å arbeide med rusrelatert-kriminalitet. Selv om boken er en roman bygger mye på ting han eller kollegaene har erfart. Jeg vet etter å ha lest flere bøker av forfatteren at dette er realistisk politikrim.
Noe av det som står på baksiden av coveret trigger min nysgjerrighet litt mer enn bare at Ole J. Andersen har kommet med en ny krim. Forfatteren skriveri om samfunnet i en småby som Hønefoss for 40-50 år siden; Da hadde menn som tilhørte den såkalte overklassen mye makt, og det ble ikke stilt spørsmål ved hvordan mange av dem levde privat og/eller foretok seg i jobbsammenheng. I mindre byer, slik som Hønefoss, hadde samfunnets overklasse all makt. Varslere på den tiden var dømt til å tape, og ingen ville lytte til dem. Kan jeg ane et aldri så lite snev av klasseskille-roman? Interessant. Ole J. og jeg har hatt mange samtaler og diskusjoner rundt det temaet. Ole J. er lokalpolitiker her i kommunen – for Fremskrittspartiet.
Ole J. Andersen er en politiker-kollega jeg har stor respekt for, til tross for at vi ikke er enige i ett og alt. Vi har samarbeidet godt i de 12 årene vi har sittet sammen i Hovedutvalget. Det hender likevel at vi har en litt forskjellig tankegang og innfallsvinkel på forskjellige saker. Så, ja jeg gleder meg til å lese tankene rundt mektige menn som kan gjøre som de vil. Nå har jeg noe å fylle litt av den kalde tiden med.
Slapp av, snøen har ikke kommet til Ringerike. Dette er et arkivbilde. Men det har blitt betydelig kaldere. Jeg har tatt i bruk den store, tykke hootien min. Den jeg kaller pledd med ermer. Eller en av de da. Jeg har to. Jeg har og begynt med sokker. Jeg går jo barbeint i skoa fra april til rundt september. I år ble det oktober før sokkene ble funnet frem. Det har vært en mild høst. Men nå, nå har kulda kommet.
Vi har hatt de første frostnettene. Oftere og oftere er det is på bilrutene og rim på plena når jeg titter ut av vinduet om morgenen. De påstår at det første snøfallet på våre kanter kommer i morgen, i det minste i høyden. Jeg føler meg overhode ikke klar for vinter.
I våres kom siste snøfall en gang i mai. Husker heldigvis ikke datoen, men det snødde skikkelig 1. mai. Mener det var et snøfall etter det og. Jeg husker og at de to siste årene har jeg sutret litt vel mye over snø og kulde. Jeg har liksom latt kulda og snøen bite seg fast i meg og gjøre meg nedstemt. Til tider mer enn nedstemt. Ikke sånn at jeg vil kalle det depresjon eller påberope meg noen diagnose. Bare slå fast at de to siste vintrene har jeg latt snø og kulde ha en litt for stor innvirkning på humøret mitt.
I år tror jeg jeg må ta litt grep så det samme ikke skjer denne vinteren. Jeg mener, jeg kan ikke sitte her og sutre over snø og kulde det neste halve året. Det er 194 dager til 1. mai. Det vil si 4656 timer, 279.360 minutter, eller svimlende 16.761.600 sekunder. Jeg kan ikke bruke all den tiden på å være opptatt av vær og temperatur, forhold jeg ikke får gjort noe med. Det er da mer lystbetonte måter å fordrive tiden på.
Nei, jeg har ikke tenkt å pakke kofferten og emigrere til varmere strøk. Det har jeg ikke økonomi til, ikke lyst til heller. Skulle jeg reist til sol og varme tror jeg det beste hadde vært å reise i februar. Da er jeg rimelig lei vinter. Gitt meg en pause fra snø og is da og returnert bare noen få uker før man kjenner de første tegn til vårsola. Men jeg tror ikke det blir sol og varme på meg i februar heller. Jeg pleier ikke å rømme fra utfordringer, heller finne måter å løse de på.
Når verden der ute etter hvert kommer til å fortone seg både ugjestmild, kald og avvisende så får jeg krabbe inn da. Ikke for å gå i hi, men for å kose meg inne mellom de nødvendige turene ut. Vi har hatt noen kvelder med fyr på peisen. De siste kveldene har jeg tent stearinlys på bordet ved siden av meg. Det skal bunkres opp med te og jeg har pledd nok. Tykke sokker er det heller ikke mangel på, og skulle noen av de bli utslitt kan jeg sikkert få bestilt flere fra Barndomsvenninna. Stabelen med uleste bøker er enorm, og stadig voksende. Den kan jeg jo prøve å få kuttet ned på i løpet av vinteren. Å lese bok i skinnet av stearinlys (og god leselampe) foran et sprakende peisbål med pelspledd over knærne og tekoppen i umiddelbar nærhet, finnes det egentlig noen bedre måte å tilbringe mørke høst- og viterkvelder på?
