Sto opp tidlig og var ferdig i dusjen før klokka 07.00. Ut med hundene, dagens første rusletur unnagjort før 8.30. Frokost med bok. Sjekker for tredje gang denne morgenen at telefonen ikke står på lydløs. Fryser på beina. For ensom har som vane å gå barbeint inne fra april til oktober blir det kaldt når gradestokken ute krøp under 0 i natt. Tusler inn på soverommet. Mener jeg har et par raggsokker liggende i skuffen der. Leter litt. Rydder vekk litt skitne klær som har blitt liggende oppe på kommoden. Ikke helt rene, men ikke direkte skitne. På vei gjennom kjøkkenet ser jeg at hundene trenger mer vann, og kanskje litt mat. Rydder litt på kjøkkenbenken. Tilbake ved frokostbordet faller blikket på telefonen. Det blinker blått i øverste venstre hjørne. Har noen ringt? Har de ringt fra jobben og jeg har ikke hørt det? Pulsen stiger. jeg griper telefonen. Sjekker displayet. Nei, bare varsel om en e-post. Reklame for nok et “forbrukervennlig” l tilbud på forbrukslån. Puster lettet ut. Sjekker at telefonen ikke står på lydløs. Klokka har blitt 09.40. Hvor mange ganger kommer jeg til å sjekke telefonen før bakvakta slutter om litt over 5 timer? Når bakvakta er over om en fem timers tid er det min tur til å overta den aktive vakta. Først klokka 23.00 i kveld kan jeg gi fra meg vakttelefon og calling, skru mobilen på lydløs og ha fri. Fri i ni timer, før ny bakvakt venter.
Hørte en kjent stemme da jeg var innom bokhandleren og så etter Marianne Mjaalands bok “Tvang og tvil” i dag. Jeg har det ikke med å lytte til andres samtaler, og dette var knapt en samtale. En ekspeditør som spurte en kunde som antakelig så litt forvirret ut om han trengte hjelp, og kunden som svarte benektende, han bare kikket.. Jeg tittet rundt hjørnet. Ja, jeg hadde hørt riktig. Noen stemmer glemmer man vel aldri. Boka til Mjaaland fant jeg ikke. Den kan sikkert bestilles på nett. Jo Nesbøs “Tørst” ventet ulest hjemme, og i hånda holdt jeg er pocket-utgave av Ken Follett “Kjempenes fall”. Ei bok på nesten 1000 sider. I og med at jeg skal arbeide så og si hele resten av påsken, så har jeg i grunn lesestoff nok uten å måtte lese systemkritikk av egen arbeidsplass.
Jeg gikk mot kassa, mot der du ruslet, og du fikk raskt øye på meg. Jeg tror du har den samme innebygde radaren for meg som det jeg har for deg. Kanskje hadde du sett meg før jeg oppdaget deg, og fulgt etter meg inn i bokhandelen. Lenge siden sist. Sikkert et halvt år. Du så godt ut, og jeg påpekte det da vi var ferdige med de vanlige høflighetsfrasene. Du hadde fått et liten mage, et slikt alderstillegg som mange menn får lenge før de når din alder. Brystkassa som synker ned. Men du har aldri hatt noen brystkasse å snakke om. Har alltid vært slank som en hæsjastaur. Ja, du følte deg bedre. Hadde vært sykmeldt i nesten to år, men nå gikk det bedre. Det var godt å høre. Og du så bra ut. Smilet var tilbake i øynene dine. Blikket var like ungdommelig sjenert som da jeg første gang så inn i de blå øynene dine for lenge, lenge siden.
Du mønstret meg, og spurte litt bekymret hvordan det var med meg. Rollene var snudd. Hvor mange ganger hadde ikke jeg granskende spurt deg det spørsmålet? Jeg sa “Bra”. Man svarer alltid “Bra” på det spørsmålet. Men det var ikke en tilfeldig bekjent på kjøpesenteret. Det var deg. En av de få som kjenner meg ut og inn. Kjenner meg bak den tøffe maska. Kjenner meg bak alle de tøffe maskene og rollene jeg spiller. Kjenner meg nesten like godt som jeg kjenner meg selv.
