Mange har sikkert fått med seg kunstverket «Komiker» av den italienske kunstneren Maurizio Cattelan. Dee vet den bananen som er tapet fast til en vegg med gaffa-tape.
Fo tiden er bananen, jeg mener selvsagt kunstverket, utstilt på Pompidou Metz-museet i Frankrike Der var det e n besøkende som sist lørdag tok seg den frihet å ta en smakebit av bananen. (Jeg mener fremdeles kunstverket.)
Sikkerhetsvakter på museet grep «raskt og rolig inn», ifølge en uttalelse. De sørget også for at en ny banan ble montert på veggen «i løpet av minutter». Bananen blir regelmessig byttet ut, etter instruksjoner fra kunstneren, så det ville uansett ha skjedd før eller siden, ettersom bananer er en bedervelig frukt.
Jeg likte ideen om å smake på kunsten.
Et annet spørsmål som melder seg i mitt hode er om dette er snakk om original kunst eller en reproduksjon gjort av amatører. Jeg mener siden den opprinnelig bananen kunstneren tapet fast blir byttet ut regelmessig av sikkerhetsvakter ved museet så er det jo ikke den kunsten kunstneren leget, men i beste fall en reproduksjon laget av en ungdom som har feriejobb som sikkerhetsvakt.
Vil ikke det gjøre bananen, unnskyld nok en gang. Jeg mener selvsagt fremdeles kunstverket, Vil ikke det gjøre kunstverket mindre verdifullt? Jeg mener mer eller mindre gode reproduksjoner pleier ikke ha den samme verdien som originalen….
Dere husker sikkert reaksjonene vi alle fikk ved slike overskrifter tidligere da de rosa herjet bloggverden. Hvis Sophie Elise, Isabel Raad eller Mammaen til Michelle hadde slike overskrifter på sine blogg-innlegg. Vi klikket oss engstelige inn på bloggene deres for med bankende hjerte å finne ut hvor lenge, hvor lenge måtte vi klare oss uten å få greie på hva disse egentlig ukjente personene hadde kledd på seg, spiste eller bedrev dagen med. Eller tenk dere hvis Kokken hadde kommet med en slik overskrift! (Noe han gjorde med ujevne mellomrom når antall sidevisninger og inntektene sank.) Da ville blodfansen få åndenød, svettetokter og muligens ett og annet hjerteinfarkt. Hvordan skulle de overleve når jevnlige oppdateringer om Kokken uteble?
Når det nå er Monica på plassen over meg som forkynner blogg-pause er det ingen grunn til panikk. Ja, for det var vel ingen som trodde at denne kjerringa hadde tenkt å ta seg ei pause fra blogginga? Nei her kommer det til å renne ut blogginnlegg med ujevne mellomrom som det pleier. Overskriften skyldes selvsagt at det er Monica og hennes innlegg so ligger på plassen over meg på topplista, og derved er inspirasjonen til dette blogginnlegget.
Men tilbake til Monica og innlegget hennes. Når jeg skriver at det ikke er grunn til panikk selv om Monica kunngjør at hun skal ha blogg-pause, så er ikke det fordi jeg mener Monica og hennes blogg er mindre interessant enn Isabel Raad og de andre jeg nevnte over her. Grunnen til at panikken kan utebli er at begrepet blogg-pause har endret innhold. Det betyr ikke lenger pause fra blogg, men pause med blogging. Altså at man tar seg en pause fra det man ellers driver med og setter seg ned og skriver et innlegg på bloggen.
Denne trenden med blogg-pause og dens nye betydning brer raskt om seg. Kun 46 minutter etter at Monica skriver at hun har en blogg-pause i sola publiserer Bunny at han har blogg-pause mens han venter på at partneren skal bli ferdig hos barbereren.
At Monica, Bunny og nå Kjerringa skriver at de har blogg-pause betyr altså ikke at det blir stille fra oss på blogg. For Bunny sin del kom neste innlegg etter 6 timer og 39 minutter og jeg regner med at det ikke er lenge til vi får et nytt innlegg fra Monica heller. For min egen del så varer blogg-pausa til tekoppen er tom. Det kommer sikkert flere innlegg fra meg i løpet av helgen.
