Jeg har stått opp.

Målet er at flest mulig skal jobbe. Derfor må det lønne seg å stå opp om morgenen.

Jeg er glad regjeringen har fokus på at flest mulig skal jobbe. Det er hvordan vi skal komme dit jeg er uenig med regjeringen, med Vedum, Brenna og alle som snakker høyt og dumt som Ørjasæter. Jeg tror det er umulig å sulte folk friske.

Hvis utfordringen er at de som går på AAP eller andre trygdeytelser er en gjeng unnasluntrere som fint kunne klart seg ute i arbeid, men som er for late til å komme seg opp om morgenen, ja da er det den utfordringen vi som samfunn må ta tak i.  Da må en se på om nåløyet for å få trygdeytelser er for stort.
Ja, jeg tror det finnes folk som utnytter systemet. Som synes det er behagelig å “Nave”, men jeg tror ikke det gjelder flertallet av de som er på AAP eller uføretrygd. Så hvorfor straffe syke mennesker for å tvinge noen få ut i arbeid?
Skal man ta vekk sikkerhetsnettet vi har i samfunnet for å ta noen få unnasluntrere? Skal vi gi syke mennesker økonomisk utrygghet i tillegg til alle de andre utfordringene de har? Er ikke hverdagen deres ofte utfordrende nok som den er? Er det politikernes oppgave å gjøre hverdagen deres vanskeligere? Er det en velferdsstat verdig.

Det skal lønne seg å arbeide! Ja, jeg er ikke uenig i det. Men hvorfor skal man straffes når man ikke klarer å arbeide lenger? Når kroppen er utslitt? Når man har blitt syk eller skadet seg?
Jeg har alltid arbeidet mye. Hvis det skal lønne seg, sånn på lang sikt, hvorfor blir jeg straffet når kroppen ikke orker det lenger? Inntekten min ble redusert med over 30% når jeg gikk fra arbeid til trygd.
Jeg er rimelig overbevist om at hvis jeg ikke hadde arbeidet så mye, ikke tatt all overtiden, ikke påtatt meg mer-ansvaret som tillitsvalgt, ikke stått på langt ut over de 35,5 timene som jobben tilsa, ja da hadde jeg mest sannsynlig holdt ut i arbeid lenger.
Litt usikker på om alt arbeidet lønte seg. Ja, jeg fikk penger for overtiden og mer-ansvaret, de årene jeg holdt ut. Men det gjorde og noe med helsa mi, og gjorde at jeg måtte slutte i stillingen min 10 år før pensjonsalderen.
Jeg har ikke tatt det regnestykket men usikker på om mer-ansvar og overtid gjennom 30 år i arbeidslivet vil veie opp for 30% reduksjon i inntekt de siste 10 åra av det ordinære arbeidslivet. Har jeg arbeidet over 110% stilling i snitt i de årene jeg var i arbeid? Usikker. Muligens. Jeg har arbeidet mye. Men 110% stilling i 30 år? Det er mye. Jeg må over den prosenten for at overtiden skal veie opp for inntektstapet jeg har frem til pensjonsalder.

Målet er å få flest mulig ut i arbeid. Så bra! Jeg vil gjerne ut i ordinært arbeid. Man har funnet ut at jeg har en restarbeidsevne på 40%.  I over ett år har jeg vært på tiltaket “Jobbspesialist” i NAV. Så langt har den jobbspesialisten skaffet meg “arbeidstrening” i kommunen.  Det tok ett halvt år å få til det. Etter 30 år i arbeidslivet måtte jeg altså “trene” på å arbeide.

Jeg har det siste halvåret vært på tiltaket “arbeidstrening”: Jeg har stått opp om morgenen og møtt på jobb til avtalt tid. Jeg har gjort de arbeidsoppgavene som har vært forventet av meg, og til og med etterspurt mer arbeid. Økonomisk har det ikke gitt nevneverdig avkastning. Muligens jeg får noen få kroner mer i måneden av å være på tiltak enn ikke å være det.
Det å ha noe å gå til, det å føle at er bidrar i samfunnet har for meg en verdi. Jeg har derfor vært i dette tiltaket en ekstra måned etter at man hadde slått fast restarbeidsevnen min. Jeg trives med jobben. Det er bra å ha noe å gå til. Men økonomisk har det ikke lønnet seg for meg å stå opp om morgenen. 