Du svarte ikke. “Bra”. tenkte jeg. Hadde jeg det virkelig bra.? Det var jo du som spurte. Så satte jeg ord på de tankene som har surret rundt i hodet mitt de siste dagene. “Jeg er i ferd med å møte veggen” sa jeg stille. Du kom med en liten latter. “Det der vet jeg alt om…” Og ja, jeg vet. Jeg satt der i mørket ved siden av deg da du i en alder av 39 år sa stille ut i mørket at du ikke trodde du kom til å bli 40. Jeg var en du delte tanker med da kroppen for alvor begynte å si at nok er nok. Livet ditt har vært jobb, og jobben har vært livet ditt. 2 års sykmelding er kronen på verket. Er det noen som kan forstå hvordan jeg føler det, så er det deg.
Du ser på meg. “Hvorfor tror du det?” “Jeg er så utrolig sliten….” nølte litt.. “fungerer ikke helt som jeg vil” Du nikker oppmuntrende… men jeg stopper. Mangler flere ord. Ser mor kassa. Leter etter hjelp, Etter ett eller annet som kan få oss til å skifte tema. Du fortsetter spørsmålene med lav stemme, bare for å fortsette tankeprosessen min. “Hva gjør du med det?” Jeg ser hjelpeløst på deg. “Tar det litt mer med ro.::::” Men du kjenner meg, og fortsetter litt mindre mild, “Og det går greit?” “Jada…” sier jeg raskt. For raskt. “Fint” Du smiler. “Hvordan jobber du i påsken? Har du fri?” Jeg kjenner skuldrene strammer seg, og slitenheten kommer sigende. “Nei, jeg har hatt noen fridager nå. og har fri i morgen, men jobber doble vakter resten av påsken. Bakvakt når jeg ikke er på jobb. ” Du ler. “Akkurat” sier du med latter i stemmen. Svaret mitt var svaret du ventet på. Svaret som bekreftet at jeg selvsagt ikke tar det mer med ro. Svaret som bekrefter at jeg ikke har møtt veggen – riktig ennå. Jeg kan fremdeles slakke farten, bremse opp, unngå sammenstøtet. Men selvsagt bremser jeg ikke. Jeg bare fortsetter i samme farten, girer opp, selv om jeg ser veggen komme mot meg.
“Det er sånn de vil jeg skal jobbe…” sier jeg med flat stemme… Du ser meg inn i øynene. Latteren stopper, og du forstår hvordan jeg har det. Du skjønner at jeg er for sliten til å ta opp kampen for å få en bedre turnusordning. Du forstår at jeg blir sliten bare jeg tenker på vaktene som ligger foran meg.
Jeg snur meg mot kassa. Du ser på klokka. “Ta vare på deg selv” sier du med lav stemme. Et lett klapp på skulderen. Så skilles våre veier, igjen. “Vi ses… ” svarer jeg stille.
Det er tirsdag i den stille uken Påske uka. Jeg sitter i bilen. Har akkurat vært med min gamle mor og handlet mat til påske. Har bilen full av voksne barn. Et halvveis oppusset rom som venter hjemme, Det samme gjør to hunder som har lyst på tur. Magen murrer om at det nærmer seg middagstid. Det er over et døgn siden sist jeg drakk Cola. Det jeg har mest lyst til er sofa, pledd og den nyeste boka til Jo Nesbø..
Da ringer telefonen I et lyskryss, i Kongensgate mens køa står bom stille og jeg venter på grønt lys, sjekker jeg hvem som ringte. NK.
