kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Vi har hatt noen flotte dager nå.  Jeg har ruslet en del turer rundt med hundene. I dag for eksempel ble det en tur på over 6 km. Klapper meg selv litt på skulderen for det.

12 grader og lett tåke, eller kanskje mest dis, er greit turvær i september. Hadde håpet sola skulle bryte gjennom, men så langt har det ikke skjedd. Måtte nok ha dratt mer opp i høyden for å oppleve det.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Selv om det er nok av blomster å se rundt omkring er det ikke å komme utenom at det er blitt høst.

Fotomessig er høsten fantastisk. Selv en nedlagt skolebygning kommunen har latt stå å forfalle i flere ti-år blir et flott fotomotiv.

Synd i grunn at ikke kommunen har evnet å ta vare på dette flotte bygget fra 1901. Men I denne kommunen har det lenge vært trenden å la bygg forfalle slik at man kan rive de å bygge nytt. Vedlikehold har vel mest blitt sett på som et skjellsord hevder noen.

Skulle likt å se hvordan denne skolen ser ut inni. Eller kanskje ikke. Jeg ville sikkert bare bli trist eller sint. Er det bare jeg som ser nytten i å ta vare på historien vår?

Mens jeg er inne på bygg som engasjerer meg. La oss ta en tur ned til fossen. Og ja turen min i dag gikk både forbi skolen på bildet og fossen. Jeg sa jo jeg har vært sprek.

Det bygget dere ser bak vannmassene er tenkt revet. Det får ikke blodtrykket mitt til å stige, selv om jeg har mange gode minner fra det bygget. Utestedet Fossen var der da jeg var ung.

Nei grunnen til at bygget, eller snarere tomta engasjerer meg er at noen har tenkt å bygge et kontorbygg på 14 etasjer der. Eller, det har vel blitt redusert et par, tre etasjer, men fremdeles vil det bli en enorm vegg av glass og stål mot fossen som både vil stenge for sola og på mange måter privatisere fossefallet.

Neida. Jeg er ikke i mot vekst og utvikling, jeg liker mye av det nye jeg. Oppgsngssaga for eksempel. Skulpturen midt i fossen. Nå er kanskje ikke den direkte ny lenger. Fikk vel din plass i fossen en gang på 1980-tallet

Nå som det går vann i fossen, ja til og med store vannmasser og ikke bare turist-vann er Oppgsngssaga og fossen et flott skue. Litt patriot for egen by må det være lov å være.

I Nordre Park ble jeg stående å se litt på minnesmerke over Elling M. Solheim. En lokal lyriker som levde fra 1905 til 1971.  Han har mange fine dikt. Da jeg var ung satte Bygdeungdomslaget hvor jeg var med opp kabaret med dikt av Solheim. Vi hadde 3-4 forestillinger og NRK-Buskerud kom og gjorde opptak med oss. Det var stort!

Det ble en god tur i en høstpyntet by i dag, og litt bilder. Bevis på at høsten har kommet. Ingen grunn til å deppe. Der er jo så mange flotte fotomotiv i denne årstiden.

Det gjelder å skape seg et image, skjønner jeg. Koste hva det koste vil holdt jeg nær på å si. For vet du at smarte, og muligens litt spreke, folk nå tar på seg jobben med å være din eller min Strava Jockey? 

Mens jeg ligger på sofaen og koser meg under pelspeddet eller koser meg med en kaffe-latte på yndlings-konditoriet kan jeg betale noen for å logge seg inn på min Strava-profil eller ta på seg min treningsklokke før de løper seg en skikkelig løpetur.
Etter endt løpetur kan jeg så dele på sosiale medier hvor sprek jeg har vært med Strava-kartet som bevis. Genialt ikke sant?
Eller muligens det med yndlings-konditoriet ikke er så genialt. Dumt hvis noen ser deg sitte der med kremkake og kaffe-latte for så litt senere på kvelden se på sosiale medier at du på den tiden visstnok drev bakketrening opp Ringkollbakkene.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg kan forstå at det er gøy å skryte av hvor flink du har vært til å trene, hvis du faktisk har vært det. Kan å ha forståelse av at folk legger på litt når de forteller hvor spreke de er. Jeg har jogga hver kveld denne uka (ens sannheten er at det ble med to joggeturer.) Satte ny pers opp Ringkollbakka i går (Egentlig ikke løgn, da det er første – og siste – gang vedkommende gir seg i kast med de bakkene uten bil.) Men at folk faktisk går hen og betaler andre 25-30 kr kilometeren for å løpe for dem slik at de kan fremstå som noe de ikke er på sosiale medier, ja det var faktisk nytt for meg.

