51.000,- kroner for en middag for to! Eller for å være mer presis; 51.000 kroner for råvarene til en middag for to. Jeg ville jo hatt litt aioli, sitron og loff ved siden av. Og en god hvitvin, eller kanskje noe musserende.
Hummerauksjonen i Göteborg er en årlig begivenhet som markerer starten på hummerfisket. I Sverige er det lov til å fiske hummer første mandagen etter 20. september., og da med auksjon første tirsdagen i september. Altså i dag.
Prisen har skutt i været siden i fjor, da årets første hummer gikk for 44.000,- kr. For ikke å snakke om siden 2022, hvor kiloprisen var 7.000,- kroner på denne auksjonen.
Ut fra hva jeg leser tror jeg ikke prisøkningen har sin bakgrunn i at det har blitt mindre hummer. De melder om bra fangst, og en bestand som sakte er på vei oppover. Så prisstigningen skyldes kjøpernes betalingsvilje. Det er en auksjon, prisen blir satt til det kundene er villig til å betale. Den som blar opp mest går av med seieren.
Så noen er tydeligvis villige til å bla opp 51.000 kroner for en middag for to, samtidig som det sitter andre i Sverige så vel som i Norge og ikke har råd til middag. Ikke en gang til en skarve boks fiskeboller. Forskjellene i samfunnet blir nesten kvalmende ved en slik sammenligning.
Hvis du ikke har tenkt å prate med maten, eller behersker flere språk enn svensk (og norsk) og har veldig lyst på hummer har jeg en alternativ løsning. Ja hvis du ikke har planer om å svi av en månedslønn eller to på dagens middag. Man kan få kjøpt Canadisk hummer til 379,- kr. stk. på Meny.
I Norge begynner hummerfiske først 1. oktober. Hva prisen på norsk hummer blir kan jo bli spennende å se neste uke.
PS, hvis du lurte, bildene er arkivbilder fra 2021 da vi hadde litt hummer til aftens her i Drømmehuset. Jeg har absolutt ikke vært på Harrytur og shoppa hummer.
Nok en morgen skal jeg sitte her og reflektere over en ukemeny. Den samme ukemenyen som jeg reflekterte over i går. Fordi jeg erfaringsmessig må sitte her å reflektere over denne ukemenyen relativt mange ganger i løpet av en uke tar jeg for meg oppskrift for oppskrift, eller rett for rett om du vil. I går var det fårikål, i dag er det Peking-and-suppe. Sikkert en ikke akkurat like kortreist rett.
Peking-and-suppe forutsetter at du har kraft av and, og da fortrinnsvis Peking-and. Endene på bildet er ikke Peking-and. Pekingender er hvite med gult nebb, litt mer kjøttrike. Det er en populær anderase som brukes i andekjøttproduksjon over hele verden. Sikkert fordi den har en rask vektøkning, og trenger ikke fores så lenge før den selv blir mat.
Peking-and som rase kom opprinnelig fra Kina, derav navnet. I Beijing (Peking) har de hatt denne anderasen siden 600 fvt-tallet.
Peking-and som rett var en favoritt av Ming-familien under Ming-dynastiet på det tidlige 1400-tallet. Det er en klassisk kinesisk rett som består av en hel and som tilberedes med hodet på.
Jeg har aldri spist Peking-and. Liker i grunn ikke å spise mat som ser på meg mens jeg spiser den, eten det er and, sau eller laks.
Jeg skulle på et møte på rådhuset på dagen i dag, og hadde ikke tid til å ta noen lang tur med hundene før jeg dro. Den litt lengre turen fikk heller vente til i ettermiddag når jeg var ferdig med møtet. Og ja, hundene har fått en times tur også i dag, selv om det ikke ble før ved 17 tiden i ettermiddag.
Morgenturen gikk i Hundremeterskogen her i nabolaget. I går hadde jeg lagt merke til at det hadde dukket opp en god del vorterøyksopp i skogen der. I dag hadde jeg litt bedre tid, selv om jeg skulle på møte, og tok meg tid til å plukke med meg en del av de. Røyksoppen bør ikke stå for lenge. Den må spises mens den er helt hvit inni. Hadde jo vært dumt å la soppen jeg kunne tenke meg å bruke til mat ble stående der til den gikk opp i røyk, nærmest bokstavelig talt.