Jeg behøver ikke nøye meg med å lese bøker. Jeg kan jo og få fart på skrivinga mi. Få ferdig bokprosjektet mitt og jobbet hardt med leserinnlegg og politiske innlegg. Dykke ned i bobla mi og bli der. Mye mer konstruktivt enn å ligge og være muggen under pelspleddet bare fordi det er kaldt i Norge om vinteren.
Når jeg begynner å tenke slik kjenner jeg at jeg nesten begynner å glede meg litt til mørketiden og vinter. Skuldrene senker seg, jeg kjenner varmen fra hootien og tenker: Jeg skal ikke bare klare å overleve vinteren, jeg skal virkelig leve, også de neste månedene. Jeg lover ikke at jeg ikke skal skrive et eneste innlegg om hvor kaldt det er, hvor lei jeg er snø eller hvor mye jeg lengter etter våren, de kommer garantert til å komme. Men jeg håper at jeg klarer å ha litt mer fokus på alle de fine tingene snø, kulde og mørketid fører med seg. Det er lov å tilbringe mye tid inne og bare kose seg. Nå skal jeg fylle tekoppen for andre gangen denne morgenen. Mulig det kommer snø i morgen, men i dag skinner sola. Jeg gidder ikke ta morgendagens sorger på forskudd.
Dagen i dag har blitt brukt på å få opplæring som folkevalgt. Og ja, kommunalsjef økonomi hadde et godt poeng når han spurte om det egentlig er sunt å være kommunepolitiker. Det er jo mye ansvar som legges på våre skuldre, og mange innbyggere har store forventninger til hva vi som politikere kan fikse. Noen ganger kanskje litt vel store forventninger
Jeg kan gi et eksempel. Da “vi” politikere vedtok å bygge det omsorgssenteret jeg har arbeidet ved det siste halvåret “glemte” vi at vi trengte parkeringsplasser til ansatte og ikke minst pårørende og besøkende. Jeg satt ikke i kommunestyret på den tiden “vi” vedtok å bygge det bygget. Like fullt er det relativt ofte det siste halve året jeg har fått høre hvor stor idiot jeg er som ikke tenkte på den parkeringsplassen der jeg som relativt profilert kommunepolitiker sitter bak en skranke rett innafor døra på omsorgssenteret. Den første de møter når de har slitt seg opp bakken fra idrettsplassen hvor de har vært nødt til å parkere bilen.
I løpet av året er det ikke lite jeg som kommunepolitiker får høre at jeg må fikse. Både av ting som vi politikere har innvirkning på og ting jeg som kommunepolitiker ikke har innvirkning på. Det å bli idioterklært i lokalavisas kommentarfelt blir etter hvert en vane. Selv når du har sloss det du klarer for en sak men ikke klart å få politisk flertall i kommunestyret for ditt synspunkt er det galt. Kjeft får du. Jeg har aldri svart så tydelig, men jeg skjønner Navasete den gang borte i Nordfjordeid.
I dag har det altså vært opplæring for folkevalgte og varaer. Jeg har sittet i en forelesningssal fra 8.30 til nærmere 17 og lært om kommuneøkonomi, datasikkerhet og plan-politikk. Noe er kjent, men likevel er det alltid noe å lære.
En blir litt sliten av slike dager. Litt sliten i hodet om ikke annet. Samtidig er det jo inspirerende. Er litt sånn traverhest som står og stamper i stallen og vil starte å trave, slippe løs. Men snart, snart om 14 dager er det det første ordinære kommunestyremøtet i denne perioden. Jeg gleder meg til å ta fatt.
For til tross for at en blir erklært som både inkompetent og mindre begavet i kommentarfeltet både titt og ofte så er det verdt det. Selv om det virker som om noen tror at vi politikere har fulltids jobb inne på rådhuset. At vi sitter der og mesker oss med kommunale rundstykker betalt av skattebetalernes penger, mens sannheten er at mesteparten av møtevirksomheten foregår på fritiden vår og at de aller fleste har vanlig arbeid ved siden av. Ja til tross for all politikerforakten vi møter så er det verdt det. Det er givende og få lov til å være med på å forme lokalsamfunnet rundt deg og etter beste evne få lov til å prøve å styre samfunnsutviklingen i den retningen du mener er riktig.