I de rette gruppene på fb og andre steder florerer det visst av slike annonser fra folk som gjerne tar en løpetur for deg. Og de nøyer seg ikke med å bare løpe. «Løper, sykler, ror og svømmer for deg. Du bestemmer tempo, lengde og rute. Vi kan alltid bli enige om pris!» er vanlige i annonsene.

Verden vil bedras. Jeg har ikke profil på Strava, og skryter sjelden av hvor mye jeg labber rundt med hundene. Fart og intensitet på de turene er forresten ikke stort å skryte av. Men vil du at jeg skal labbe en runde for deg blir vi sikkert enige om pris.

Så sitter jeg her for tredje gang denne uka og skal reflektere fritt og gjerne utenfor matboksen over den samme litt kjedelige ukemenyen. Jeg bestemte meg på onsdag og ta rett for rett og assosiere litt fritt over. En rett for hver gang jeg havnet på plassen bak denne ukemenyen.
Kanskje litt vel fritt. Et innlegg om pai med egg og baconfyll kom til å handle om drapet på en russisk tsar.

I dag er retten jeg skal reflektere over sei i høstsaus.  
Jeg måtte sjekke ut den høstsausen. Hva er egentlig det? Jo det er fløte pisket sammen med creme fraiche og noen ts med tyttebærsyltetøy.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mer skal det altså ikke til for å skape høst, enn noen skarve teskjeer med tyttebær.

Jeg må jo sjekke om det er noe spennende jeg kan si om tyttebær.

Den kan formerer seg seksuelt, men mest effektivt gjennom sitt underjordiske system av skjellkledde jordstengler. 

Sitatet er hentet fra Wikipedia. Nå har jeg vokst opp og levd mesteparten av livet mitt blant furuskog og tyttebærlyng og ferdes mye i skogen, men jeg har til dags dato hatt til gode å komme over tyttebær-planter som driver å har seg i lyngen.

Tyttebærblomsten er offisiell kommuneblomst i Drangedal kommune i Telemark.
Stort mer har jeg vel ikke å si om tyttebær, eller om høstsaus akkurat nå.

I dag var dagen for den store legesjekken, både for Kjerringa og for Gamle Gubben Grå.

Jeg startet dagen med den vanlige kontrollen hos fastlegen. Litt engstelig for at blodsukkeret skulle ha begynt å stige igjen. Riktignok har jeg vært utrolig flink til å gå tur med hundene i sommer.  Det er jo jeg som har gått så og si alle turene med hundene i flere måneder. Tre turer om dagen hver eneste dag i seks uker, og de aller fleste turene resten av sommeren og. Men jeg har skeiet ut litt i matveien. Kost meg litt mer. Litt mer iskrem og annet søtt jeg ikke burde. som kaffe-latte.  I tillegg kan psykisk stress føre til økt blodsukker, og det er klart at det har vært en psykisk påkjenning for meg at Gamle Gubben Grå har fått kreft og vært til langvarig kreftbehandling.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så jeg ble utrolig lettet over at blodsukkernivået var like lavt som ved forrige kontroll. Det samme var blodtrykket. Fortsett den gode jobben du gjør var konklusjonen fra legen. Og jeg kjente at skuldrene senket seg.

Eller i det minste den venstre skuldra. Den høyre er vond. Har vært det en stund. Vansker med å ta på bh, og å strekke armen over hodet for å få tak i ting på øverste hylle. Verker når jeg har lagt meg, og er vond og stiv.
Så jeg nevnte skuldra for legen. Spurte om han hadde noen formening om hva det kunne være, og helst fikse det. Jeg har tenkt på Frozeen Shoulder. Han undersøkte meg, trodde mer på en senebetennelse, ba meg ta kontakt med fysioterapeut, og ga meg resept på litt smertestillende.