Jeg så en ivrig Brenna hoppende engasjert på Debatten. Hun ønsket å få folk utenfor arbeidslivet med. Vi trenger alle de hendene vi kan få. Så bra! Men hvordan hun skulle få til det, nei det visste hun ikke. Hun snakket ikke om konkrete forslag på hvordan an kan tilrettelegge for at de med nedsatt arbeidsevne kan komme ut i arbeid.
Hun snakket ikke om hva som skal til for at arbeidsgivere skal ta sjansen på å ansette folk en ikke vet med sikkerhet om kommer i morgen. Ikke fordi de er late, ikke fordi de ikke gidder å stå opp om morgenene, men rett og slett fordi arbeidstakerne har gode og dårlige dager. Og på de dårlige dagene klarer man kanskje å stå opp, men har ikke helse til mer enn det den dagen.

Det eneste tiltaket jeg har sett at politikerne har lansert for å få flere med i det ordinære arbeidslivet er å fjerne den økonomiske tryggheten folk utenfor arbeidslivet har. Som om man blir friskere av å ha økonomiske utfordringer, må stå i matkø og sulte. Jeg forstår ikke at politikerne ikke ser at det er feil medisin. Folk blir sykere, ikke friskere av å leve i fattigdom. Det er bedre å være rik, frisk og mett enn å være fattig, syk og sulten. 

Den siste setningen er, slik jeg ser det det viktige her. Det politikerne og Ørjasæter har forstått.
Skal vi løfte de som går på minstesats AAP og andre lave trygdeytelser over fattigdomsgrensa vil det koste litt mer, ta en større del av statsbudsjettet. Da må man som politiker enten ta de pengene fra andre områder på budsjettet, eller så må man øke inntektene til staten. For eksempel i form av økte skatter hos de som tjener mer. Omfordelingspolitikk som det heter.

Så hvis vi skal løfte de fattige ut av fattigdommen så må de som tjener mest bidra med litt mer til fellesskapet.
Ørjasæter, Vedum og Brenna er ikke dumme. De forstår slikt. Så for å unngå at de selv og deres omgangskrets skal måtte bidra med litt mer til felleskapet, få litt mindre inn på konto er det bedre å fremstille de svakeste i samfunnet som late unnasluntrere.

Å sitte på bussen en tidlig morgen i januar for å slite for en sur sjef og enda surere kunder i åtte timer er faktisk ikke like attraktivt som å drikke kaffe i sofaen, gå en lang tur med bikkja for deretter å bake boller og hjelpe barnebarna med lekser.

Sitatet er hentet fra Elin Ørjasæter sin kronikk på Nettavisen. Og, jeg føler en klump i magen når jeg leser det. Er det slik folk ser på meg og?
Jeg likte ikke å kjøre på glatte veier til Drammen før 8 om morgenen. Når jeg ankom vaktrommet her og folk ønsket “God morgen” svarte jeg ofte mutt at god og morgen var to ord som ikke hørte sammen. Det hendte vel at jeg som engasjert tillitsvalgt idioterklærte en leder eller tre og nei, det var ikke alle pasienter og pårørende som kun fylte dagene mine med takknemlighet og positivitet.
Nå deler jeg på blogg og andre sosiale medier at jeg drikker kaffe-latte med Barndomsvenninna, flotte bilder fra turer med hundene, kanskje ikke bollebaking og barnebarn men dere skjønner hva jeg mener. Jeg deler mye om det som er bra i livet.
Kanskje får noen inntrykk av at jeg lever herrens glade dager?

Jeg deler ikke så mye av de dagene hvor jeg ikke har overskudd til å gå tur med hundene. De dagene hvor jeg står opp om morgenen, men tilbringer store deler av dagen rett ut på sofaen fordi jeg ikke har krefter eller overskudd til stort mer.  Det er ikke de dagene jeg deler mest, det er ikke de dagene jeg ønsker å ha fokus på. Men de er der og det må de være. Jeg trenger å lade for å være såpas aktiv som jeg er.

Det går ikke en uke uten at jeg savner det livet jeg levde. Savner pasientkontakten, kollegaene og til og med noen av lederne. Savner kveldsvakter og adrenalinet som pumper i blodet når traumealarmen går. Savner møter i Drammen og diskusjoner med ledelsen og samholdet i tillitsvalgtsgruppa.

Samtidig skjønner jeg at jeg ikke lenger har kropp og helse til å leve det livet lenger. Samme hvor dårlig råd jeg får vil jeg ikke kunne få energi og overskudd og en kropp som er i stand til å leve det livet.
I valget mellom mer penger eller bedre helse vil jeg måtte velge bedre helse. Eller det er egentlig ikke noe valg. Jeg har ikke helse til å arbeide fult mer. Penga eller livet sa vi når vi lekte politi og røver som barn. De fleste valgte livet.