Jeg lover alle som stemte på Rødt, og alle som ga meg en slenger å gjøre mitt beste.
Ja, jeg låner overskriften fra Monica.Nå er det på tide å starte livet. Mulig et litt rart utsagn fra ei kjerring litt over middagshøyden som jevnlig sutrer over hvor mye hun savner det livet hun en gang levde. Det virker jo mer som om denne kjerringa er ferdig med livet i egne øyne enn at hun føler seg på starten av det. Så ok, da. Jeg føler ikke at jeg har sura rundt de første 57 årene her på jorden og liksom først nå skal starte å leve sånn 57 år etter at jeg burde. Jeg er litt treig, men ikke så treig. På tide å restarte livet blir vel mer riktig.
Perioden med arbeidsutprøving nærmer seg slutten. Restarbeidsevnen har blitt slått fast og når oktober går over i november skal jeg litt vemodig vinke farvel til omsorgssenteret og “jobben” jeg har hatt det siste halve året. Nå er planen ut i det ordinære arbeidslivet. Og ja, jeg er aktiv arbeidssøker med NAV som støttespiller. Jeg håper på å finne en jobb i den stillingsbrøken jeg har helse til.
Litt motivert av Tom og kanskje noen andre her inne så tenker jeg at kanskje det er på tide å forme sin egen fremtid. Det må da være noe denne kjerringa kunne få til på egen hånd uten hjelp verken av NAV eller en arbeidsgiver. I det minste ferdigstille den boka jeg arbeider på i ledige stunder. Bli min egen herre. Forme min egen fremtid. Jo mer jeg tenker på det, jo mer fristende blir det. En god del ideer leker i bakhodet. Jeg tror det snart er på tide og sette meg ned å konkretisere de. Ta grep. Nå er det på tide å restarte livet.
Jeg tror Norge og verdens nytt må være blogg.no sitt svar på Se og hør. Og innlegget fra i går er et tydelig eksempel på at overskrift og bilde ikke helt samsvarer med innholdet i nyheten innlegget formidler.
Prinsen råkjørte uten prinsessa – tatt av UP var overskriften ledsaget av et bilde fra da kronprinsesse Victoria giftet seg med sin Daniel.
Ja, jeg klikket inn på denne “nyheten”: Det var så mye i overskrift og bilde som liksom krevde svar. På det tretten år gamle bilde sitter paret i en hestevogn, sikkert en karjol. Har prins Daniel vært ute og råkjørt med karjol? Hvorfor var ikke kronprinsessen med? Er det er kongelig brudd på gang? Jeg mener det er da helt sensasjonelt at en mann er ute og kjører bil uten at kjerringa er med, eller? Hvor mye fikk han kjerra opp i? Og ikke minst, røyk lappen? Må han åka inn i kasjotten eller har han kongelig immunitet?
Jeg vet ikke hvorfor Victoria ikke var med. Det sier verken blogginnlegget eller avisartikkelen i Aftonbladet som nyheten er hentet fra noe om. Men jeg finner ut at dette i grunn er gammelt nytt. Hendelsen skjedde i august, og er vel da et par måneder gammel “nyhet”. Det var verken hest eller kjerre med i bildet. Bare en personbil.
Om prinsen virkelig råkjørte er jeg og usikker på.
”Du har kört personbil med en hastighet av 87 km/tim trots att högsta tillåtna hastigheten var 80 km/tim.”
Er i følge avisen teksten på forelegget. Å kjøre i 87 km i timen i en 80 sone er helt klart for fort og brudd på trafikkreglene. Men kvalifiserer det egentlig til å omtales som Råkjøring med fete typer i en overskrift?
Prinsen kjørte litt for fort burde overskriften vært eller Mann tatt for å kjøre i 87 km/t i 80 sona. Jeg tror ikke jeg hadde klikket meg inn på den overskrifta.
Gamle Gubben Grå har hentet meg på jobb, sammen har vi handlet mat, nå er vi på vei hjem. Jeg sitter og halvsover i passasjersetet. “Fanden i helvete!!!” skriker plutselig mannen ved min side og hytter med neven mot en for lengst passert bil. Det ryker nesten like mye av hele gubben som det gjør av sen alltid tilstedeværende sigaretten i munnviken. Jeg stirrer litt spørrende på han. Hva er galt nå? Han peker på en liten “rose” i frontruta.