Så får vi se om ordet blogg-pause har den samme magiske virkning selv om det har endret betydning. Om dette innlegget får meg til å frese oppover topplista mens blodfansen trykker seg inn på bloggen med hamrende hjerte. Vil det bli stilt fra Kjerringa? Hvordan skal vi vite hva vi skal tenke da?
Helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen er gul. Hva passer da bedre enn et bilde av denne kjolen som jeg kjøpte I mai? For meg er det Sommerkjole med stor S.
I dag følte jeg for å gå tur med hundene et annet sted i den hjemlige hundremeter-skogen. Kanskje ikke først og fremst for å gå så veldig langt. Det er varmt både for hunder og kjerring. Valget falt på Soknedalens skoger, nærmere bestemt Strømsoddbygda.
Jeg kjørte til Strømsoddbygda kapell og parkerte der. Så gikk vi en tur derfra og oppover mot – jeg tror det heter Bråta, eller noe slikt. Det var ikke den lengste turen. Verken hundene eller jeg følte for det i varmen. Ruslet bare litt rundt. Nøt skogens ro og frisk luft.
Dere kjenner meg. Finner jeg en kirke, eller et kapell, må jeg finne ut litt mer om den.
Planen om å bygge kirke i Strømsoddbygda ble tatt opp 1942, da en kommunal byggekomité ble oppnevnt. Det ble gitt tømmer til bygget og tomt til kirken av gården Aure. Bygget ble reist i løpet av 1953, og 6. oktober 1957 ble kirken innviet.
Kirken ligger ca. 24 km nord for Sokna. Du tar av i Sokna sentrum, retning Strømsoddbygda. Den ligger på en rydning i skogen på vestbredden av Strømsoddelven. Kirkegården er omgitt av tømret gjerde.
Kirken er laftet opp av tømmer på grunnmur av bruddsten. Tømmerveggene er laftet opp av jevnt og stort tømmer som er brunbeiset utvendig og lakkert innvendig.
Alteret er laget av en furustamme. Døpefonten er laget av en halvert trestamme. Prekestolen er dannet av en hul trestamme. Klokken har Innskrift: «Gud til ære gjennom Skogenes stillhet». Det er en helhetlig tanke gjennom bygget og interiøret i dette kapellet her det ligger langt inne i skogen.
Kirken har 100 sitteplasser. I kirka er det et lettveggsystem. Dette gjør at alter, prekestol og døpefont kan pakkes bort bak lettveggsdørene.
Jeg har aldri vært inne i kapellet. Det har jeg lyst til en gang. Jeg får følge med og se når det er Gudstjeneste der.
Sånn. Da har jeg ordnet meg et krus sterk te. Det er Mestro06 som ligger på plassen over meg på topplista. Det vil si tid for poesi. Litt dyster poesi.
Tårer som plasket ned hos den man elsker, skriver Mestro06 om. Jeg tror jeg nesten aldri så min kjære, GGG, oppløst i tårer. Han, som jeg, tok det meste med fatning.
Så selv om jeg nå tar hans død med fatning. Er panseransikt, knall-sterk og hard, slik folk sier, så betyr ikke det at jeg ikke elsket han. Det betyr ikke at ikke dødsfallet hans berører meg. Det berører meg så mye at det er bra at jeg er knall-sterk. Det berører meg så mye at jeg trenger panser-ansiktet mitt for ikke å gå helt i oppløsning. Og ja det er hardt å fortsette livet uten han.
Det var svettedråper og blod, blod over alt. Blodstyrtning er ikke et vakkert syn. Jeg forsøker å fortrenge de bildene. Bildene fra den kvelden da alt snudde brått og uventet. En fin dag som ble til et mareritt rett før leggetid.
Jeg elsket han, og jeg elsker han fremdeles. Selv om han ikke lenger er her.