NK ringer ikke klokka 16.00 tirsdag i Påskeuka uten at det er krise. NK ringer ikke meg uten at det er krise. Foran meg ligger to og et halvt døgn med deilig, blanke fridager. Jeg kjenner musklene strammes, slitenheten komme sigende. Til tross for tre og et halvt døgn med fri er jeg fremdeles sliten: Jeg vil ligge på sofaen under pelspleddet og lese om Harry Hole. Jeg vil gå lange turer i vårværet med hundene. Jeg vil være sammen med de flotte ungene mine Jeg vil sitte i kurvstolene på trammen og filosofere sammen med Gamle Gubben Grå ..og kanskje et lite glass rødvin? Jeg vil ikke ringe opp igjen til NK. Jeg vil ikke jobbe disse fridagene. Jeg jobber resten av påsken. Nok av vakter og bakvakter. Nok av timer på jobb venter.
Selvsagt ringer jeg opp igjen. På parkeringa foran Kiwi ringer jeg NK: Har ikke samvittighet til annet.
NK svarer raskt. Litt stressa i stemmen. Litt unnskyldende og med en nervøs liten latter. Det var ikke krise. Jeg behøvde ikke forandre på planene mine.
Hun hadde ringt feil nummer. Vi er flere på kontaktlista til NK med samme fornavn.
En familie som har bodd her i 27 år, og fått innvilget norsk statsborgerskap for 20 år siden, har fått inndratt sitt norske statsborgerskap. UDI mener foreldrene oppga feil informasjon da de kom til Norge. Nå må foreldrene, barn og barnebarn ut av landet. Gamle Gubben Grå og jeg diskuterer i all vennskapelighet under middagen. Vi har litt ulikt syn på dette med innvandring.
Håper moren din oppga rett informasjon når hun kom som økonomisk innvandrer på begynnelsen av 60 tallet, sier jeg til Gubben.Ellers må både du og ungene forlate landet. Svigermor er tysk og innvandret hit for å søke lykken, på grunn av ungdommelig eventyrlyst eller utferdstrang Jeg vet ikke helt hva som dro henne hit tidlig på60 tallet.
Gubben ser lunt på meg, og sier rolig; Det er vel mer trolig at vi finner de ulovlige immigrantene i din del av familietreet. Er det ikke så at forfedrene dine kom som skogfinner fra Finland en gang for lenge, lenge siden? Jeg mener å erindre at du tidvis skryter av både finsk sisu og finneblod i årene. Tror ikke disse skogfinnene verken søkte om, eller fikk innvilget statsborgerskap den gang da…
Det var en nedtur for noen og enhver her i distriktet da den blå-blå regjeringa la frem Nasjonal Transportplan på torsdag. For til tross for storsatsing på jernbane, og pressekonferanse på selveste Oslo S, hadde de ikke funnet plass for Ringeriksbanen før tidligst i 2021. Det er to år senere enn det alle her hadde håpet og trodd.
Ordfører 2,. han som har fiksa seg jobb som heltidspolitiker allerede nå for at alt skal være klappet og klart den dagen det første toget kommer brusende inn på stasjonen med alle de tretti tusen nye innbyggerne, prøvde å ta det som en høyre-mann. Han smilte blekt og sa med litt for munter stemme: “En utsettelse på ett par år betyr da ikke mye?” Nei da. To, fem eller ti år fra eller til betyr lite. Vi har jo alt ventet på denne togstrekningen i rundt 100 år.
Ordføreren, han Kjell, gikk helt i kjelleren. Hans store politiske sak. En sak han virkelig har arbeidet hardt for at skal bli en realitet, og så utsetter den blå-blå regjeringen den i to år. Du burde vært stortingsmann, du Kjell.Eller samferdselsminister. Da hadde nok Ringeriksbanen ikke blitt satt på vent på et sidespor. For det er jo det som er årsaken, hovedgrunnen. Vi har ikke noen i regjeringen som må hilse hjem til Ringerike.