Ja, jeg fikk med meg en steinsprut-lyd der jeg satt med lukkede øyne. Og ja, det er ergerlig med en steinsprutskade. Plunder og heft, men det går på forsikringa. Jeg forstår ikke det voldsomme sinnet, og absolutt ikke den hyttede neven. Du tror vel ikke på alvor at noen kastet den grus-biten eller hva det var for noe som traff ruta med vilje ? sier jeg forsiktig. Nei, ikke med vilje men det går an å bruke hodet og ta hensyn!!! svarer Gubben, Det ryker fremdeles av han. Jeg ser spørrende på han nok en gang mens jeg tenker “Hvordan i all verden kan sjåføren av en grusbil, altså lastebil med et lass grus, unngå at en og annen grus forlater lasteplana? Det er sånt som skjer. Dumt, men ja ikke lett å unngå.
Gamle Gubben Grå har selvsagt svaret på det. Det må da gå an å bruke presenning å påse at lasten er forsvarlig sikret slik at sånt ikke skjer. Jeg lener meg tilbake i setet og lukker øynene. Et lite, nesten lydløst sukk unnslipper leppene mine. Noen ganger beviser Gamle Gubben Grå at han er født under en polert bro-sten i Ullevål-Havenisseby. Den banninga og hyttingen med nevene derimot tror jeg han må ha plukket opp et annet sted enn i Havenissebyen. Sikre en grus-last med presenning. Hva blir det neste? Jeg tenker tilbake til barndommen. Høvdingen arbeidet i sin tid på et lastebilverksted, og eide lastebil i alle år. Jeg kan ikke huske at de store grusbilene har kjørt med presenning. I det minste hvis de ikke skulle riktig langt.
Når jeg så skulle skrive dette innlegget sjekker jeg reglene. Tenkte at jeg nå som blodtrykket antakelig har senket seg i Gamle Gubben Grå skulle forklare han reglene slik at han ikke fortsetter med å hytte med neven til alle grusbilene han møter på sin vei. Det er noen grustak her i området. Men hva fant jeg?
Fraktere av grus og andre varer som kan forårsake skader plikter å sikre lasten slik at uhell ikke kan skje, og pålegges ansvar for skader som oppstår ved uaktsomhet.
– Sikring av slik last gjøres vanligvis med nett, presenning, eller at lasten dynkes med vann før transport, sier politiet, som også påpeker at pukk, grus og sand representerer fare når slikt blir liggende på veibanen etter å ha falt av lastebiler og hengere.
Sitatet er hentet fra en gammel artikkel i lokalavisa her. Den forteller og at saker der biler blir skadet av dårlig sikret gruslast er gjengangere på ringeriksveiene. OK da, så hadde Gamle Gubben Grå denne gangen. Litt irriterende i grunn. Kanskje er reglene for sikring av last endret siden jeg vokste opp på 1960- og 70-tallet?
I dag da jeg klikket meg gjennom bloggtopplista for å finne noe som inspirerte kom jeg over to innlegg som handlet om anger, om det å angre. Så da ble det dagens tema.
Jeg hadde tenkt å si at jeg ikke angrer på noe, men det er selvsagt ikke sant. Jeg har gjort. sagt og skrevet utrolig mye dumt opp gjennom livet. Selvsagt er det ting jeg angrer på at jeg gjorde, eller ikke gjorde eller ting jeg har sagt eller skrevet som jeg ikke burde ha gjort. Jeg burde hørt på Gamle Gubben Grå og ikke tatt turen rundt tjernet den dagen jeg knakk ankelen, Jeg skulle ikke ha brukt ordet “støttekontakt” da jeg snakket om varaordføreren på kommunestyrets talerstol. Jeg har skrevet ting på blogg som har såret enkelte. Noe av det jeg har skrevet angrer jeg på.
Men jeg lar ikke anger dra meg ned som en malstrøm. Jeg bruker ikke got mye tid på å angre, på å tenke at det er så typisk meg. Jeg er då håpløs, dum og klønete. Hvis jeg bare ikke hadde…
Jeg forsøker i stedet å ta lærdom av de dumme tingene jeg har gjort. Jeg går for eksempel ikke på talerstolen uten manus, og jeg lager ikke sluttreplikken i hodet mens jeg står der oppe. Men jeg lar ikke replikken om støttekontakten og alt bråket den medførte hindre meg i å gå på talerstolen igjen. Jeg tar lærdom av feiltrinnet og går videre.
Jeg lar ikke nedverdigende tanker om hvor dum og håpløs jeg er få feste. Jeg vet at det å gruble for mye over egne feiltrinn sjelden fører noe godt med seg. Slike tankespiraler er direkte usunne. De kan føre til både depresjon og handlingslammelse. Feiltrinnene blir gjerne overdimensjonert i eget hode hvis man gir de for mye plass.
Å angre er en sunn refleks. Å be om unskyldning hvis man har såret noen er en fornuftig reaksjon hvis man angrer på noe en har gjort, sagt eller skrevet. Å la seg dra ned av en malatrøm av anger er ingen tjent med.
Man har gjort en feil eller noe dumt. Det betyr ikke at en er feil eller dum. Ingen er feilfrie, det å feile er menneskelig. Å bruke for mye tid på å angre på ting en har gjort uten å ha mulighet til å rette opp feilen er bortkastet bruk av tid. Bruk heller den tiden til å finne ut hva du kan lære av det du gjorde feil. Prøv å tenke ut om feilen er mulig å rette opp.
Så ja jeg har gjort mye dumt. Noe av det skulle jeg ønske var ugjort. Men jeg bruker ikke for mye tid på å angre på ting jeg likevel ikke får endret.
I dag var jeg og hentet hjem nok en julegave. Er godt i rute i år. Jeg skriver ikke dette for å stresse dere som ikke har begynt å tenke på jula ennå. Dere har god tid. Det er over to måneder til klokkene ringer jula inn. Det er bare det at jeg liker å være tidlig ute. Og jeg synes det er lettere å finne gaver jeg tror mottakeren virkelig blir glad for når jeg finner julegaver i oktober i stedet for når jeg står på et overfylt kjøpesenter 22 desember og bare MÅ finne de tre siste gavene på lista. Har vært der og. Flere ganger.
Men altså tilbake til julegaven jeg hentet hjem i dag. Jeg kommer ikke til å si hva det er. Men mer reise spørsmålstillingen er det greit å finne julegaver på finn.no? Altså gå for gjenbruk i julegaver? For det er det jeg har gjort. Kjøpt julegave på finn.no.
Jeg satt ikke å lette etter julegaver da jeg klikka meg rundt på finn.no, Jeg bare har det som tidtrøyte innimellom. Titte litt på hva som ligger der. Akkurat som man noen ganger bare titter litt i en butikk. Da var det et bilde som vekte oppmerksomheten min og jeg tenkte med en gang at den tingen hadde hen likt. Så var jeg så heldig at jeg var den første som viste interesse og tingen ble min.
Så da satt jeg da og vurderte om jeg skulle overraske vedkommende med en gave nå i oktober, eller spare den til jul. Og da er selvsagt spørsmålet; Kan man egentlig gi ting man har kjøpt brukt i julegave? Eller kjøpt og kjøpt. Jeg fikk tingen gratis. Teller det da som gave? Eller er det bare en “ekstra-gave”?
Gaven har ingen skader og er i fin stand. Jeg ble gledelig overrasket da jeg fikk se den i virkeligheten. Det hender jo at bildene fremstiller ting bedre enn virkeligheten, eller at man bevisst velger å ikke ta bilder av skader. Men denne er hel og pen. Tenkte å pakke den ekstra pent inn. Og mottakeren skal selvsagt få høre historien bak tingen, at jeg fant den på finn.no. Det er ikke av gjerrighet jeg gir bort en gave jeg selv har fått gratis på finn. Det er fordi denne tingen passet til denne personen.
Men nok en gang, Er det ok å gi bort i julegave en ting som har blitt gitt bort på finn?
Målet er at flest mulig skal jobbe. Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.
Jeg er glad regjeringen har fokus på at flest mulig skal jobbe. Det er hvordan vi skal komme dit jeg er uenig med regjeringen, med Vedum, Brenna og alle som snakker høyt og dumt som Ørjasæter. Jeg tror det er umulig å sulte folk friske.