På min lille rusletur i Hundremeterskogen plukket jeg med meg godt over 600g røyksopp. Greit å samkoke og ha i fryseren til bruk i soppsuppe eller andre soppretter utover høst og vinter.
Røyksopp er kanskje ikke den mest populære matsoppen, men jeg mener det meste handler om tilberedning. Gjør seg helt ok i en soppsuppe eller i en soppsaus, gjerne sammen med annen sopp og det rette krydderet og tilbehøret.
Ny uke, nye muligheter – og ny ukemeny. (Sukk.) Ikke skal jeg skrive om eplekake heller. Bildet er bare en klick-bite for å lokke lesere inn på bloggen. Ærlig er jeg i det minste.
Nei, det jeg skal sitte og reflektere over i dag er Fårikål. Burde vel egentlig spare dette innlegget til torsdag. Da er det Fårikålens dag. Da hadde i det minste denne bloggen fremstått som relevant og i tiden. Mulig jeg tar en litt omarbeidet reprise da. Det gir nesten like mange klick som eplekake har jeg forstått. Prøver fremdeles desperat å lære av de som klarer å nå toppen.
Men tilbake til Fårikålen. Visste du at den ble kåret til Norges nasjonalrett an Nitimens lyttere i 1972? Jeg liker nitimen, dette radioprogrammet som har vært på radioen i snart 60 år. Har liksom vært en del av hverdagen de dagene jeg er hjemme både i barndomshjemmet og etter at jeg ble voksen.
Det var en digresjon. Dette skulle jo handle om Fårikål. Forbruket av fårekjøtt har vært relativt stabilt i Norge på rundt 5.1 kilo kjøtt per person per år. De siste årene har forbruket gått noe ned. var på 5,7 kilo i 2009 Nedgangen i bruk av lammekjøtt kan ikke tilskrives nedgang i forbruk av rødt kjøtt. For forbruket av rødt kjøtt har ikke gått vesentlig ned i perioden. Vi forbrukte 53 kilo rødt kjøtt per person i 2007, og 53 kilo i 2021, selv om det var en liten nedgang i perioden fra 2015 til 2019 med nedgang fra 51 til 48 kilo.
Forbruket av fårekjøtt/lammekjøtt har vært relativt stabilt fra 50-tallet, men er synkende de siste tiårene. Og husk av de 53 kiloene med rødt kjøtt vi spiser i året er kun 5 av de kiloene lammekjøtt.
Tabell hentet fra SSB.
Sabima er en paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge. Sabimas sekretariat består av biologer og naturforvaltere som sprer kunnskap om økologiske sammenhenger og foreslår politiske løsninger. De advarer om utviklingen fra mange små sauebesetninger spredd rundt i landet til større sauefjøs. Vi trenger sau i Norge, for å ta vare på naturmangfoldet vårt, sikre selvforsyningsgraden og sikre muligheten vi har i framtida til å produsere mat på egne ressurser. Da trenger vi sterke, dyr fra de tradisjonelle rasene og i små og mellomstore besetninger som er spredt over store deler av landet. Bare på den måten kan vi bruke naturressursene der de er.
Over 600 rødlistearter er knytta til de semi-naturlige beitemarkene skapt av sauen og de andre beitende husdyrene. Når det nå blir færre beitemarker fordi saueholdet sentraliseres i store besetninger truer det og disse 600 rødlistartene.
Sauen er det husdyret som i dag er basert på størst andel beitebruk i Norge. Sauen spiser betydelig mindre kraftfôr enn oksen per kilo produsert kjøtt. Den omdanner de plantene vi mennesker ikke kan spise til muskler vi gjerne vil spise. Samtidig bidrar spisingen dens til å ta vare på arter som er helt avhengig av husdyrenes beiting for å overleve.
Villsau er betegnelsen som brukes på sauer av den mest opprinnelige norske rasen, som går ute hele året og beiter på den trua kystlyngheia. Disse sauene ser knapt innsiden av et fjøs. Når de beiter, holder de den spesielle kystlyngheia åpen. Denne naturtypen har Norge et internasjonalt ansvar for å opprettholde. Og det gjøres gjennom beitebruk og brenning. Nå er bare 10 prosent av kystlyngheiarealet igjen.