Kjell har satset hele sin politiske karriere og ideologi på denne banen. Kutt i eldreomsorgen? Ja, men når Ringeriksbanen kommer, når alle de 30.000 nye innbyggerne kommer, ja da, da skal det skinne av eldreomsorgen på Ringerike og. Nye skoler. Ja. Det må vi ha klart når Ringeriksbanen kommer susende med de 30.000 nye innbyggerne, og nytt renseanlegg, sykehjem, legevakt, og rådhus .Alt må på plass, så vi er riktig så attraktive når alle de 30.000 nye innbyggerne suser inn på perrongen. Ike råd, sier du. Akkurat ute av Robek? Ikke noe problem. Vi tar opp lån nå, store lån som vi kan betale tilbake når alle de 30.000 mye innbyggerne kommer med sine skattekroner.
Nå er Ringeriksbanen og alle de 30.000 nye innbyggerne satt på vent på et sidespor. Kjell fortviler, og håper på regjeringsskifte og at Martin, Lundteigen og a Anne skal ordne opp.
Vi andre tenker “Hva var det jeg sa?” Kanskje vi skulle hatt litt is i magen. Ikke tatt opp alle de lånene, lagt alle de storstillte planene, og budsjettert med de inntektene vi visste vi hadde, og ikke de vi håper å få…
Klokka har så vidt passert 9 en tidlig søndag morgen. Jeg er straks klar for tur med Kjøter1. Jeg har vært oppe en time, og har allerede sendt flere meldinger til et medlem som trengte litt trøst og opplevelsen av å bli sett og ikke minst hørt. Jeg har mest sannsynlig forhindret en sykefraværsdag i morgen, og det allerede før frokost – en tidlig søndag.
Gamle Gubben Grå var litt sur da jeg kom hjem fra jobb i går. Klokka var rundt 19.00, og jeg slutta på jobb klokka 15.30. Det er vel en ti minutters kjøretur mellom hjem og jobb – og selv med litt ekstra trafikk og en tur innom Kiwi, burde det vært mulig å komme seg hjem litt før.
Litt senere på kvelden, når jeg hadde lufta Kjøteren og henta Yngste Sønn som kom med flybussen hjem på en ukes vinterferie. Litt senere på kvelden, sånn rundt klokka 22.00, når lasagnen endelig var ferdig stekt og vi satt rundt middagsbordet, prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så sen. Jeg snakket om mailene jeg bare måtte sende, retningslinjene og prosedyrene jeg bare måtte sjekke, om elendig personalpolitikk, om fortvilte og sinte medlemmer….
Jeg sovnet på sofaen godt inntulla i pelspleddet etter middag. Yngste Sønn var hjemme. Det var så kos å høre han fortelle om livet på folkehøgskolen. Vi var samla i stua. Fyr på peisen. ro i sjelen. Øyelokka ble tunge….
Våknet litt over 02.00 Stua var mørk og stille. Noen få glør lyste svakt i peisen. Jeg krøp til køys ved siden av Gamle Gubben Grå som sov søtt.
Våknet rundt 08.00. På telefon ventet en sms fra Datteren. Den hadde tikket inn en halvtimestid før midnatt. “Ring meg hvis du er våken”. Jeg var våken nå. snart 9 timer senere. Jeg ringer ikke. Jeg sender en sms. “Jeg er våken nå.” så fortsetter jeg med min stille, fredelige fri-morgen. Den eldste Kjøteren begynner å mase. Han vil ut på tur. Det tikker inn en e-post på telefon. Jeg sjekker. Bare en reklame e-post fra Japan Foto. Jeg fortsetter morgensyslene. Telefonen er på lydløs, men vibrerer intenst. Det ringer.
Det er Datteren. Hun er syk – omgangssyke. Ingen er så syk som Datteren når hun er syk og synes synd på seg selv. Tynn og pjuskete stemme, men galgenhumoren på plass. Hun lurer på om jeg kan handle litt for henne. Cola og saft. Selvsagt kan mamma det.