Fornøyd med svar både på skulder, blodsukker og blodtrykk forlot jeg legekontoret.

Så var det Gamle Gubben Grå sin tur til å bli sjekket. Det var tid for legetime på sykehuset her. Få svar på forrige ukes CT og få greie på om han var klarert for neste steg. Ett år med immunterapi.

Jeg gjør oppmerksom på at bildet er et flere år gammelt arkivbilde. Da var det både hår på hodet og røyk i hånda. Litt annerledes nå.

Kontrollen hans gikk og bra. Alle prøver var som forventet. Vekta er økende, og han er klar for å starte immunterapi til uka.

Vi tok litt sen lunsj i byen. Det er street-food festival i Hønefoss denne helga, og været innbød til en kjapp matbit i sola på torget. Tror både Gamle Gubben Grå og Kjerringa var letta over at vi begge hadde bestått legesjekken.

Hjemme igjen tok jeg en smertestillende for skuldra, og sluknet på sofaen. Det skal ikke mer til enn en litt sterk Paracet for å slå ut denne kjerringa.

Jeg våknet igjen etter en drøy time, og prøvde å samle motivasjon til å reise meg og begynne å lage middag. På menyen sto Rødbetsuppe. Det er godt, men litt kjedelig og sølete jobb å stå og raspe opp en halvkilo rødbeter på rivjernet.

Før jeg fikk kreket meg ut av sofaen kom Gamle Gubben Grå med et forslag. Han syntes vi burde gå ut og spise, og feire at han var et steg videre på behandlingen og at prøvene var bra.
Ikke noe fancye greier, men en tur ned på Mix for en løvbiff med pommes-frittes. Gubben hadde nok ikke så veldig lyst på rødbetsuppe.

Jeg var ikke vond å be, og kom meg opp av sofaen og ut i bilen.
Mente det kanskje ikke var riktig måte å feire fine blodsukkernivå med å spise “gatekjøkken-mat”, men Gamle Gubben Grå forsikret meg om at det var helt greit for han om jeg valgte å spise salat.
(Særlig at jeg går på Mix og spiser salat.)

Nå er vi hjemme igjen, gode og mette og ganske fornøyde med egen helse.

Noen ganger tror jeg nesten ikke mine egne ører når jeg hører nyhetene. Slik var det for noen dager siden da jeg hørte at Israel har opprettet en falsk fabrikk i Ungarn for å produsere personsøkere til Hezbollah. Personsøkere som inneholdt en liten sprengladning slik at Israel kunne trykke på en knapp på tirsdag, og bang så eksploderte flere tusen personsøkere rundt i lommene til Hezbollahmedlemmer rundt omkring i Libanon. Over 3.000 personer ble skadet, og 12 stykker ble drept. Blant de drepte er ei 8 år gammel jente som var i nærheten av faren sin da personsøkeren hans eksploderte.

Dagen etter eksploderte walkie-talkiene og 20 til ble drept.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hvor utspekulert, jævlig og rett og slett grusom går det an å bli? Jeg har hørt at i krig og kjærlighet er alt lov, men finnes det virkelig ingen moralske barrierer i hjernene til folk?

I går skulle jeg reflektere over et innlegg som handlet om ukeneny og endte opp med å fortelle om en russisk tsar. I dag er det prøvekjøring av rullestol jeg skal prøve å reflektere over. Blir spennende å se hvor kjerringtankene havner da.

Jeg har opp gjennom årene brukt rullestol som hjelpemiddel både når jeg knakk ankelen og når jeg ødela kneet. Jeg har deltatt på stand og jeg har vært på kommunestyrets talerstol i rullestol, men noen rullestolbruker over lengre tid har jeg heldigvis ikke vært.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når jeg leste innlegget til Vivian og begynte å tenke på hvordan jeg skulle vinkle mitt innlegg var det en historie jeg raskt kom til å tenke på. Glem ødelagt kne og ankel. Vi skal tilbake til sommeren 1986 og min første erfaring med bruk av rullestol.