Når de små sauebesetningene blir borte, beiter sauene færre steder enn før. Da gror mer av kulturlandskapet igjen. Det er mindre lønnsomt å fordele store saueflokker til gunstige beitemarker der de får nok mat. Det er billigere å samle dem i fjøset tidligere på høsten, og gi dem kraftfôr. Og når dyrene ikke beiter lenger, blir gamle naturbeitemarker til krattskog. Gjengroing av det artsrike kulturlandskapet utrydder planter, dyr og sopp, og utrydder beiteressursene vi kan bli avhengige av i framtida.
Så til alle dere som vil verne miljøet og er opptatt av biologisk mangfold, hva med litt lammekjøtt til middag?
Lammekjøtt regnes som magert kjøtt, så du kan spise det med god samvittighet. Du spiser sunt og redder miljøet samtidig.
Så tilbake til fårikålen. Selv om det å koke kjøtt sammen med grønnsaker kan sees som en gammel norsk skikk var det først mot slutten av 1800-tallet «faar i kaal» ble innskrevet i kokebøkene. Fuldstændig Norsk Kogebogav Karen Dorothea Bang fra 1835 har oppskrift på «nedlagt gås i hvitkål» som tilberedes på samme måte som fårikål, og oppskriften antyder at får (sauekjøtt) kan være et alternativ til gås.
Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.
Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.
Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.
Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.
Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.
I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten. Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)
Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.
Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.
I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri. Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.
I 1977 overtok Olaf Wiegels et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.
De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg. Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.
Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag. Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.
Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember. Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.
Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.
Da jeg var ung, en gang for lenge, lenge, siden, sånn rundt 1972, var det helt vanlig at unge mennesker gikk i tog og advarte mot at Norge skulle melde seg inn i EEC (eller EF). De var kledd i olajakker eller kordfløyelsfrakker fulle av buttens, og tok gjerne med en barnevogn eller et barn som ble brukt for å spre det politiske budskapet. Joda, Nei til EU er fremdeles representert i 1. mai tog rundt om i det ganske land, men det er liksom de samme menneskene som bærer plakatene nå som i 1972, og de er ikke unge lenger.
Det betyr ikke at motstanden mot EU ikke er der, eller at slike spørsmål ikke opptar de som er unge i dag. Det er mer et bilde på at ting forandrer seg. Unge mennesker i dag har andre måter å vise sin støtte eller antipati på enn å gå i tog og bære plakater og buttens. Trykke noen likes på sosiale medier eller spre sitt politiske budskap på Tik Tok. Når jeg tenker meg om så tror jeg kanskje ikke EU spørsmålet er det som virkelig opptar ungdommen mest. Ting forandrer seg. Ungdommen i dag er mer opptatt av miljøspørsmål, antirasisme og internasjonal solidaritet. Ja hvis de er interessert i samfunnsspørsmål i det hele tatt.
Går vi litt lenger frem i tid, for eksempel til 2017, så var ungdommen på blogg.no. De skrev innlegg om å fikse på kroppen sin, dagens out-fit, viste oss hva de hadde handlet av sminkeprodukter og pendlet mellom elleville fester og turer til Dubai. De siste årene har blogg blitt overtatt av middelaldrende mennesker som ikke er så opptatt av elleville fester, og det er mannlige kokker med sjarm og fortellerstemme som har overtatt bloggtoppen. Avløst av en og annen eplekake.
Til tross for sjarmerende kokker, interessen for blogg er som interessen for demonstrasjonstog mot EEC, synkende. Kokkebloggerne gjør som rosabloggerne og finner seg andre plattformer for å videreutvikle konseptet sitt. Og så sitter vi standhaftige bloggere her da, og lurer litt på Hva gjør vi nå? Lesertallene er som da rosabloggerne forsvant synkende. Blogg er for en håndfull litt akterutseilte middelaldrende mennesker som ikke evner å følge med tiden.
Jeg har ikke fasitsvaret. Jeg vaker mellom plass 6 og 10 for tiden og ligger stabilt på rundt 750 sidevisninger. Jeg ser og at engasjementet rundt bloggen min er synkende. Det kommer færre kommentarer på innleggene mine. Spørsmålet blir da selvfølgelig; Hva gjør jeg med det?