Kjøteren står med 4 bein i kors. Tid for luftetur. Har ikke kommet frem til der jeg har tenkt å lufte Kjøteren før det tikker inn en ny melding. Det er fra ei venninne. Har ikke hørt stort fra henne de 4 siste åra. Hun har hatt kjæreste, og livet har vært bra. Hvem trenger meg når livet er bra? Det er når tissetrangen til Kjøteren, helsa til Datteren og kjæresten til venninna lager krøll at folk kommer til å tenke på meg – problemløseren og klagemuren.
Venninna får vente. Hun får en melding om at jeg ringer henne senere. Så tar jeg en runde med hunden så den får dekket sine behov. Drar innom matbutikken og handler inn til helga, og til Datteren. Drar innom Datteren med varer. Saft og Cola – og salte kjeks, seranoskinke, bringebær, te, focacia og en boks litt fin tomatsuppe.
Klokka er over 12 før jeg kommer hjem og kan spise frokost.
Etter frokost venter tur nummer to med Kjøter nummer to.
Hjem med Kjøter – og melding til venninne at jeg kan møte henne nå. Drar for å treffe venninne sånn litt før 17.00. En venninne rett etter at det er blitt slutt med en kjæreste kan være en tidkrevende affære. Først rett før klokka 23. er jeg hjemme igjen.
I morgen er det atter en dag. Da bør jeg fått tatt en tur til mine gamle foreldre, og til Eldste Sønn. for å henge opp gardiner. Det har jeg lovet en stund…..
Jeg har vært så heldig å ha tillit hos de jeg er valgt til å representere i 18 år. Ide årene har jeg ikke møtt mange konkurrenter. Aldri opplevd kampvotering. Jeg er heldig slik. Det er ingen andre som vil ha dritt-jobben. For selv om det er et spennende verv. Et verv som gir meg mange spennende utfordringer, gir meg innflytelse på avgjørelser. og gir meg en fri og fleksibel arbeidstidsordning, så er det ofte en dritt-jobb. Vanskelige personalsaker. Saker du taper. Massiv motstand mot sunn fornuft. Jeg har en gang sammenlignet det å være tillitsvalgt med gang på gang ta løpefart å stange hodet i murveggen. Det er slitsomt. Det gjør vondt. Og det føles temmelig nytteløst til tider. Hvorfor jeg har holdt ut så mange år? Jo, fordi jeg er skrudd sammen slik at jeg elsker dette vervet. Elsker utfordringene. Fokuserer mer på de seierne jeg har hatt enn på nederlagene og føler at jeg virkelig lever når det stormer litt rundt meg.
Men som de fleste andre som har slike verv, er det jo fare for at man ikke lengre har tillit. At det kommer et valg hvor det dukker opp en motkandidat. Hva da? Jeg har sagt i forkant av flere valg, at hvis det finnes en motkandidat, vil jeg gjerne vite det i forkant av årsmøtet hvor vi har valg, og at det ikke bare dukker opp som et benkeforslag på årsmøte. Da vil jeg vurdere om det er en kandidat jeg har tro på at kan fylle rollen, og derved trekke meg slik at man unngår kampvotering. Er det derimot et medlem jeg ikke tillegger de egenskapene jeg mener vedkommende bør inneha, så vil jeg stille til valg og kjempe for mitt kandidatur med alle midler.
Skulle det bli en kampvotering, og jeg skulle tape, så ville jeg allikevel ha stoltheten til å svelge nederlaget, gi kandidaten som vant en god klem og gratulere vedkommende med vervet. Tårene ville komme i bilen hjem. De høyst upassende kommentarene og kariktestikkene ville være forbeholdt ørene til Gamle Gubben Grå og noen få trofaste støttespillere. Aldri ville jeg gi noen gleden av å oppleve meg som en dårlig taper.
Lett nok for meg å si, tenker du kanskje. Jeg som har sittet uten motkandidater i rollen i 18 år. Vel, det finnes flere roller, flere verv. Jeg er ordførerkandidaten som ikke en gang fikk plass i kommunestyret. Det finnes sikkert flere verv jeg har tapt selv om jeg ikke kommer på noen flere nå. Jeg har alltid vært mer opptatt av å telle mine seire enn mine nederlag.
Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil aldri slutte å engasjere meg. Hadde jeg ikke hatt tillitsvalgt vervet med alle de utfordringene det gir, ville jeg hatt mer tid og energi til å engasjere meg mer politisk. Bli en tydeligere stemme i politikken.
Jeg har og alltid tro på at når skjebnen lukker en dør, så åpner den en annen. Så hvis jeg ikke var tillitsvalgt lengre, så ville kanskje skjebnen vise meg en åpen dør til andre spennende utfordringer.
Engasjerte mennesker som brenner er det alltid bruk for.
Som de aller fleste har fått med seg så har Donald vunnet valget. Og for en drøy uke siden begynte moroa. Da ble han innsatt som president. Innsatt som president… i grunn et litt morsomt uttrykk. Innsatt. Når man snakker om innsatte, er det jo som regel innsatte i fengsel man tenker på.. Donald innsatt som president i fengsel… kanskje det hadde vært løsningen?
Nok om det. Jeg har fulgt Donald en tid. Da jeg var barn, var tirsdager den dagen det kom nye ukeblader i butikken, og hver uke kjøpte Mamma, Hjemmet, Vi Menn og Donald. De lå ferdig sammenrullet i bladhylla på butikken med etternavnet vårt på, og ferdig til betaling i kassa. Dette var på 60 og 70 tallet i ei lita bygd hvor alle kjenner alle og verden var bygget på tillitt og trygghet.
Men tilbake til Donald. Siden jeg har fulgt med på han i nærmere 50 år, mener jeg at jeg kan uttale meg litt om fyren. Han har et eksplosivt sinne, og er dårlig på sinnemestring. Han har til tider narsissistiske trekk. Når han en sjelden gang lykkes i noe, så går det helt til hodet på han, og han tror han er uovervinnelig. Men som regel går det helt feil tilslutt. Enten på grunn av overmot, manglende evner, uflaks eller feil planlegging.
Nå har han blitt valgt og innsatt som president i verdens mektigste land. Det er godt det bare er en tegneserie, og harmløs underholdning For dette kunne blitt virkelig farlig hvis det var på ordentlig.
Som kjent har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres programkomite foreslått å lage en liste over norskes viktigste kunst- og kulturskatter En såkalt kulturkanon.
Tror det er umulig å finne en liste alle kan enes om, ser det heller ikke som noe regjering og storting bør drive med. Regjeringen bestemmer hva som er god og mindre god kunst, er vel ikke akkurat det man forbinder med et fritt og demokratisk land – selv om kulturkanonen var blitt til på demokratisk vis. Forskjellige mennesker vil vektlegge ulike kunstnere ulik betydning ut fra ståsted, alder, oppvekst osv.
Men det er jo gøy å sette opp lister, så jeg og Gamle Gubben Grå satte oss ned og gjorde et forsøk. Litt diskusjon ble det, og Gamle Gubben Grå sin liste ville nok ikke bli den samme som min, men det ble en interessant samtale.