Ikke en gang vår sterke kjærlighet var nok til å få hjertet hans til å fortsette å slå. Hans tid var forbi. Og jeg kunne ikke gjøre noe for å hindre det, samme hvor gjerne jeg ville.
Det er ikke så rart. Kjærlighet handler ikke om makt. Kjærlighet gir ikke makt over hverandre. Kjærligheten har ingen makt over hva livet gir – og tar. Kjærlighet gir styrke. Vår kjærlighet har gitt meg styrke til å fortsette et skritt av gangen, en dag av gangen.
Kjærlighet handler ikke om oppdragelse. Man skal ikke oppdra eller forme sin elskede. Man skal godta og elske et menneske akkurat slik det er.
Jeg tror ingen ville beskrive verken han eller meg som utstrålende vakker, med en sjarmerende skjønnhet, men vår kjærlighet var vakker. Vakker for oss. Vi var sjarmerende for hverandre.
Han var overhode ikke et speilbilde av meg, eller jeg av han. Vi var ulike på så mange måter. Kanskje vi utfylte hverandre? Jeg fargerik. Han grå.
Sola steiker fra skyfri himmel for tiden. Hetebølge. Jeg ønsker meg regn. Det hadde passet meg bedre. Regndråper som siler ned over panseransiktet.
Hvordan beskrive han jeg savner? En mann som gikk livsveien uten å gjøre så mye av seg. En i mengden. En som trivdes med å være en i mengden. Ikke skille seg ut. Ikke være i fokus.
Han hadde et kjærlig hjerte. Han brydde seg om mennesker. Øynene hans skinte når han så på meg. Ikke alltid. Det hendte de lynte og. Men jeg vil huske de skinnende øynene. Jeg vil huske smilet. Det smilet jeg tror var forbeholdt meg. Han var en del av livet mitt i 36 år. Han var – og er – en del av meg. Smilet og de skinnende øynene vil jeg bære med meg for bestandig. Han ble revet fra meg av kreftens grusomme kraft. Jeg beholder han likevel i hjertet mitt for bestandig.
Det er ikke hans nakne kropp jeg savner – eller ser for meg når jeg tenker han. Det er ikke begjæret jeg savner. Jeg savner mer at han sitter der ved spisebordet i pysjamas og myser over dagens første kaffekopp. Jeg savner stundene i kurvstolene på trammen. Samtalene våre og han med den forbanna sigaretten mellom de gule fingrene. Sigarettene som var en så viktig del av livet hans at det til slutt kostet han livet.
Da vi ble sammen var sigarettene noe som irriterte meg. Som fanatisk ikke-røyker gjorde det det. Jeg sa cancer pulm (lungekreft) hver gang han hostet den første stunden for å skremme han til å slutte å røyke. Han lot seg ikke skremme. Han lovet at vi skulle være sammen til Dovre faller. Dovre består fremdeles. Cancer pulm tok han fra meg.
Vi ble voksne sammen. Var sammen fra vi var unge og umodne til vi nå snart skulle tre inn i alderdommen sammen. Nå må jeg bli gammel alene, uten han. VI som hadde planer for alderdommen. Nå når ungene var store skulle vi atter prioritere hverandre og kjærligheten høyt. Dyrke kjærligheten. Nå skal jeg fortsette livet vårt alene. Leve for oss begge.
Jeg bærer han med meg i mitt hjerte. Joda. Jeg gråter mine tårer (når ingen ser det). Jeg har mine bekymringer. Men jeg bærer han med meg videre. En usynlig skikkelse som jeg kjenner nærværet av. Som smiler av meg når jeg gjør noe merkelig, eller typisk meg. Som roser meg når jeg gjør ting jeg vanligvis ikke klarer eller tror jeg klarer. Som stryker meg over håret når han ser jeg har det vondt.
Min kjæreste, min elskede. Jeg gråter kanskje ikke så mye, for ikke all verdens tårer vil kunne bringe deg tilbake. Jeg tar heller med meg deg videre i livet mitt. Lever vårt liv for oss begge. Tar med meg alle gode minnene og alt det fine vi hadde sammen.
Jeg sa mange ganger at jeg elsket deg.