Noen velger som kokkene og rosabloggerne og gå videre. Stille og rolig finner de nye veier og nye måter å bruke engasjement og kreativiteten sin på. Noe tar farvel, enkelte mer støyende enn andre. Andre forsvinner bare uten å gjøre så stort nummer av det.
Noen nekter å innse at populariteten til egen blogg er synkende, og skylder på alle andre faktorer enn seg selv. Alt fra algoritmer til at de er sensurert av blogg, facebook og andre sosiale medier. Argumenter som at innlegg som før har fått både 3.000 og 5.000 sidevisninger når de har blitt postet tidligere kun oppnår 1.000 sidevisninger når det lett omformulert blir poset for femte gang blir fremsatt som bevis. Hadde man tenkt litt lenger hadde man kanskje kommet på tanken at repriser ikke alltid selger. Bare spør NRK, eller TV2. Eller la det være. Hvem bryr seg om lineær Tv?
Andre prøver med trusler. Hvis leserne ikke blir flinkere til å klikke innom bloggen, så slutter jeg og blogge! Det er leserne som er problemet. Det er de som ar skylda for at lesertallene på bloggen er synkende. Bloggeren selv har ikke noe ansvar for den synkende oppslutningen. Tanken på at leserne ikke finner innholdet interessant har ikke streifet innom hjernebarken.
Så hva velger jeg? Jeg har tatt spørsmålet opp til vurdering. Reflektert ganske mye over det, faktisk.
Å legge ned bloggen er ikke et alternativ. Jeg har kommet til at det å blogge har blitt en hobby som gir meg mye. Jeg blogger jo minst like mye for egen del, som for lesernes. Ikke sånn at blogg er dagbok, men jeg liker å lage tekster. Jeg liker å dykke ned i temaer som historie. Jeg liker når fingrene løper engasjert over tastaturet og jeg tillater meg å være en smule litt mer frittalende enn jeg kan i et leserinnlegg i lokalavisa eller på kommunestyrets talerstol. Jeg liker også å dele små og store begivenheter fra livet vårt. Bare tek på hvordan jeg ville få det til vinteren hvis jeg ikke kunne sitte her på blogg og sutre over snø og kulde.
At populariteten på bloggen er synkende, hvis den egentlig er det. (Sidevisningene er relativt stabile, også over tid.) Så er det ene og alene min skyld og mitt ansvar. Jeg leverer ikke det folk vil ha. I det minste ikke i den grad at folk går mann av huse for å lese mine kjerringtanker. Det kan jeg og leve helt fint med. Målet mitt har aldri vært å bli likt av alle eller tekkes de store massene. Hallo, jeg er medlem av Rødt. Når jeg står på stand og forsøker å dele ut flygeblad til pene damer med perlekjede, vattert jakke med vaffelsøm og foldeskjørt slipper de flyvebladet med vemmelse som om de har brent seg før de ser foraktelig på meg. Målet mitt med bloggen er å dele mine kjerringtanker om alt fra samfunnsutvikling til rognebærgele og håper at noen finner noe av det av interesse.
Å true folk til lydighet har jeg aldri hatt sansen for. Prøver noen det på meg kjenner jeg at hele meg trigges til alt annet enn lydighet. Jeg tror ikke den lesergruppen jeg håper å nå er de som lar seg true til nesegrus underkastelse. Jeg ønsker meg ikke blod-fans. Jeg ønsker meg lesere som evner å reflektere over det jeg skriver, og som og tør å si i fra når de ikke er enig med meg. Jeg har aldri ønsket at bloggen skal fremstå som et ekkokammer hvor leserne fyller kommentarfeltet med lovprisning og hjerter.
Så denne kjerringa tenker å fortsette bloggkarrieren omtrent som før. Jeg håper du fortsetter å følge med på noe av det jeg skriver. Nå skal jeg kaste i meg litt frokost, så skal jeg ta en kjapp tur i Hundremeterskogen med hundene. Etter det skal Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg på tur. Hvor får du greie på hvis du tar en tur innom bloggen senere i dag.
Det begynte å bli lenge siden sist, men i dag var det tilbake til gode, gamle dager. I dag var Gamle Gubben Grå og jeg på stam-kaffeen vår og koste oss med kaffe-latte slik vi pleier på lørdager.