Det er ikke fordi jeg var lat og lengtet etter lange turer med hundene og kaffe-latte at jeg sluttet å arbeide. Det var fordi kroppen sa at nok er nok. Slik er det med de fleste som lever på stønader og trygd.
At de på toppen av samfunnet fremstiller oss som late unnasluntrere gjør ikke vår situasjon noe bedre. De bidrar bare til å sparke folk som alt ligger nede.

 

 

 

 

 

13 kommentarer

    1. Dette her er jo en svært vanskelig balansegang. Det som iallefall er sikkert, er at systemet har et forbedringspotensial, for å si det sånn. M.a.o er det positivt at en tar debatten. Samtidig har jeg ikke akkurat klokketro på dagens regjering, så jeg er m.a.o redd for at de brått kan finne på å gjøre ting verre enn det er ist. for bedre..
      Personlig holder jeg en knapp på å legge ressursene i å tilrettelegge arbeid. Jeg er overbevist om at mange av dagens trygdede kunne bidratt med en ulik grad av arbeid om det ble tilrettelagt den enkeltes evner og særbehov.

      1. Jeg tror og at mange kunne vært i arbeidslivet med tilrettelegging. ikke i full jobb, men i jobb. Så hvis man setter inn fokuset der, ja da heier jeg. Tilrettelegging og tilpasninger, kreativitet og at NAV og arbeidsgivere ser mulighetene ikke bare utfordringene. Derchar politikerne en jobb å gjøre.

        1. Ja, ikke sant!
          – Jeg tar meg selv f.eks titt og ofte i å tenke på det, i mine øyne, store behovet det er for å få gjort noe med all den forbannede søpla som flyter rundt gater- så vel som naturområder… Hvor mange av dagens trygdede (fortrinnsvis de som er trygdet av psykiske årsaker) ville vel ikke ha ‘nailet’ en slik jobb om de fikk muligheten! – Her er det jo snakk om å gå turer, -hvor ofte- til hvilke tider- vil de jo da kunne styre selv, og hvilke områder skulle jo da være verdens smaleste sak å få tilpasset den enkelte!
          Å få tatt tak i forsøplingen vil jeg si nærmer seg ganske så prekært, så det vil jo vitterlig være alt annet enn at de settes til en eller annen sånn der nedverdigende tilnærmet ‘liksom-jobb’ for å skape illusjonen av samfunnsnyttig arbeid! Her er det iallefall såpass med dritt slengt rundt på de mest utrolige steder at jeg faktisk har vurdert å sende inn en interessesøknad om en sånn jobb selv, så..

          1. Her gjør Frivillighetssentralen å plukker søppel. Men klart noen med psykisk uhelse kunne trives med slike oppgaver.
            Jeg tenker at det finnes jobb til mange hvis man lytter til personen og tilrettelegger skikkelig.
            Ja, det kan være vanskelig å tilrettelegge til mange, men jeg tror og det kan utjevnes. Alle trenger ikke samme tilrettelegging Skal den fungere må den være tilpasset den enkelte arbeidstaker.

            1. Så sant. Søppelryddingen er jo bare et eksempel! Om en bare gidder å legge litt innsats i det, er jeg overbevist om at en stor andel av de som i dag er 100% ufør ville hatt noe å bidra med i varierende grad. – Ikke alle, for all del, -men mange! 🙂

    2. ….og når du sier at de fleste av de trygdede ikke er unnasluntrere og snyltere, så tror jeg du kan endre det til de aller, aller fleste. Det er utrolig vanskelig å få ufør nå for tiden, selv for dem som det virker hundre prosent opplagt at bør bli uføre (også for deres leger, behandlere og til og med lokale Nav-veiledere).

    3. Minner deg igjen om den egeiske filmen om han snekkeren som ble syk og skulle få hjelp fra NAV. Det eneste han ville var egentlig det å jobbe. Det er en film jeg aldri aldri glemmer.

    4. Om det vi har hørt frå Brenna så langt er riktig referert og representativt for hennar faktiske haldning, så kvalifiserer ho til tittelen “Forskjellsminister”.

      1. Jeg hørte henne på Debatten. Noe av det som er sitert er tatt litt ut av sammenheng. Men hun vil ha flest mulig i arbeid, men er ikke så opptatt av å finne ut hva som skal til for å få det til. Da blir det “lønne seg å arbeide” osv…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg