Da Gamle Gubben Grå og jeg dro fra Dokka på fredag stoppet vi ved Skute kirke, men det var ikke den eneste kirken vi gjorde en stopp ved på vår vei tilbake til Hønefoss. I Bjoneroa, litt lenger syd langs Randsfjorden, tok vi en sving oppom Sørum kirke.
Min mormor er født i Bjoneroa, hun hadde Sørum som pikenavn, og slekta her var og stor. Nå er de generasjonene jeg husker fra min barndom borte, men jeg vet jeg har noen tre- og firmenninger boende her.
Grunnstein til Sørum kirke ble lagt ned den 22. oktober 1861 på tomt som var gitt til kirken av Anders Olsen Sørum. Jeg tar en liten sjekk på slektstreet, og ja jeg husker riktig. Anders Olsen Sørum er min tippoldefar.
Det var en nyhet for meg at slekta ga grunn til kirken. Utrolig hva jeg snubler over når jeg begynner å lese meg opp på ting.
Kirken sto ferdig året etter, og ble innviet 25. september 1862. I begynnelsen hadde kirken betegnelse som kapell.
Det er ikke noen stor katedral som ble reist, men en enskipet laftet langkirke me 280 sitteplasser. Den er kledd med hvitmalt bordkledning utenpå og skal i følge Norske kirker ha malte tømmervegger inne. Jeg føler at jeg nok må ta meg en tur å få se kirken innvendig ved anledning.
En del av utsmykningen er utført av bygdesmeden Mons L. Holmen fra Bjonskogen (1825-1896), som også laget dørlås og nøkkel og smidde spiker til kirken.
Altertavla er en altertavle fra 1700-tallet som før sto i Grinaker stavkirke som ble revet i 1866.
Altertavla ble ikke komplett før i 1978 da Riksantikvaren fant toppfiguren til altertavla på orgelet til Tingelstad nye kirke.
Det demrer at dette har jeg vært borte i før, og ja du kan lese utførlig om både Grinaker stavkirke og Tingelstad nye kirke her.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en runde på kirkegården og leste på de gamle gravsteinene.
Det var mange som bar navnet Sørum. Plutselig hørte jeg Gamle Gubben Grå lese høyt fra en gravstein. Paul A. Sørum, Marie Sørum.. De navnene var kjente. Plutselig sto jeg og stirret på gravsteinen til mine oldeforeldre.
Det er en av de kirkene jeg har et forhold til. For det første er mange av mine slektninger gravlagt på kirkegården her, for det andre ligger kirken bare et lite steinkast fra huset der besteforeldrene mine bodde. Vi kunne bare gå gjennom den lille skogen bak brannbil-garasjen, så var vi der. Maks et par hundre meter tenker jeg.
Og vi var mye på kirkegården da jeg var barn og var på besøk hos Bestefar. Om sommeren var han på kirkegården og vannet og så til grava til Mormor, “tante” Brith og de andre slektningene hver dag, og vi ungene var gjerne med.
Tante Brith var tanta mi, og den jeg vel på en måte er oppkalt etter. Jeg har aldri møtt henne. Hun døde av difteri over 20 år før jeg ble født. Hun ble bare 3 år.
Det ble i 1912 vedtatt at folk i den sørvestre delen av Søndre Land skulle få egen kirke. Den nærmeste kirken i prestegjeldet lå på Fluberg 20 km lenger opp ved Randsfjorden eller Hov kirke på andre siden av fjorden.
Peder Skute som eide grunnen der kirken skulle bygges var villig til å avstå grunn om to forhold ble oppfylt; folk i lokalsamfunnet skulle bli begravet gratis og gravene skulle bestå for alltid. Disse vilkår har blitt respektert siden.
Kirkegården ble tatt ibruk i 1904. På dette tidspunktet var det ennå ikke reist noen kirke på stedet, men det stod et klokketårn på kirkegården. Olsen Smedhaugen fra Ringelia var den første som ble gravlagt etter at han ble truffet av lynet 22. juli 19
Men tilbake til selve kirken. Den er bygd i 1915. Det er en tømmerkirke med utvendig panel. Tårnhetta er høy og spiss. Mye høyere enn det arkitekten Ole Stein hadde tegnet den. Dette var etter byggekomiteens ønske.
Det litt spesielle med Skute kirke er kanskje at den er relativt kraftig tøfmalt innvendig. Ikke overraskende kanskje at jeg liker det
Altertavlen er malt av August Eiebakke. Bak alteret er det nydelige glassmalerier som danner vinduer mot nord.
Det gir meg alltid en ro å komme inn i denne kirken, selv om de siste gangene jeg har vært der har vært i forbindelse med begravelser.
Jeg har hørt at det er viktig nå som ferien er over for mange å ha noe å se frem til, som for eksempel en weekend tur ikke alt for langt frem i tid. I den forbindelse vil jeg slå et slag for å ta en weekend tur til Dokka. Eller “Heljetur” som de sier på de kanter.
Nå er det vel muligens å ta litt hardt i å kalle Dokka en storby, eller by i det hele tatt. Selv bruker de betegnelsen landsby. Ekte landsbyliv er mottoet til stedet, og på det så leverer de.
Jeg er så heldig at jeg har en leser, Halloweenhagen som er fra området og forer meg med gode tips om hva som er verdt å få med seg i området rundt Dokka. Gode tips som får meg til å tenke at jeg er ikke ferdig med å undersøke Dokka og området rundt. Det kommer nok til å bli flere turer om ikke så lenge. Og nå tenkte jeg at jeg skulle friste flere av dere til å dra til Dokka og nyte landsbylivet.
Den enkleste måten å komme seg til Dokka på er nok egen bil. Det går og direktebuss fra Oslo. Den bruker i underkant av tre timer.
Noe av vitsen med weekend turer er jo gode opplevelser. Så hva kan man oppleve på Dokka?
Jeg har jo i flere innlegg skrevet begeistret om Land museum. men landsbyen har mer å by på. Hva med en dresintur langs den nedlagte Valdresbanen? Du kan leie dresin og sykle helt til Hov, det er 27 km hver vei. Flott tur på østsiden av Randsfjorden.
Det går en natursti fra Dokka og til besøkssenteret i Dokkadeltaet. Selve besøkssenteret har litt begrenset åpningstid men det er et stort uteområde som er åpent for publikum alle dager. her er det fint å sitte med matpakken og kanskje ta et bad. Det er og fint å padle i deltaet og se på dyre- og fuglelivet, det flotte kulturlandskapet og de mange kulturminnene etter tømmerfløtingen.
Gamle Gubben Grå og jeg var nedom Dokkadeltaet da vi dro hjemover, men vi kjørte på vestsiden av Randsfjorden og var derfor på “feil side av fjorden” for der besøkssenteret og kulturstiene ligger. Men neste gang, neste gang er vi på rett side av fjorden.
Jeg vil og anbefale å gå en tur i storgata og undersøke alt landsbyen har å by på av butikker. Shopping er jo noe man gjør på storby-weekend, da må vel det samme gjelde for en landsby-weekend?
Dokka har over 40 butikker av forskjellig slag, da bør det finnes noe for en hver smak. Hva med en tur til garnbutikken Den glade sau?
Hvis du har bil kan du jo og ta noen utflukter utenfor selve Dokka. Området har mye å by på, enten du er interessert i kirker, som meg, ønsker å gå fine turer, spille golf eller fiske.
Når man er på landsby-weekend hører jo god mat og drikke med.
Gamle Gubben Grå og jeg spiste på Dinneren på kjøpesenteret sør i Storgata.
Her spiste vi den beste, og merkeligste, burgeren jeg har smakt på utrolig lenge. En Dinners burger med løkringer og speilegg i tillegg til ost og bacon. Gamle Gubben Grå gikk for Bondens Burger og fikk sopp og pommesfrittes både i brødet og ved siden av. De store burgerbrødene tror jeg var hjemmelagd, og det var og rikelig med salat. Anbefalles!
Halloweenhagen anbefaler Maks Kafe’ omtrent midt i Storgata. Jeg så den. En gammel trebygning med bord i en liten hage. Jeg kommenterte til Gamle Gubben Grå at den kunne jeg ha tenkt meg å prøve da vi kjørte forbi, men siden vi akkurat hadde satt til livs de ovenfornevnte burgerne lot vi det være. Neste gang blir det kafe’-besøk i den hagen.
Halloweenhagen som jo er lokal og derfor har førstehånds informasjon anbefaler også Biffhuset oppe i nordenden, ved Dokka Camping.
Stikkordet Dokka Camping bringer oss til neste punkt ved planlegging av en landsby-weekwnd på Dokka. Man må ha et sted å sove.
Da er Dokka Camping et alternativ. De har 16 hytter av ulik størrelse og standard, eller du kan jo ta med bobil, campingvogn eller telt.
Halloweenhagen har et annet forslag, litt sør for Dokka som virkelig frister meg. Granum Gård ved Fluberg. Hadde det ikke vært for at Gamle Gubben Grå og min tur til Dokka var en dagstur hadde vi nok forsøkt å få til en overnatting her. Det hørtes så idyllisk ut. Hør bare hva de skriver på sin hjemmeside:
Vi ønsker deg velkommen til Granum Gård med storslått utsikt utover Randsfjorden, gammelt gårdstun og unik historie. Her kan du overnatte i vårt historiske pensjonat.
Vi byr på hjemmekoselig atmosfære, hjemmelagd og kortreist mat og landlig idyll. Vi er opptatt av bærekraft og har samarbeid med flere lokale gårder.
Når Halloweenhagen også forteller at Damen som driver Granum gård er også en god historieforteller, vet jeg at stedet virkelig hadde vært et sted som hadde passet som hånd i hanske for Gamle Gubben Grå og Kjerringa. Jeg håper vi kanskje kan overnatte der en annen gang.
Håper du har fått lyst til å ta en Landsby-weekend eller en dagstur til Dokka. Det er ikke alltid man må reise så langt for å finne unike og spennende opplevelser og samle gode minner,
Har dere lyst til å høre en spennende og grufull historie jeg hørte på Land museum i går? Her kommer historien om Morder Nils.
Nils Nilsen Narumsbakken eller Nils Nilsen Narumseie ble henrettet for åtte drap 7. september 1833. Han var dermed den verste drapsmannen (som man vet om) i norsk historie frem til 1983, da Arnfinn Nesset ble dømt for 22 drap.
Den verste drapsmannen i Norge i 150 år. Ikke akkurat en ærefulle tittel.
Han var født 24. januar 1808 på Øistadeie i Hov i Søndre Land på husmannsplassen Narumsbakken, eller berre Bakken eller Bakvendtbakken. Den lå rundt fem kilometer på skrå oppover i lia, delvis langs den gamle kongevegen mellom Oslo og Bergen, som går langs Randsfjorden. Akkurat hvor plassen lå vet man ikke, men det er et sted mellom Hov og Fluberg.
Nils hadde ikke noe godt ord på seg i hjemygda. Han var hevngjerrig sa folk, og han stjal. Bygdefolket mente han var godt opplært både til hevn og tjuveri av mor si Berthe, som heller ikke hadde noe godt rykte.
For å forstå hvorfor Nils ble drapsmann må vi gå tilbake til høsten 1831 da soknepresten i Fluberg gikk bort. Ja, ikke det at Nils Nilsen Narumsbakken hadde noe med det dødsfallet å gjøre, soknepresten døde en helt naturlig død. Da det såkalte nådeåret til enka var gått neste høst, og hun måtte flytte frå prestegarden, var det auksjon over eiendelene deres. Som vanlig under auksjoner på den tiden var det rikelig med tilgang på både øl og brennevin.
Og som det ofte gjør når alkoholen flyter, så er det noen som får i seg for mye. Ein av de var husmannen Nils Rødneseie. Da han våknet opp dagen etter auksjonen, hadde han ikke lenger det verdfulle dobbeltkapslede lommeuret sitt av sølv på seg.
Lars Østensen Rødnes fra husmannsplassen Kanten viste svært stor interesse for å hjelpe øvrigheita med å finne klokka, og han fant klokka. Nils Narumsbakken hadde solgt eller byttet bort lommeuret til en annen mann i bygda. Det tok ikkje lang tid før husmannsdetektiven Rødnes hadde løst saken.
Lars Rødnes bodde med kone og tre barn på Kanten, men han hadde også minst to barn utenfor ekteskap. Den fattige 40-åringen hadde nok av utgifter. Kanskje var det håpet om påskjøning som gjorde at han la for dagen slik iver for å løse saken? Han fikk i allfall i oppgave å passe på lommeuret frem til rettsaken mot Nils Narumsbakken skulle opp.
Saken tynget nok Nils Nilsen Narumsbakken en del. Han hadde flere tyverisaker på seg fra tidlegere, og om han ble dømd denne gangen så ville han få et lengre opphold bak murene.
Nils likte ikke Lars noe særlig fra før, og nå begynte tankene om hevn å melde seg. Hevn og hvordan han skal hindre at lommeuret skal bli bevismateriale i en rettssak som kan sende han i fengsel.
På husmannsplassen Kanten bor det åtte mennesker, fire voksne og fire barn. Det er Lars Østensen Rødnes (40), kona hans Ellen Marie (40) og dei tre barna deres Ole Andreas (5), Mari (2) og Karen (3 md.). Dei var pg en såkalt innerstfamilie, som leide seg inn hos den egentlige husmannsfamilien. Det var 74 år gamle Peder Mikkelsen og kona hans Inga Maria (70). De var barnløse, men hadde ei snart ti år gammal jente fra vestsida av Randsfjorden boende hos seg, Helen, et slags fosterbarn.
Ved 22-tiden 21. januar 1833 har de fleste gått til ro for natta på Kanten. Bare småbarnsmora Ellen Marie er oppe. Plutselig hører hun at det knirker i snøen utenfor huset og en mann kommer inn døra, uten å banke på. Mannen blir ståande ved døra med lua godt trukket nedover pannen. Hun greier ikke se hvem det er.
Hun ber han å kome inn og varme seg, men mannen svarer ikke. Hun spør hvor han kommer fra. Han svarer at han kom over isen fra andre siden av Randsfjorden. Etter en liten stund går han derfra mens han brummer noe uforståelig. Ekteparet forteller om det som har skjedd til flere naboer dagen etter. De sier de tror det var han Nils Narumsbakken.
Om kvelden to dager senere kommer Nils Narumsbakken tilbake til Kanten. Under ytterjakka har han ei øks han har lånt av broren sin. Før han går til Kanten er han som snarest innom husmannsplassen Løvlien, som ligger på veien.
Ved 22-tida har alle gått til ro på Kanten. Narumsbakken kiker inn kjøkkenvinduet og konstaterer at alle er i seng. Han kjenner på døra. Hu er ulåst. Det mystiske besøket to kvelder før har ikke fått de til å låse døra.
Han listwr seg over gulvet der han vet at Lars Rødnes og kona lliger. Han løftar øksa og slår erkefienden kraftig i hodet med øksehammeren. Hva som videre skjer er det flere ulike versjoner av, men ifølgje rettsprotokollen ble Rødnes bare svimeslått av slaget.
Narumsbakken ser at Lars Rødnes, barbeint, nesten naken og med blod rennende nedover ansiktet, flykter ut gjennom døra og ned i snøen. Han legger desperat på sprang i den dype snøen nedover mot Randsfjorden.
Den yngre og sprekere Nils Narumsbakken tar han igjen. Det blir et basketak på liv og død i snøen. Til slutt får Nils gitt Lars et kraftig slag med øksehammeren mot hodet. Han dør momentant, og snøen blir farget rød av blodet.
Drapsmannen lar Rødnes bli liggende i snøen og går opp igjen til huset. Vel inne kikker han bort i senga til det eldre ekteparet. Peder er borte. Har han greid å komme seg ut? Narumsbakken finn han ikke i kjøkkenet eller stua. Han tenner ei tyristikke til å lyse med og går vidare inn koven, eit kammers innenfor kjøkkenet. Det tar ikke lang tid før han ser Peder. Han sitter sammenkrøpet i et hjørne, livredd. Så får også han et drepende slag i hodet med øksehammeren.
De to kvinnene ligger fremdeles i sengene sine, fullstendig i sjokk. Narumsbakken slår først i hjel Ellen Marie, den yngste av de. Deretter går han over til andre ssiden av rommet, der 70 år gamle Inger Maria gråter og ber for seg. Narumsbakken gir også den gamle kvinnen et velrettet slag med øksehammeren mot hodet.
Nå er de fire voksne døde, og turen er komen til barna. De to yngste barna til Lars og Ellen Marie, Mari på to og et halvt år og Karen på tre måneder, ligger i same senga som foreldene. Snart har drapsmannen også deres liv på samvittigheten.
Han tar seg videre til en sengebenk i kjøkkenet. Der ligger fem og et halvt år gamle Ole Andreas. Han deler seng med Helene på snart ti år, men hun er ikke i senga. Den vesle gutten er et enkelt offer for husmannen.
Så er det bare tiåringen igjen, Helene, fosterbarnet. Han ffiner henne raskt, det er ikke så mange plasser å gjemme seg i kjøkkenet. Så løfter han øksa også mot henne, det åttende offeret på husmannsplassen Kanten. Planen hans er å få massakeren til å virke som ei ulykke.
Drapsmannen forsikrer seg om at alle inne i huset er døde. Så går han ut i snøen og hentar liket av Lars Rødnes. Han lemper den døde mannen opp i senga, der kona og de to minste barna ligger døde.
Han må viske ut sporene etter basketaket med Lars Rødnes nede på jordet utenfor huset. Han finner seg ein bjørkekvist og feier snø over blodspora. Han dekker til det han ser i den mørke januarnatta. Så håper han det snart kommer mere snø.
Så gjennomsøker han huset og uthuset etter lommeuret, men finner det ikke. Han rasker med seg det han finner av verdisaker og kontanter før han setter fyr på den gamle tømmerbygningen.
Så går han hjem. Vekker kona og får henne til å lage mat til seg. Moren Berthe våkner og, og han gitt både kona og moren streng beskjed om å si at han har vært hjemme hele natta hvis de skulle få spørsmål om det.
Ved halvfemtiden på morgenen våkner folk på gården Rødnes av et kraftig lysskjer. Det blir stor oppstandelse når de ser flammer og røyk velte opp over grantoppene som ligger mellom gården og husmannsplassen. Det er ingen tvil om at det er brann på Kanten.
De voksne i huset skynder seg ned til husmannsplassen. Flammene står høyt til vers. Ilden har fått godt tak når gardsfolket kommer fram, særleg logar det ut frå vindauget Inngangsdøra lar seg ikke åpne. De knuser et vindu og roper på både Lars og Peder, men ingen svarer. De gjer et desperat forsøk på å slåkke brannen, men må gi opp. Huset er overtent.
Det kommer folk fra andre nabogarder til, men det er lite de kan gjøre. Det ser en stund ut til at også uthuset skal gå med, så naboene går i gang med å tømme det.
Når naboene forlater Kanten ut på morgenen, er de sikre på at det er snakk om en branntragedie som følge av et uhell.
Ut på dagen har asken på brannstedet blitt såpass kald at det er mulig å gå inn der. Naboane finnef etter hvert de forbrente levningene av de åtte som hadde bodd der.
Tre dager etter brannen går to kkaer og letar etter noe i branntomta, antagelig ommeuret som skulle vere hovedbeviset i ssaken mot tyven Nils Narumsbakken. Det har ikke komet nysnø etter brannen. Dei to oppdager fot- og blodspor ffa trappa inn til huset og på et jorde som går ned mot Randsfjorden. Det er tydelige fotspor ffato menneske, ein med store sko og ein som har vært barbeint.. Sporene ender nede i ei stor grop i snøen, et tydeleg avtrykk etter en menneskekropp. Rundt gropa er snøen full av blodflekker. De finner også blodflekker på et tre, og det er spor etter at noen har prøvd å feie snø over de verste blodflekkene. På trestammen er det også blod og spor etter blodige hender som har holdt om et par av greinene.
Nils Nilsen Narumsbakken blir arrestert på ettermiddagen samme dag, lørdag 26. januar 1833.
Futen Meinich gav ordre om ransaking av husmannsplassen. De fant ikke tyvegodset, men derimot et par sko som passet helt til avtrykkene rundt branntomta. Det var Nils Narumsbakken sine sko.
Moren Berthe Narumsbakken sverget på at sønnen var hjemme brannkvelden og den etterfølgende natta. Kona svarte derimot uten å blunke at han ikke hadde vært hjemme, og hun la til at hun hadde sett at han hadde en skinnpung på seg med seks dalar i. Folk som kjente de som bodde på Kanten var sikre på at det var skinnpungen til Lars Rødnes. Pengene hadde han fått et par dagar før drapskvelden.
Først nektet Nils Narumsbakken alt, men 3. februar tilsto han at det var han, og han alene som sto bak ugjerningene på Knatten.
Det ble rettsak mot han og moren. Nils Nilsen Narumsbakken blir dømd til å «miste sin Hals og derefter at brændes, samt til de skadelidte at udrede ein Bod af 40 Lod Sølv eller 20 Speciedaler, og lige saa meget til Statskassen». Han måtte også betale halvparten av ssakskostingene mens moren skulle betale den andre halvparten. Berte Narumsbakken ble dømd til ett års tukthus for å ha gitt falsk forklaring.
Høyesterett sstadfestet dommen og slo fast at det ikke kunne bli snakk om benåding. 15. august stadfestet kongen at dommen «skulle fullbyrdes utden Formildelse».
Den første tiden satt drapsmannen fengslet ulike steder i nærområdet, men etter rettssaken ble han overført til Akershus festning i Kristiania.
Nils Narumsbakken sitter på Akershus festning frem til 1. september. Denne dagen blir han med militær eskorte transportert til hjembygda si. Henrettelsen skal skje like ved stedet der de bestialske drapene skjedde.
Et skafott blir reist på en liten høyde rundt 100 meter fra der huset hadde stått. Her skal Narumsbakken «miste sin hals» klokka 10 7. september 1833.
Flere tusen mennesker var kommet for å se halshuggingen som kom til å bli en blodig henretting. Skarpretteren var Anton Lædel fra Kristiania. Han var en erfaren skarpretter som hadde halshugget 19 stykker før han skulle la Nils Nilsen Narumsbakken få din straff. Men han var en gammel mann. Han var 76 år gammel, og hadde i tillegg Parkinsons sykdom. Han måtte hugge 4 hugg før han klarte å skille hodet fra kroppen.