Jeg har helt fra tiden på ungdomsskolen hatt ei venninne med funksjonsnedsettelse. Hun sitter ikke i rullestol, men har andre utfordringer. Hun hadde fått plass på en leier arrangert av Rotary. Ungdom med funksjonsnedsettelse skulle ha med seg en “frisk” ungdom på et 14 dagers opphold på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Jeg skulle være med venninna mi som ledsager. Her var det masse aktiviteter og mye moro som det jo er når mange ungdom møtes.

En av dagene skulle vi ha rullestol-stafett. Noen av oss funksjonsfriske skulle konkurrere med noen av de som brukte rullestol. Manuel rullestol da. Ikke sånn med motor. Jeg har aldri vært noen atlet, men ble av en eller annen merkelig grunn tatt ut til denne øvelsen.

Bildet er helt klart ikke fra 1986, men det viser i det minste kjerringa i rullestol.

Vel løpet startet med en slak oppoverbakke. Det var bare å bruke armmusklene og forsøke å komme seg raskest mulig oppover. De mer drevne rullestolbrukerne fikk kjapt opp farten. Vi mindre drevne ble hengende etter. Jeg dannet baktroppen. Dette to på armene.

Så var det et flatt parti før det gikk i en slak bakke ned mot målområdet. Jeg tenkte at nå var det bare å la det stå til. Kall det sluttspurt.
Da var det en moroklump av en gutt som kom i sin motoriserte rullestol, en slik “traktor-type”, massiv og stor med grove hjul bygd for terreng.  Han parkerte seg og stolen litt sånn tvers over den veien jeg var på vei ned i god fart i in noe mer antikvariske modell av en rullestol.
Jeg hadde vraka bilen min tidligere i uka, (lang historie, tar ikke den her nå), og hadde ikke myst på en kollisjon. Så jeg styrte rullestolen vekk fra den asfalterte veien og ut på plenen ved siden av. Ideen min var å styre rundt denne glisende fyren i den store rullestolen og inn på stien igjen.
Det gikk ikke så bra. Stolen var ikke så lett å styre når den hadde god fart. Jeg klarte fint å styre ut av veien, men så gikk det rett vest og ned en skråning hvor rullestolen hvelvet, og jeg gikk på hodet ut av stolen, og klemte tommelen i stolen på min vei ut i det fri.
Ser man godt etter på de høyre tommelen så har jeg fremdeles ett arr som et lite minne om den kjøreturen.

Jeg fortalte om kvinnekuppet i innlegget Dronninga over hersketeknikker.  Det handlet om Berit Ås, som gikk bort forrige helg. Jeg vet, svart-hvitt-bilder av gamle feminister trekker ikke folk til blogg, så da prøver jeg i stedet med et bilde av Sophie- Elise-look-alike for å få lesere. Skikkelig click-bite.

«Kvinnekuppet» rystet norsk politikk etter kommunevalget høsten 1971. Gjennom en organisert kumuleringskampanje fikk kvinner flertall i kommunestyrene i Oslo, Trondheim og Asker.  I seks andre kommuner fikk kvinnene over 40 prosent av plassene.
I 22 kommunestyrer ble det ikke valgt inn noen kvinner.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg skal si dere det ble leven når stemmene var talt opp og resultatet gikk opp for vantro menn som opplevde at de eller andre menn ble “skviset” ut av plassene sine i kommunestyrene rundt omkring i landet av en bråte kvinner.
Kvinnene ble beskyldt for juks og fanteri – de hadde kuppet seg inn i politikken. Ronald Bye, som den gang var generalsekretær i Arbeiderpartiet, karakteriserte valget som en parodi.
Daværende ordfører i Bærum, Willy Greiner, så det hele som en karikatur på et politisk valg, og Michael Daniel Kristiansen, daværende generalsekretær i Kristelig Folkeparti, mente utviklingen var uheldig og unaturlig. Han tok også til orde for å endre valgloven slik at den ikke kunne bli «utnyttet og misbrukt slik en gang til.»