Forrige helg sto jeg på stand på torget, og det ble ikke noe kaffedrikking på oss. For to uker siden var jeg på stand på Tyristrand, ikke noe kaffekos på Gamle Gubben Grå og meg da heller. For tre uker siden var vi på loppemarked i Haug. Da ble det riktignok kaffe, men ikke latte. Jeg tror ikke vi har sittet på dette stedet sammen og kost oss med kaffe siden Gamle Gubben Grå tok og raket av seg håret. Det er noen uker siden.
Jeg har jo fått med meg at eplekake er det store på blogg for tiden, men hva sier dere til hjemmelaget rognebærgele?
I år er det så mye rognebær at trærne nesten knekker av vekten her på mine kanter, og nå er tiden for å plukke med seg litt rognebær hjem og lage rognebærgele. Rognebær skal nemlig ha en frostnatt eller tre før du bruker de til gele. Det gjør smaken mildere og ikke så bitter. Har det ikke vært frost ennå på dine kanter, gir du de et opphold i fryseren. Det gjør samme nytten.
Rognebærgele bruker jeg omtrent som tyttebærsyltetøy, altså til middagsmat. Spesielt til viltkjøtt, men også til oksekjøtt og lammestek.
Jeg bruker å blande rognebær med epler. Det gir en god smakskombinasjon, samtidig som det hjelper til å få geleen stiv. Mye pektin i epler. Pektin får gele og syltetøy til å bli stivt.
Legg rognebær og eplebiter i en kjele og dekk det så vidt med vann. Jeg brukte omtrent fifty-fifty med bær og epler. Kok opp og la det småkoke på middels varme til bærene og eplene safter seg. Dvs blir myke og har gitt fra seg saften sin. Du behøver ikke å skrelle eplene eller dinrense bærene. Hvor lenge er avhengig av hvor harde eplene er, og hvor mye du har i kjelen. La så bærmassen sile av gjennom et silklede eller et kjøkkenhåndkle. I oppskriften min sto der ar det skulle stå og sile over natta. Poenget er at saften skal renne av uten at du klemmer den ut av frukt/bærmassen. Da blir det fort grumsete saft, og grumsete gele.
Dagen etter tok jeg og kokte opp saften sammen med et par kanelstenger. Jeg gir saften et godt oppkok, og begynner så å røre inn sukker litt av gangen. 300g sukker pr 0.5 l saft.
Når sukkeret er rørt godt inn senker jeg temperaturen og lar saften småkoke en halvtimes tid. Så tar jeg gele-prøve. Altså tar en skje av saften opp på en asjett og ser om den stivner etter et par minutters avkjøling. Gjør den det er den klar til å helles på glass. Hvis den ikke blir stiv må du koke litt til, eventuelt tilsette pektinpulver.
Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca. 1 %), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin. Selv om parasorbinsyre, sorbinsyre og amygdalin regnes som giftig, er forgiftninger ved inntak av rognebær sjeldne, siden virkningene først viser seg hvis man spiser større mengder av friske bær.
Rognebærgele får en gylden farge som gjør seg godt på tallerkenen. Samtidig som det smaker godt som tilbehør til vilt eller på et ostefat. Jeg vil og tro det er godt ved siden av en grønnsakspai med ost.
For tre uker siden var vi på loppemarked og jeg kjøpte en heklet duk jeg ikke har vist dere. Jeg ville liksom la den komme til sin rett på et høstpyntet bord, for det er en duk som med sin gyldne kobberfarge får frem høststemningen.
Denne uka fikk jeg endelig ånden over meg til å dille litt på derunder bordet i stua. To sånne batteri-stearinlys noe kjøpt inn på Europris. Samme sted kjøpte jeg og telys-lykta med høstløv-motiv. Det strikkede gresskaret kjøpte jeg da jeg var på Tyristrand-dagene for to uker siden.
Med litt tåke utenfor i går var det kos med tente lys inne. Bordet tar jo opp litt av høstfarger fra omgivelsene utenfor vinduet. Ble sånn rimelig fornøyd. Skulle kanskje og hatt noen blomster i de rette høstfargene på bordet. Kanskje det dukker opp etter hvert.