Når det gjelder dramatikere hadde ingen av oss så veldig peiling. Vi er ikke så ofte i teateret. Men vi ble raskt enige om at Henrik Ibsen med “Fruen fra havet” måtte være med. Helt i starten på forholdet vårt gjorde nemlig Gubben det sjakktrekket at han ba meg med på Nasjonalteateret for å se nettopp “Fruen Fra havet”. Jeg, som før hadde blitt bedt ut av menn som foretrakk fotballkamper og boksing på storskjerm når det kom til kultur, ble mektig imponert. Så et tips til ungdommen av i dag, å be med dama på Nasjonalteateret med sin plysj og stasjet ikke noe dårlig sjekketriks hvis du vil virke voksen og litt kultivert. Jeg ville og gjerne ha med Ludvik Holberg. Gubben mente han var dansk, og hadde ikke det samme forholdet til Holberg som meg. Jeg trakk Holberg som tema da jeg var oppe i muntlig norsk på gymnaset. En grusom opplevelse for et beskjedent skolelys. Pikenavnet mitt begynner på W; noe som tilsa at jeg var den siste som skulle inn. Men pliktoppfyllende som jeg var, møtte jeg opp fra morgenen av. Jeg tok heller ikke sjansen på at noe uforutsett skulle skje, og ble sittende i korridoren utenfor klasserommet i time etter time og vente på min tur mens den ene etter den andre gikk inn, ble eksaminert og forsvant. Til slutt var det bare meg igjen. Jeg husker jeg sto i de store buevinduene i den gamle gymnasbygningen og stirret ned på asfalten en etasje lenger ned og vurderte å hoppe. Jeg var klar over at fallet ikke ville værehøyt nok til å at jeg ville bli drept, men regnet med at jeg antakelig ville bli så skadet at jeg slapp eksamen akkurat denne dagen. Men før jeg fikk tatt haspene av vinduet og kastet meg ut i friheten, kom en klassekamerat som jeg tror hadde etgodt øye til meg, og holdt meg med selskap de siste minuttene før Tobiassen var ferdig og det ble min tur. Så var det meg, sensor, eksaminanden og Holberg da. Jeg ble spurt om Holbergs verker, og da i hovedsak hans komedier. og jeg ramset dem opp som perler på en snor. Alle 26 fra “Den politiske Kandestøper” til Sganarels Rejse til det philosophiske Land . Alle, unntatt ett. Nemlig det kanskje mest kjente av dem alle, Jeppe på bierget. Vel, jeg fikk vel en greikarakter, men for meg som eksepsjonelt skolelys, var det helt utilgivelig at jeg kunne glemme Holbergs hovedverk.
Vi er vel ikke de største kunstkjennerne heller. Men vi måtte jo sette opp noen navn der og i vår private lille kanon. “Brudeferden i Hardanger” av Tidemann og Gude, sa Gamle Gubben Grå og jeg nikket. Det blir vel ikke mer norsk enn det. “Skrik” av Munch. fortsatte jeg. Det er vel et bilde alle i Norge har et forhold til. Og “Sinnataggen” og “Monolitten” fortsatte jeg av Gustav Vigeland “Minus 2 grader” av Harriet Backer sa Gamle Gubben Grå “Hæ?” sa jeg. “Det henger i Nasjonalgalleriet.” sa Gubben. Jeg så fremdeles ut som et spørsmålstegn. Nå kjenner nok ikke jeg så godt alle maleriene på Nasjonalgalleriet. Det skal sies. Jeg har vært der en gang. En litt lat regneværssøndag mens jeg var student i Oslo på 1980 tallet dro jeg dit alene. Selv iherdig søk på nett gjorde ikke meg klokere. Men Gamle Gubben Grå var urokkelig. Det var et fint bilde, og måtte med. (Selv om jeg altså ikke klarte å hoste opp så mye som en setning om det på det store og vise internettet. Vi var også innom “Syk pike”, “En bondebegravelse” og “Gutten med seljefløyten” før vi kom til at vi kanskje også måtte ha med noe litt nyere. “Rottelikene” til Viskum sa jeg. Jeg elsker den kunstneren og prøver å få tatt en tur til Kunstlaboratoriet på Vestfossen hver sommer. Og. “Hvorfor er ikke Thomas på skolen i dag”. fortsatte jeg ivrig. Den installasjonen gjorde inntrykk på Eldste Sønn da han var med til Kunstlaboratoriet for mange år siden. Flere dager etterpå fantaserte han fremdeles om hvorfor bamsen Thomas ikke hadde vært på skolen.