Menn har brukt denne metoden i årtier for å få inn enkelte menn og bli kvitt andre. I 1971 brukte kvinnene den. Da ble det hele suspekt

Kvinnene ble møtt med partipisken, spesielt i de største partiene. De ble overvåket av mennene og fikk ikke lov å samarbeide med kvinner i andre partier. Ble slikt samarbeid oppdaget, måtte de stå skolerett for partiledelsen.
Jeg tipper at mange av de da som nå mest ble “stemmekveg”. Stemte slik sterke menn og partipisken forlangte. Men det hjalp sikkert når kvinnene var i flertall.

Kvinnene observerte hvordan mennene snakket sammen på tvers av partiene, og hvor salige de var i blikket da de kom samlet ut fra toalettet. Det var nemlig der, blant pissoarene, at viktige politiske saker ble avgjort.
Så da tok det ikke lang tid før også dametoalettet ble et åsted for politiske avgjørelser. Gjerne på tvers av partiene.

Hvis vi tar turen til Asker Rådhus på den tiden, en av de kommunene hvor kvinner hadde fått flertall i kommunestyret så mente flertallet av mennene at trafikksikring var unødvendig bruk av ressurser, og uansvarlig bruk av skattebetalernes penger.
Mennene hadde helt andre tiltak for å redusere antall ulykker. De hevdet at mødrene kunne følge sine barn til skolen, og ikke slippe dem alene langs veien.
Samtidig spredde Trygg Trafikk en plakat som viste en liten gutt inneklemt mellom to store lastebiler. I teksten sto det «Hvor er mor?». 
Til slutt fikk kvinnene igjennom et prinsippvedtak om at ingen veier skulle planlegges uten at det ble planlagt gang- og sykkelvei samtidig. Det var et historisk vedtak.

Også når det gjaldt bygging av barnehager, hadde flertallet av mennene liten forståelse for kvinnenes syn.
Noen menn sa at barn kunne bygge barhytter, i stedet for å være i barnehage forteller en av kvinnene som satt i Asker kommunestyre for Høyre. Naturbarnehage-light, men uten personale.
Mannsbastionene i de to største partiene forsøkte også å splitte kvinnene med såkalte ideologiske argumenter.
Menn i Arbeiderpartiet fortalte «sine» kvinner hvor urimelig det var å bruke skattepenger på tiltak som bare ville gi de pelskledde borgerlige kvinnene mulighet til å gå på konditori eller spille bridge.
De konservative mennene oppviglet til moralsk forargelse over sosialistkvinner som bare ville ha jobb for å skaffe seg vaskemaskin og TV. Dessuten var kvinnens plass i hjemmet. Slik var det, og slik burde det forbli.
Men på dette spørsmålet var det tverrpolitisk enighet blant kvinnene. Ved en budsjettforhandling, hvor finansmannen truet med at sykehjem ville gå tapt hvis kvinnene tvang igjennom barnehageutbygging, skar kvinnene i budsjettet til teknisk etat i stedet. Det hadde aldri skjedd tidligere.
Gjennom flertallsmakten fikk kvinnene sikret et historisk viktig vedtak om at det skulle bygges en kommunal barnehage hvert år i den kommende tiårsperioden.

Jeg tror vi trenger både kvinner og menn i politikken, på samme måte som vi trenger både unge og gamle, folk med ulik bakgrunn og et mangfold av erfaringer. Slik kan vi lettest komme frem til de gode løsningene.
Men da må alle stemmer lyttes til. Alt for ofte har jeg følelsen av at det i de respektive kommunestyrene sitter et par, tre sterke stemmer som gjerne styrer politikken og vedtakene litt mer enn deres egne stemmer skulle tilsi. Les bare innlegget Hvordan smakte kamelen? Det er en historie fra september 2024, og ikke langt tilbake på 70-tallet.

Ok, jeg vet det er ei hane og ikke den berømte anda til Disney som er på bildet. Men så var det heller ikke Herr Duck jeg siktet til i overskriften til dette innlegget. Meg bekjent er det vel ikke så ofte folk, eller ender, skyter på han. Nei det er en annen hønsehjerne med navn Donald som til stadighet er i skuddlinjen for dårlige jegere.