Etter henrettingen av Narumsbakken ba han om at sønnen skulle overta stillingen. Dette var en stilling som gikk i arv. Han hadde arvet den fra sin far som igjen hadde overtatt den etter sin far. Hans ønske ble ikke innfridd. Hsn måtte ta en siste jobb i Odalen først. Da trengte han fem hugg…
Nils Narumsbakken etterlot seg kone og et lite barn.
Mye av den historien jeg har fortalt her har jeg funnet på denne siden.
Jeg fant historien interessant selv om den er grufull. På Land museum kan du se rommet Nils Nilsen Narumsbakken tilbrakte den siste natten før henrettelsen. Det ligger i etasjen over bildet øverst i innlegget.
I går dro Gamle gubben grå og jeg på tur og handlet på forunderlig vis på Dokka, av alle steder.
Der var vi på Land museum. Jeg hadde jo et ønske om å se veggmaleriene til Peder Aadnes. Nå fikk jeg riktignok ikke sett veggmaleriene. Bygningen hvor de er var låst og lukket. Regner med at den bare er åpen under den guidete omvisningen, og vi kom etter at den var avsluttet.
Museet hadde mye annet å by på. Ikke minst likte vi de grepene Håkon Sønneland hadde gjort for å gjøre museumsopplevelsen mer spennende. Så til alle dere som er på de kanter, museet er vel verdt et besøk selv om dere ikke er like interessert i gamle kunstmalere som det jeg har blitt i sommer. Sjekk for eksempel ut dette arrangementet. Det tror jeg kan være en spennende opplevelse, og jeg teller litt på knappene om det blir ny Dokka-tur på meg om tre uker.
Men nå snakker jeg meg helt bort. Jeg skulle jo fortelle dere hva jeg kjøpte på museet.
Det ble selvsagt et besøk på kaffeen. På menyen kunne de friste med Vassgraut til frokost, duggurs middag og kveld alle ukens syv dager. Det fristet ikke. I motsetning til mange andre har jeg faktisk spist vassgraut mange ganger. (Grøt av byggmel og vann, gjerne med surmelk over.) Vi hadde det ofte som formiddagsmat på lørdagene da jeg var barn.
Vafler med rømme og syltetøy fristet mer, så det ble det og en kaffekopp i solveggen før vi tok museumsbutikken i nærmere øyensyn.
Tror hun hyggelige damen på museet ble fornøyd med besøket vårt, for vi kjøpte både julegaver og gaver til oss selv. Gamle Gubben Grå den bokormen, kjøpte seg to bøker. Julegavene vil jeg selvsagt ikke røpe. Men til tross for at stabelen min med uleste bøker er mer enn høy nok og vokser raskere enn jeg klarer å få lest kom også jeg ut igjen med en ny bok i veska.
Nå skal jeg virkelig dykke ned i livet og kunsten til Peder Aadnes.
Du lurer kanskje på hvorfor Gamle Gubben Grå og jeg havnet på Dokka når vi satt og snakket om å reise til Oslo eller Hurum. Vel, som jeg skrev i innlegg, det er Peder Aadnes sin skyld. Dere husker kanskje at jeg ble litt fasinert av denne kunstneren. Så når vi satt og diskuterte hvor vi skulle reise ymtet jeg frempå at jeg kunne tenke meg å dra til Land museum for å se på en bygning der hvor jeg kunne se noen av veggmaleriene hans. Liksom fortsette tråden fra forrige fredag. Og selvsagt sa ikke Gamle Gubben Grå nei.
Så i dag gikk turen til Dokka og Land museum. Desverre kom vi for seint til omvisningen, så Thomlegården hvor veggmaleriene er var lukket og låst. Litt dumt, men Land museum hadde mye annet å by på så det var absolutt verdt turen.
Mamma var fra Land, og jeg var mye i Ringelia der Mamma var fra når jeg var ung. Besteforeldrene mine bodde der. Stedsnavn og litt av historien til bygda har jeg fått med meg fra de.
Og ja, jeg er jo glad i historie, så et museumsbesøk blir aldri feil.
Land museum er et friluftsmuseum. Du vet, gamle hus og gamle miljøer. I år har idekunstner Håkon Sønneland hacket Lands museum. Det vil si at han med en mengde lure ting gjør Land museum til et kult sted for folk som ikke går på museum, som det står i reklamen. Jeg likte mange av ideene hans, selv om jeg er ei sånn som gjerne går på museum. Og hvis du lurte, øksa på bildet over er en av hans ideer.
Hvis du ser midt på det øverste bildet, under økseskaftet, ser du melkerampa på bildet over. Håkon Sønneland sammenligner datidens melkeramper med Facebook., et sted for utveksling av sladder og sterke meninger. Jeg likte det. Assosiasjonen var god.