Som de bokormene vi begge er, kom forfattere på løpende bånd. Vi var enige om at Torbjørn Egner og Anne Cath. Vestli måtte med. Få har vel fremmet lesergleden hos barn som dem. Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Kardemomme by er vel et must for alle norske barn. I vår generasjon var nok Ole Alexander Filibom-bom-bom, Guro og Mormor og de 8 ungene også det. De store som Hamsun, og Bjørnson hoppet vi over. Vi har lest dem -muligens under tvang på skolen. Men noen stor leserglede var det ikke. Olav dun og Juvik-folket er helt klart IKKE med. Bare tanken gir meg fremdeles frysninger etter en hovedoppgave på gymnaset. Jeg vil ha med lyrikere Arnulf Øverland, Nordal Grieg og Inger Hagerup må med. Også Prøysen… Ikke noe er så koselig som Alf Prøysen. Krimdronningene Kim Småge, Anne Holt, Unni Lindell og Karin Fossum ble nevnt uten at vi kom til enighet. Jo Nesbø er selvskreven. og Stein Elvestad. og kanskje Evi Bøgnes… Så diskuterte vi mange biografier vi hadde lest, men ble enige om at det muligens ikke var som forfattere de menneskene hadde gjort dem interessante.
Norsk arkitektur må være stavkirker. Ingen nevnt, ingen glemt. Av enkeltbyggverk var jeg klar på at Ishavskatedralen i Tromsø må med. Et signalbygg som er lett gjenkjennelig. Det samme Operaen i Bjørvika. Så ble det en diskusjon om Frognerseteren som jeg mener er lite kjent utenfor Oslo vest. Men Holmenkollen…Kan man kalle Holmenkollen for arkitektur? Det finnes vel ikke noe mer norskt enn Holmenkollen?
Det har vært laget mange fine norske filmer. Flåklypa kommer vi ikke utenom. Og siden vi er inne på Ivo Caprino vil jeg og nevne Karius og Baktus og eventyr filmene som Reveenka og Gutten som kapp åt med trollet. Vi er også svake for gamle komedier med Leif Juster som Bussen, Fjols til fjels og Den forvunnede pølsemaker. Jeg skulte til Aftenpostens Kulturkanon og ville ha med Veiviseren. Men Gamle Gubben Grå var i tvil. Han trodde ikke han hadde sett filmen, og hvis han hadde det, hadde den ikke gjort inntrykk, Jeg så vantro på han; Han som er så interessert i film, og så hadde han ikke sett Veiviseren??? Jeg skulle raskt fortelle han hva den handlet om, og hvor bra den var da jeg ble usikker. Jeg vet jeg har sett den. Jeg vet hvor og med hvem. Men hva den egentlig handlet om, sånn utenom Tjudene og noen samer… Kanskje det ikke var selve filmen, men heller han jeg så den med den septemberkvelden i 1987 som gjorde mest inntrykk…. Det ble plutselig viktig å skifte tema.
Neste tema var klassisk musikk, og vips var vi tilbake på trygt land. Når det gjelder klassisk musikk og annen såkalt fin-kultur er det ingen fare for at jeg skal få flash-back tilbake til gamle flammer… Dovregubbens Hall sier Gamle Gubben Grå. Fanitullen, sier jeg. Bojarenes inntogsmarsj fortsatte jeg raskt og drømte meg tilbake til sommeren 2015 da vi og Yngste Sønn var på Beitostølen og hørte på Oslo filharmonien. Morgenstemning av Grieg fortsatte jeg. Den høres mye bedre ut med filharmonien enn den gjorde da vi spilte den på blokkfløyte i musikktimene på barneskolen.
Populærmusikk er heller ikke lett å enes om. Vi har nok litt forskjellig syn også her. For meg er det Åge Aleksandersen. Ingen over, ingen ved siden av. Gamle Gubben Grå er enig i at Åge må med, men er nok ikke like sikker på at han er så suveren. Han nevner Ole Paus, Jan Teigen, Kjøtt og Jokke og mange andre som jeg knapt har hørt om… Når vi prøver å komme på navn fra dette århundre, blir Gamle Gubben Grå litt stillere. Hva med Plumbo? Jada. Plumbo må med. Karpe Diem? Gubben har ikke noe forhold til dem. Og resten av kvelden utforsker vi Karpe Diem på You-tube og føler oss så unge….