Konspirasjonsteorier er jo inn for mange borte i Amerika. Ja ikke bare der når jeg tenker meg om. Men når folka rundt Donald tenker omtrent sånn; Nå har jeg blitt skutt etter to ganger, men han gamlingen og hu dama har ikke blitt skutt etter en eneste gang. Det er da et soleklart bevis på at det er laget rundt gamlingen og hu fama som bedriver skytingen.  
Jeg vet ikke om jeg helt kjøper den teorien.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg mener: Det at ingen skyter på meg kan da umulig være et bevis for at jeg står bak skyting på andre.

Jeg har en annen teori.
Det er at Donald arrangerer skytingen på seg selv. Det kan forklare at ingen av de to skytterne har truffet målet. Når valgkampstrategien inneholder attentatforsøk på seg seg selv for enten å få sympati-stemmer, vise seg som en sterk og tøff kandidat eller demonisere den andre kandidaten ja da er ikke en del av planen at en skal segne om død som ei sild.

Nok en gang sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Jeg synes jeg litt for ofte får den oppgaven for tiden.  Tenk utenfor matboksen har jeg fått råd om. De frie assosiasjoner.  Litt usikker på hvilke assosiasjoner jeg får av sei i høstsaus og ørret i purresaus. 

Siden jeg er redd for at jeg kommer til å sitte her å reflektere over denne menyen både en og to ganger til, dette er bare den andre gangen på tre dager, tenkte jeg å ta for meg en og en rett og se hvilke assosiasjoner som detter ned i kjerringskallen.
Så da begynner vi med Pai med egg og baconfyll. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det første som faller meg inn er at man kan ikke lage denne retten uten å knuse noen egg. Det blir som ordtaket Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. 

Hvem som egentlig er opphavet til dette sitatet strides de lærde om. Jeg har hørt både Mao, Lenin og Stalin. Du vet alle despotene på venstresida politisk.

Hvorfor ingen av de på motsatt side har fått ord på seg for å knuse egg for å lage omelett vet jeg ikke- Muligens fordi høyresida opp gjennom historien har vært mer opptatt av å spise omeletten enn hvordan den lages. De har tross alt hatt folk til slikt.
Den siste refleksjonen ble muligens litt feil. Jeg tror i grunn verken Stalin, Lenin eller Mao lagde maten sin selv eller hadde så veldig god greie på matlagning.

Søker man litt mer ser det ut som om opphavsmannen for omelettoppskrifta, altså at du må knuse egg for å lage den, er Peter Ludwig von der Pahlen. Det er han du ser på bildet over her. Han levde fra 1745 til 1826 og kom med uttalelsen om egg og omelett i forbindelse med sammensvergelsen mot Tsar Paul 23. mars 1801.
Samme kveld ble tsaren kvalt.

Om det var Peter Ludwig von der Pahlen som kvalte tsaren vet jeg ikke. Men han ble myrdet av noen offiserer, og Peter Ludwig var det wikipedia kaller “militært personell”. Han var og medlem av statsråd i det russiske imperium og visste øyensynlig at tsaren kom til å dø.

Nå tror jeg ikke vi skal sørge så mye over tsar Paul sin død. Han var ikke en enkel mann, ja noen mener at han var sinnssyk.  Mye kan muligens tilsies barndommen. Han ble straks etter fødselen fjernet fra moren og ble overlatt til en barnløs person jeg tror må ha vært grandtanten hans på farssiden.

Jeg kunne ha sagt mye om både moren og faren til tsar Paul, men det får kanskje bli et annet innlegg. Dette handler jo om knusing av egg. Så vi går tilbake til egget, tsar Paul da. Det var jo han som ble knust – eller kvalt.

Faren Peter den tredje ble avsatt som keiser i 1762, til fordel for sin kone, moren til tsar Paul, Katarina den andre. Han døde kort tid etter, antakelig ble han myrdet.  Da var Paul seks år.
Fraværet fra moren gjorde Paul fullstendig fremmed for henne, og Katarina på sin side behandlet sønnen med tydelig forakt. Som dere forstår var det litt anstrengte familieforhold.