Hvis utfordringen er at de som går på AAP eller andre trygdeytelser er en gjeng unnasluntrere som fint kunne klart seg ute i arbeid, men som er for late til å komme seg opp om morgenen, ja da er det den utfordringen vi som samfunn må ta tak i. Da må en se på om nåløyet for å få trygdeytelser er for stort. Ja, jeg tror det finnes folk som utnytter systemet. Som synes det er behagelig å “Nave”, men jeg tror ikke det gjelder flertallet av de som er på AAP eller uføretrygd. Så hvorfor straffe syke mennesker for å tvinge noen få ut i arbeid? Skal man ta vekk sikkerhetsnettet vi har i samfunnet for å ta noen få unnasluntrere? Skal vi gi syke mennesker økonomisk utrygghet i tillegg til alle de andre utfordringene de har? Er ikke hverdagen deres ofte utfordrende nok som den er? Er det politikernes oppgave å gjøre hverdagen deres vanskeligere? Er det en velferdsstat verdig.
Det skal lønne seg å arbeide! Ja, jeg er ikke uenig i det. Men hvorfor skal man straffes når man ikke klarer å arbeide lenger? Når kroppen er utslitt? Når man har blitt syk eller skadet seg? Jeg har alltid arbeidet mye. Hvis det skal lønne seg, sånn på lang sikt, hvorfor blir jeg straffet når kroppen ikke orker det lenger? Inntekten min ble redusert med over 30% når jeg gikk fra arbeid til trygd. Jeg er rimelig overbevist om at hvis jeg ikke hadde arbeidet så mye, ikke tatt all overtiden, ikke påtatt meg mer-ansvaret som tillitsvalgt, ikke stått på langt ut over de 35,5 timene som jobben tilsa, ja da hadde jeg mest sannsynlig holdt ut i arbeid lenger. Litt usikker på om alt arbeidet lønte seg. Ja, jeg fikk penger for overtiden og mer-ansvaret, de årene jeg holdt ut. Men det gjorde og noe med helsa mi, og gjorde at jeg måtte slutte i stillingen min 10 år før pensjonsalderen. Jeg har ikke tatt det regnestykket men usikker på om mer-ansvar og overtid gjennom 30 år i arbeidslivet vil veie opp for 30% reduksjon i inntekt de siste 10 åra av det ordinære arbeidslivet. Har jeg arbeidet over 110% stilling i snitt i de årene jeg var i arbeid? Usikker. Muligens. Jeg har arbeidet mye. Men 110% stilling i 30 år? Det er mye. Jeg må over den prosenten for at overtiden skal veie opp for inntektstapet jeg har frem til pensjonsalder.
Målet er å få flest mulig ut i arbeid. Så bra! Jeg vil gjerne ut i ordinært arbeid. Man har funnet ut at jeg har en restarbeidsevne på 40%. I over ett år har jeg vært på tiltaket “Jobbspesialist” i NAV. Så langt har den jobbspesialisten skaffet meg “arbeidstrening” i kommunen. Det tok ett halvt år å få til det. Etter 30 år i arbeidslivet måtte jeg altså “trene” på å arbeide.
Jeg har det siste halvåret vært på tiltaket “arbeidstrening”: Jeg har stått opp om morgenen og møtt på jobb til avtalt tid. Jeg har gjort de arbeidsoppgavene som har vært forventet av meg, og til og med etterspurt mer arbeid. Økonomisk har det ikke gitt nevneverdig avkastning. Muligens jeg får noen få kroner mer i måneden av å være på tiltak enn ikke å være det. Det å ha noe å gå til, det å føle at er bidrar i samfunnet har for meg en verdi. Jeg har derfor vært i dette tiltaket en ekstra måned etter at man hadde slått fast restarbeidsevnen min. Jeg trives med jobben. Det er bra å ha noe å gå til. Men økonomisk har det ikke lønnet seg for meg å stå opp om morgenen.
Jeg så en ivrig Brenna hoppende engasjert på Debatten. Hun ønsket å få folk utenfor arbeidslivet med. Vi trenger alle de hendene vi kan få. Så bra! Men hvordan hun skulle få til det, nei det visste hun ikke. Hun snakket ikke om konkrete forslag på hvordan an kan tilrettelegge for at de med nedsatt arbeidsevne kan komme ut i arbeid. Hun snakket ikke om hva som skal til for at arbeidsgivere skal ta sjansen på å ansette folk en ikke vet med sikkerhet om kommer i morgen. Ikke fordi de er late, ikke fordi de ikke gidder å stå opp om morgenene, men rett og slett fordi arbeidstakerne har gode og dårlige dager. Og på de dårlige dagene klarer man kanskje å stå opp, men har ikke helse til mer enn det den dagen.
Det eneste tiltaket jeg har sett at politikerne har lansert for å få flere med i det ordinære arbeidslivet er å fjerne den økonomiske tryggheten folk utenfor arbeidslivet har. Som om man blir friskere av å ha økonomiske utfordringer, må stå i matkø og sulte. Jeg forstår ikke at politikerne ikke ser at det er feil medisin. Folk blir sykere, ikke friskere av å leve i fattigdom. Det er bedre å være rik, frisk og mett enn å være fattig, syk og sulten.
Den siste setningen er, slik jeg ser det det viktige her. Det politikerne og Ørjasæter har forstått. Skal vi løfte de som går på minstesats AAP og andre lave trygdeytelser over fattigdomsgrensa vil det koste litt mer, ta en større del av statsbudsjettet. Da må man som politiker enten ta de pengene fra andre områder på budsjettet, eller så må man øke inntektene til staten. For eksempel i form av økte skatter hos de som tjener mer. Omfordelingspolitikk som det heter.
Så hvis vi skal løfte de fattige ut av fattigdommen så må de som tjener mest bidra med litt mer til fellesskapet. Ørjasæter, Vedum og Brenna er ikke dumme. De forstår slikt. Så for å unngå at de selv og deres omgangskrets skal måtte bidra med litt mer til felleskapet, få litt mindre inn på konto er det bedre å fremstille de svakeste i samfunnet som late unnasluntrere.
Å sitte på bussen en tidlig morgen i januar for å slite for en sur sjef og enda surere kunder i åtte timer er faktisk ikke like attraktivt som å drikke kaffe i sofaen, gå en lang tur med bikkja for deretter å bake boller og hjelpe barnebarna med lekser.
Sitatet er hentet fra Elin Ørjasæter sin kronikk på Nettavisen. Og, jeg føler en klump i magen når jeg leser det. Er det slik folk ser på meg og? Jeg likte ikke å kjøre på glatte veier til Drammen før 8 om morgenen. Når jeg ankom vaktrommet her og folk ønsket “God morgen” svarte jeg ofte mutt at god og morgen var to ord som ikke hørte sammen. Det hendte vel at jeg som engasjert tillitsvalgt idioterklærte en leder eller tre og nei, det var ikke alle pasienter og pårørende som kun fylte dagene mine med takknemlighet og positivitet. Nå deler jeg på blogg og andre sosiale medier at jeg drikker kaffe-latte med Barndomsvenninna, flotte bilder fra turer med hundene, kanskje ikke bollebaking og barnebarn men dere skjønner hva jeg mener. Jeg deler mye om det som er bra i livet. Kanskje får noen inntrykk av at jeg lever herrens glade dager?
Jeg deler ikke så mye av de dagene hvor jeg ikke har overskudd til å gå tur med hundene. De dagene hvor jeg står opp om morgenen, men tilbringer store deler av dagen rett ut på sofaen fordi jeg ikke har krefter eller overskudd til stort mer. Det er ikke de dagene jeg deler mest, det er ikke de dagene jeg ønsker å ha fokus på. Men de er der og det må de være. Jeg trenger å lade for å være såpas aktiv som jeg er.
Det går ikke en uke uten at jeg savner det livet jeg levde. Savner pasientkontakten, kollegaene og til og med noen av lederne. Savner kveldsvakter og adrenalinet som pumper i blodet når traumealarmen går. Savner møter i Drammen og diskusjoner med ledelsen og samholdet i tillitsvalgtsgruppa.
Samtidig skjønner jeg at jeg ikke lenger har kropp og helse til å leve det livet lenger. Samme hvor dårlig råd jeg får vil jeg ikke kunne få energi og overskudd og en kropp som er i stand til å leve det livet. I valget mellom mer penger eller bedre helse vil jeg måtte velge bedre helse. Eller det er egentlig ikke noe valg. Jeg har ikke helse til å arbeide fult mer. Penga eller livet sa vi når vi lekte politi og røver som barn. De fleste valgte livet.
Det er ikke fordi jeg var lat og lengtet etter lange turer med hundene og kaffe-latte at jeg sluttet å arbeide. Det var fordi kroppen sa at nok er nok. Slik er det med de fleste som lever på stønader og trygd. At de på toppen av samfunnet fremstiller oss som late unnasluntrere gjør ikke vår situasjon noe bedre. De bidrar bare til å sparke folk som alt ligger nede.
Det hender livet går på skinner, alt går lekende lett. Så er det andre dager hvor liksom alt går feil. I dag har vært en slik litt vrang dag.