Selv om Sønneland hadde fått leke seg på hele området ødela det ikke opplevelsen for slike som meg dom liker å gå på museum. Den setra for eksempel. Akkurat så bonderomantikk som man ønsker å finne på et slikt museum.
Eller hva med dette autentiske interiøret i ei koie for tø.merhuggere? Her ble du oppfordret til å legge deg godt til rette på bresken å prøve hodeputa. Som du kanskje la merke til så er det en vedkubbe. Var nok ikke mye luksus i slike tømmerhugger-koier.
Her ser dere litt mere av interiøret I koia.
Og litt mer bonderomantikk. Selv om jeg tror det ofte var mer slit enn det vi tenker på som bonderomantikk.
For noen ble livet så hardt at de valgte å emigrerte til til Amerika. Turen over Atlanteren tok rundt 10 uker. Her ser dere maten en voksen måtte ha med seg til turen. Det var ikke noe cruise mef all inclusive. De måtte ha med “matpakke”.
Her er vi på husmannsplassen etter at familien som bor der har gått til ro for natten.
Det var mange slike installasjoner som virkelig satte i gang noen tanker. Et flott museum.
Til de av dere som syntes det var dumt st jeg ikke fikk sett veggmaleriene når vi hadde tatt den lange veien. De på museet hadde sikkert gitt meg en egen omvisning i bygget hvis jeg hadde spurt. Jeg gjorde ikke det, fordi jeg har en plan om et nytt besøk om ikke alt for lenge, og da skal jeg nok få med meg omvisningen og veggmaleriene. Som et stort plaster på såret kjøpte jeg en gave til meg selv (og noen julegaver) i museumsbutikken. Hva jeg kjøpte til meg selv skal du få se i et senere innlegg.
I dag morges mens vi spiste frokost satt vi og snakket om hva vi skulle finne på i dag. Både Gamle Gubben Grå og jeg var mer lystne på tur enn husarbeid. Spesielt jeg som bortsett fra noen tuter på Kiwi og en tur ut til Høvdingen i går har vært hjemme hele uka.
Så var det å bestemme hvor. Vi var innom ideen om å reise til Oslo. Jeg hadde lest en anmeldelse av Brasseriet Le France, et sted jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Gamle Gubben Grå var ikke fremmed for tanken, men han holdt en knapp på Vills Malla på Hurumlandet. Sand, sjø og god mat. Det hørtes ikke feil ut det heller.
To eldre mennesker ble knivdrept i sitt eget hjem denne uka. En grufulle handling. Jeg tror ikke vi klarer å sette oss inn i hvordan de siste minuttene var for de to. Jeg føler sterkt med de og deres pårørende.
Så langt etterforskningen har kommet ser man ingen andre relasjoner mellom de to døde og gjerningsmannen enn at de bodde i samme nabolag. Så vidt jeg har forstått har de alle gjort det over tid.
Alle tre var norske statsborgere har politiet fortalt. Ellers er det sparsomt med opplysninger å finne på nett, både om de avdøde og om gjerningsmannen. Dagbladet kan melde at han har bodd på Otta de siste 20 årene.
Ikke et sted leser jeg noe som skulle tilsi at gjerningsmannen er muslim eller har en annen kulturell bakgrunn enn Gudbrandsdøler flest.
Torjus Dølo, her på blogg.no og Resett trekker likevel konklusjonen om at gjerningsmannen må være muslim. I deres verden er det jo kun muslimer som stikker folk med kniv. Jeg kan ikke se at deres vinkling av tragedien har noe som annet mål enn å skape fremmedfrykt og fremmedhat.
Tenk om det var omvendt. Tenk om det eldre paret var innvandrere med en annen kulturell bakgrunn, og gjerningsmannen var en etnisk norsk nordmann fra Norge. Gjerningen ville vært akkurat like grusom da. Sorgen for de etterlatte like stor. Sjokket i lokalsamfunnet like stort.
Mitt poeng er at det vi vet er at både offre og gjerningsmann har bodd i den samme bygda de siste 20 årene. Ekteparet lenger enn det. Det er en grusom gjerning. Det er en forferdelig tragedie for de avdøde deres etterlatte og hele tettstedet. Hvilken religion de tre tilhørte er irrelevant. Likeså om alle tre var etniske Gudbrandsdøler, eller om noen av besteforeldrene deres hadde fødested utenfor dalen.
Jeg synes det er direkte kvalmende å se at Torjus Dølo og Resett bruker en slik tragedie for å spre sitt hatefulle budskap. To mennesker er døde. En familie og et bygdesamfunn i sorg og sjokk. Vis dem den respekten de fortjener. Bruk ikke deres tragedie til å spre hat.