Her er et bilde av Paul den første.

I hele sitt voksne liv hadde Paul hatet sin mor for hennes sannsynlige innblanding i mordet på sin make, tsar Peter III, altså den han regnet som far.  Det er og en del tvil om det virkelig var Peter den tredje som var faren, men la oss hoppe bukk over det i dag.

Samme dag han ble kronet endret han loven slik at ingen kvinner skulle kunne sitte på tronen igjen.
Som ny enehersker gav Paul ordre om at farens levninger skulle graves opp. Peter hadde fått en enkel gravplass ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Hans råtnende levninger som hadde ligget der i graven i 34 år, og en bit av uniformskappen som fantes der, ble plassert i en kiste som i sin tur ble plassert ved siden av morens. Et banner forkynte: «Atskilte i livet, forente i døden».

Den franske revolusjonen kom Paul til å omfatte med et hat så uforsonlig at det ble forbudt med alt som minnet om fransk mote, som langbukser, runde hatter og sko med lisser. De som kledde seg i slike klær kunne risikere dødsstraff. Igjen måtte folk stille i knebukser, sko med spenner og pudret hår i pisk, slik det hadde vært før revolusjonen.

Paul fulgte nøye med på om folk viste ham respekt. En gang fikk han øye på en barnepike som trillet en barnevogn forbi, og skjelte henne ut for majestetsfornærmelse fordi hun ikke hadde tatt kysen av guttebarnet. Tsar Paul tok personlig kysen av babyen. Jeg føler meg litt usikker på om det ble gjort med en kjærlig og forsiktig hånd.

Paul var lunefull og mistenksom og ble snart en ren despot. Noe som nok var grunnen til at folk i kretsen rundt han følte at “egget” måtte knuses.

Skal vi dra linjen til dagens Russland er det muligens på tide å lage omelett igjen.

Med den teknologiske utviklingen mot slutten av attenhundretallet fikk vannkraften i Norge en helt annen verdi. Industrien som vokste fram trengte mye strøm, og det var etter hvert mulig å frakte kraften over store avstander. Investorer reiste landet rundt og kjøpte opp rettigheter fra grunneierne som ikke hadde forutsetninger for å forstå hvilke framtidige verdier som lå i elva de solgte.
Det var ofte utenlandsk kapital som stod bak finansieringen. Et godt eksempel er Tyssovassdraget i Tyssedal, Hardanger. Den lokale grunneieren som solgte fikk 7000 kroner for kjøpet. Ni år senere ble rettighetene solgt videre for 200 000 kroner. Verdien hadde økt med 2600 prosent.
Man trenger ikke store fantasien for å se likheten med de som reiser rundt til grunneiere nå i våre dager for å kjøpe opp grunn til vindkraftanlegg.

I 1906 var 3/4 av de utbygde vassdragene i Norge eid av utenlandske interessenter. For å forhindre at utenlandske kapitalkrefter kjøpte opp fallrettigheter i Norge på bekostning av allmennheten, staten og de berørte lokalsamfunnene, bestemte de første permanente konsesjonslovene fra 1909 at det krevdes offentlig tillatelse for erverv av vannfall som produserte mer enn 1000 naturhestekrefter.

Det var i 1906, at regjeringen Michelsen fremsatte de første forslagene til konsesjonslovene, de som i borgerlige aviser ble kalt “panikkloven”.
Panikkloven var en midlertidig konsesjonslov som siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp av vannfall. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter.
I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år.

Tenk om vi hadde hatt en regjering som tenkte slik de gjorde da Christian Mikkelsen og senere Gunnar Knudsen var statsminister. Da hadde man ikke funnet seg i, og til og med velsignet, at utenlandske kapitalkrefter kjøper opp norske naturområder for å bygge vindkraftanlegg.

Når det gjelder vindkraftverkene tror jeg hjemfallsretten derimot bør ha en annen innretning. For bår vindturbinene har gjort nytten sin en 25-30 år tipper jeg de utenlandske investorene ikke har noe i mot å reise videre og la ødelagte vindturbiner og utslitte vingeblad være igjen vederlagsfritt.