Jeg fikk en sms da jeg gikk ut døra i dag tidlig. NAV ville ha et møte med meg og hun som har ansvaret for meg på jobb. Møtet burde være denne uken, og han fra NAV ba meg samkjøre med sjefen min og finne møtetidspunkt. Vel, jeg fikk sende henne en mail når jeg kom på jobb. Hun arbeider på et kontor i sentrum, jeg på et omsorgssenter litt utenfor byen.
Da jeg kom på jobb kom jeg ikke inn på pcn. Den sa at brukernavn eller passord var feil. Jeg får høyt blodtrykk av slike meldinger! Knotter ned en sms til hun som har ansvaret for meg om både ønske om møte og datautfordringer.
Det gikk både en og to timer før jeg fikk svar, ja mye mer enn det. Hadde nok vært bedre å sendt mail, men da måtte jeg jo ha kommet meg inn på pcn. (Har ikke “jobb-mail” på telefon. Jeg er jo tross,alt bare på arbeidstrening fra NAV).
En av mine oppgaver på omsorgsenteret er å ha srntralbordfunksjon. Mens jeg drev og slet med å komme inn på dataen, man må jo forsøke etter fattig evne, begynte telefonen å ringe. Så fort jeg svarte ble samtalen brutt. Det var en ivrig sjel i andre enden, for vedkommende ringte 8 ganger med samme resultat. Jeg forsøkte å ringe opp igjen med jobbtelefon, men det ble og brutt. Til slutt ringte jeg opp med min egen mobil, og fikk hjulpet vedkommende.
Så testet jeg å ringe til jobbtelefonrn fra min private mobil. Da ble det brutt med en gang. Noe var galt med telefonen på jobben og det er liksom sentralbordet til omsorgssenteret. Ble ikke mindre stressa av det.
Mens jeg stresset med PC og telefon kom det jo mennesker med jevne mellomrom. Mennesker jeg må åpne låste dører for. På mandager er det øvelse for demenskoret på dagsenteret, og det er mange dom skal inn der både av sangere og frivillige hjelpere. Hyggelig jobb å låse inn glade sangere, men en får liksom ikke konsentrert seg om passord, pc og telefon og funnet ut hvordan man kan løse proble… utfordringene.
Så kom barnehagen! 18 glade barn som skal være med å synge sammen med koret! 18 barn med masse energi og til dels utestemme inne samlet i hallen rett utenfor resepsjonen min. Det gjorde ikke akkurat konsentrasjonsevne min om tekniske duppeditter noe bedre.
Mens hallen var full av unger og liv kom en kvinne som ville snakke med en av lederne for hjemmetjenesten. Hun ville jeg skulle ringe opp å si at hun ventet i resepsjonen. Heldigvis virket telefonen plutselig. Men lederen satt opptatt i et møte. Hvis jeg fikk navnet på damen skulle lederen ringe henne i løpet av dagen fikk jeg beskjed om.
Det var feil svar!
Damen som viste seg å være en misfornøyd pårørende ville ikke gå hjem og vente på en telefon!
En resepsjon full av barn og en misfornøyd pårørende som hisser seg litt opp er ikke det som får kjerringa mindre stresset. Men jeg fikk tak i noen som ville snakke med pårørende og selv gjorde jeg det jeg kunne for å roe ned vedkommende. Ting løste seg.
Jeg fikk etter hvert tak i IT-suport. Det var som jeg hadde mistanke om blitt noe krøll da jeg fikk ny politiker i-pad forrige uke. Mens de forsøkte å hjelpe meg over telefon fyltes resepsjonen på mye av barn. De skulle bruke resepsjonen som et sted å spise og samtidig få ut litt energi i pausen på korøvelsen inne på dagsenteret. Jeg liker barn, men støynivået er litt høyt.
Jeg følte etterhvert sterkt for en cola. Vi har cola-automat rett borte i gangen her. Sånn du betaler med vipps. Det var ikke dagen min i dag der heller. Den hadde ikke nett-tilgang for øyeblikket, sa den. Gudene skal vite at jeg hadde trengt den colaen!
Etterhvert fikk jeg løst IT problemene. Hun lederen min ringte meg og vi fant tidspunkt for å møte NAV. Telefonen så ut til å virke igjen. Barnehagen dro og det ble merkbart stillere. Og da klokka nærmet seg halv to var også cola-automaten på min side. Ting ordnet seg til slutt. Ikke den roligste dagen på jobb, men det føles godt at alt har løst seg før jeg dro hjem.