Jeg er ikke alene. Jeg bærer deg og vår kjærlighet med meg. Jeg har erfart hva kjærlighet er. Jeg vil huske deg i kjærlighet.
Her for noen dager siden, eller var det i går? Samme det. Jeg har høstet inn en mengde sukkererter på plantene GGG ordnet. Plantene begynte å bli gule i varmen, så jeg tenkte det var på tide å høste.
I dag har jeg “striglet” de, dvs kuttet av kvisten der de vokste og eventuelle stygge partier. Så har jeg forvellet de, delt de inn i passe porsjoner og fått de i fryseren. Samlet husmorpoeng med andre ord.
Det blir kos utover høsten å ta opp sukkererter og tenke på at de har GGG drevet frem. Det blir akkurat som om han fremdeles serverer meg mat, slik han så ofte gjorde.
Jeg tror Telia er en av de som ringer meg mest i løpet av ett år. Slår både Høvdingen og Datteren. Det er jo til tider nesten daglige oppringninger fra de. Nå kan det muligens komme av at jeg ikke alltid svarer når de ringer, slik at de føler at de må prøve en gang til. Det er jo rimelig utenkelig at jeg ikke er interessert i å høre hvilket fantastisk tilbud Kari, Gitte eller en av de andre telefonselgerne inne hos Telia har å komme med.
I går var det omvendt. Da var det jeg som ønsket å komme i kontakt med dem. Jeg tenkte jeg skulle si opp telefonabonementet til GGG. Det er slike ting jeg driver og rydder opp i gor tiden.
Jeg hadde egentlig tenkt å sende en mail, men fant ingen mailadresse. Jeg kan heller ikke logge meg inn på “Min side” for GGG. Jeg har ikke hans passord. Så for meg så eneste mulighet ut å ringe det såkalte Kundesenteret.
Jeg slo nummeret. Trykket 1 og 2 og hva nå den automatiske stemmen ba meg gjøre for muligens å få komme igjennom nåløyet å få snakke med et levende menneske. Til slutt sa den automatiske stemmen at de ikke hadde noen ledige kundekonsulenter, men hvis jeg trykket 1 skulle en av de ringe opp igjen til meg så fort det ble min tur.
Det er ett døgn siden. Jeg venter fremdeles.
Jeg er ikke noen forretningsstrateg. Langt derifra. Men for meg virker det som en god idé å bruke færre kundekonsulenter på å ringe folk som ikke er interessert i å prate med dem, og flere til å betjene de som ønsker å komme i kontakt med firmaet. Ta det gjerne som en idé til forbedring. Det var bare en kjerringtanke jeg fikk.
Jeg er ikke direkte imponert over innsatsen min i går, men det er lov med en dårlig dag innimellom. Lov til å føle på tristhet og lite energi. I tillegg til alt annet var det varmt i går. Veldig varmt! Jeg har alltid blitt slått ut når det blir for varmt. Så i går ble en rolig dag.
Monica, på plassen over meg på topplista, driver og vedlikeholder huset sitt. Det blir skikkelig bra. Blant annet har de skiftet takrenner og malt hele huset. Drømmehuset kunne godt ha trengt et malingsstrøk. Det blir ikke i år. kjenner jeg. Takrennene derimot tror jeg er ok. Trenger sikkert en rensk til høsten. Yngste Sønn er blikkenslager. Han har ikke kommentert noe med takrennene, så jeg er sikker på at de er bra.
Monica er endelig ferdig med huset og reiser i dag på en velfortjent ferie. Jeg smiler litt for meg selv når jeg ser hvor hun har tenkt seg. Nemlig til Bergen. Det ser ut som om det blir det ultimate feriested for bloggere i år. Vel, jeg har ikke tenkt meg til Bergen. Ikke tekt meg på ferie i det hele tatt. Jeg tror ikke det å reise vekk ville helt ha sin misjon nå. “Nissen” og tankene ville fort bli med på lasset. Noen ganger er det best bare å være hjemme og ha rolige dager.