I går ble det kjent at det nå er et flertall for å hasteinnkalle stortinget selv om den gjengen egentlig har ferie et par måneder til. I tillegg til Rødt vil SV, Venstre, Høyre og Frp at stortinget skal avbryte ferien for å ta grep om strømpeiskrisa. Det er altså bare regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet og de to småpartiene MDG og Krf som ikke støtter et slikt krav.
Jeg vet ikke hvor vanlig det er med slike møter midt i sommerferien, men jeg tror det hører til sjeldenhetene.
Jeg tror og det hører til sjeldenhetene at et slikt ønske får et flertall på stortinget uten at det har støtte i den sittende regjering.
En slik instruering av regjeringen er vel det nærmeste vi kan komme et mistillitsforslag.
Stortinget må kalles inn fordi regjeringen ikke evner eller ønsker å ta nødvendige grep.
At en regjering har måtte gått av på grunn av at et mistillitsforslag har fått flertall i stortinget har ikke skjedd mange ganger.
Arbeiderpartiets første regjering, Regjeringen Hornsrud måtte gå av i 1928 etter kun 18 dager i regjering etter et slikt mistillitsforslag.
Sist et mistillitsforslag fikk flertall i stortinget var i 1963 da Einar Gerhardsens regjering måtte gå av i kjølevannet av Kings Bay ulykken. En gruveulykke på Svalbard hvor 21 mennesker mistet livet.
Jeg tror ikke strømpriskrisa fører til regjeringskrise, men det avhenger selvsagt av hvilke grep – om noen – regjeringen velger å ta.
Grunnen til at jeg ikke tror det fører til en regjeringskrise er at jeg ikke tror det er så fristende for Erna og co å overta roret akkurat nå. Strømpriskrisa – som nok ikke er helt enkel å løse. Faren for strømrasjonering til vinteren hvis vi ikke relativt snart får store mengder nedbør. Krigen i Ukraina, og hvilke rolle hvor delaktig Norge skal være i den. Prisveksten på mat og drivstoff. Rentestigning. Og faren for at smittetallene stiger såpass at det blir behov for å vurdere en ny nedstengning, eller i det minste innføring av tiltak som munnbind og maks antall på arrangement.
Men det er spennende tider, og spennende å se hvordan Støre og co velger å håndtere utfordringene som nærmest står i kø.
Så langt virker det for meg som regjeringen i alt for stor grad velger å gjøre som strutsen, stikke hodet i sanden og håpe på at det går over.
Er jeg stygg nå?
Kanskje. Men hvis du har takket ja til en plass ved kongens bord, sagt ja til å være med å lede landet. Ja da må du evne å ta beslutninger og stå i de beslutningene du velger å ta.
Støre sin holdning har så langt være å henstille til at … vente å se… Nå presses han fra en samlet opposisjon, LO og grasrota i eget parti. Velger han å lytte til folket han er satt til å lede, eller er han fremdeles mer lydhør for markedskreftene og sine internasjonale forpliktelser?
Vedum, Sp leder og finansminister. Han gjorde seg bra som en blid og folkelig leder for et opposisjonsparti. Men det er forskjell på å være i opposisjon og å sitte med ansvaret.
Da NTB tok kontakt med han i går for å snakke om strømpriskrisa vil han ikke snakke med dem om det temaet. Etter gjentatte henvendelser viser rådgiveren hans til Sps stortingsgruppe isteden.
Det var kanskje ikke det smarteste sjakktrekket.
For i den stortingsgruppa sitter blant annet Per Olaf Lundteigen. Man kan si mye om Lundteigen. Men han er en handlingens mann. Han gir nemlig regjeringen frist til mandag med å komme med nye strakstiltak mot strømkrisa.
På mandag møtes nemlig stortingets presidentskap for å ta stilling til om stortinget skal innkalles, slik de andre partiene har krevd. Innen da forventer Lundteigen at regjeringen har fremmet to strømtiltak: Regulering av bruken av kraftkablene, sånn at vi ikke fortsetter med eksport når vi har lav dekning, og at vi får en strømstøtteordning for næringslivet.
Så nå blir det spennende å se hva Støre og regjeringen velger å gjøre.
Lytte til Lundteigen å komme med de tiltakene han forventer eller la seg instruere av et samlet storting.
Eller kanskje noe helt annet.
Samme hva så klarer jeg ikke annet enn å se at regjeringen sin autoritet svekkes av denne krisa. Det er urovekkende når man vet at utfordringene nærmest vil stå i kø ut over høsten.
Følg med, følg med. Dette er jo den reneste politisk thriller.