I innlegget Juli-utfordring. oppfordret jeg leserne til å anbefale severdigheter på blogg slik at leserne deres fikk lyst til å oppleve det samme. Så påtok jeg meg å holde oppsyn (etter beste evne) hvor mange som viser at de lot seg inspirere til å dra til samme sted. Nå er vi halvveis i måneden, og her kommer en oppsummering på hvordan stillingen er. Ja, for jeg har etter beste evne forsøkt å følge med.
Det første problemet som dukket opp for meg var å definere hva som skulle telle som severdighet. I utgangspunktet tenkte jeg vel mest på museer, turistaraksjoner, statue, monumenter, osv. Kanskje ikke spisesteder, fjelltopper og byer og steder. Jeg mener, Oppgangssaga i fossen i Hønefoss er en severdighet. Det samme er møllemonumentet i min bandoms dal. (Se bildet over). Mens Hønefoss og Åsa, (barndomsdalen) ikke er severdigheter i og for seg.
Men så finnes det steder, byer og fjelltopper som er en severdighet i seg selv. Lærdal. der Toveshomecartravelinng har vært er en severdighet. Trollstigen der Lillasjel har kjørt likeså. Jeg kan ikke bedømme den ene fjelltoppen ellet det ene stedet opp mot det andre. For det første har jeg ikke vært over alt, og for det andre så er ikke det jeg finner severdig kanskje det samme som andre finner verdt å se. Lista over severdigheter bloggere har skrevet om på bloggen sin har blitt lang.
Ja, for jeg kunne vel ikke begrense lista til bare de rene bloggomtalene som fremstår som rene turistbrosjyrer. Det er jo så mye og mangt som kan lokke mennesker ut på tur. Jeg bestilte sommerhus i Kroatia en gang bare fordi jeg falt helt for bilde av en pram på turkis vann…. Så på lista mi står alt fra Nidarosdomen til Askim-parken, fra Vigan til Julehuset i Drøbak. Og det må jeg si, bloggerne har vært på farten i sommer. Gitt masse gratis reklame til mange forskjellige steder. Mange har sikkert latt seg imponere. Men det har ikke vært slik at mange bloggere har valfartet til samme sted slik det var for noen år siden da enhver blogger med respekt for seg selv tok en tur til Dubai.
Vi er bare halvveis i måneden. Mye kan skje – og jeg fortsetter å følge med og ta mine notater. Mulig jeg ikke har fått med meg alt, i så fall beklager jeg. Men i mine notater er det kun en blogger som har influert, inspirert andre til å dra til samme sted.
Nå er jeg usikker på om den ene bloggerens blogginnlegg hadde innvirkning på den andres valg av reisemål. Mye kan tyde på at reisen alt var planlagt da innlegget ble publisert, men slike detaljer orker jeg ikke forholde meg til. Tove postet et innlegg 12.7 7 Reisebrevet fra turene våre i Europa sommeren 2025 I det reisebrevet er hun i Bergen og viser oss mye av det byen gar å by på. Bergen er en severdighet, det tror jeg de fleste er enige om. Og hvem besøker byen mellom de 7 fjell i disse dager? Jo Frodith!
Så i følge mine notater er det Tove som leder denne utfordringen med å ha klart å inspirere, influere Frodith til å ta turen til Bergen. Altså influert 1 person. Vi er som sagt bare halvveis i måneden. Dere bloggere har god tid til å inspirere, influere andre til å ta turen til stedet du anbefaler. Og blogglesere. Finles bloggen til dine favorittbloggere og ta turen dit din blogger har vært. Her kan alle bloggere trenge litt god hjelp av “blodfansen” sin.
I grunn en relativt unødvendig overskrift. Den dagen jeg ikke lever lenger er det nok og slutt på blogginnlegg fra denne kjerringa. Grunnen til at jeg valgte denne overskriften er selvsagt at det er Mestro06 med innlegget Jeg er ikke død, del 2 som ligger på plassen over meg på topplista. Det innlegget kommenterte jeg også i går. Det innlegget kan du lese her. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal komme med ytterligere kommentarer til dette innlegget.
