Martine Lunde som er på bloggtoppen i dag tar et oppgjør med trenden hvor man stemmer over hvem som er kul nok til å få være med i russebilen. Hun skriver et krast og tankevekkende blogginnlegg, og fortjener plassen på toppen av lista. Så får det ikke hjelpe at jeg må nøye meg med en 93.plass.
Jeg tror ikke det var noen slike avstemninger for å få være med på russebilene den gang da. Jeg vet ikke, jeg var ikke kul, og hadde aldri nådd opp i en slik avstemning. Ikke var jeg med på en noen russebil heller. Venninna mi fra parallellklassen herja rundt i hennes oransje Lada eller min mammas gamle Volvo Duet.
vondt Jeg er utrolig glad jeg ikke var ung i en tid da avstemninger, likes og følgere på Instagram avgjorde hvor kul eller lite kul du var. Det må være ekstremt vondt for de ukule å vokse opp i dag. Jeg har alltid vært blant de ukule- det kunne være tøft nok på min tid, men nå blir det liksom så målbart.
Ikke sånn å forstå at alt bare var fryd og gammen i 85.
Nei, vi visste godt hvem som var kul, mindre kul og total ukul den gangen og.
Denne gjengen på bildet var en av totalt 6 parallelklasser på vår videregående skole. I 2010 var det 25 år siden vi var russ. Det ble innbudt til en stor re-union. Bilder fra festen ble slått opp på midtsiden av lørdagsutgaven av lokalavisa helga etter.
Jeg mottok aldri noen invitasjon.
Jeg tok ikke det så tungt. Tror neppe jeg hadde gått. Venninna fra parallellklassen, hun med Ladaen,skulle ikke dit.
Tenkte kanskje at de ikke hadde “funnet” meg. Jeg har skiftet etternavn, og flytt en del, men burde være rimelig enkel å “finne” hvis man virkelig ønsket. Bor jo i byen jeg vokste opp og har arbeidet på byens sykehus i mange år.
En av de andre på bildet som heller ikke ble bedt, og som jeg har en del kontakt med, ville undersøke saken nærmere. Ikke minst fordi hun hadde vært i kontakt med flere fra den gamle klassen som ikke hadde mottatt noen invitasjon.
Sjokkert kunne hun fortelle meg sammenhengen.
En fra hver klasse satt i den store festkomiteen. Og disse seks fikk i oppdrag å oppspore å sende invitasjon til “sin” klasse. Hun hadde da tatt kontakt med den fra vår klasse som hadde hatt ansvar for å sende ut invitasjonene og spurte hvorfor så mange av oss ikke hadde fått noen invitasjon.
Svaret var såre enkelt. Vedkommende hadde bare bedt de som var “en del av gjengen”, hun trodde at “vi som ikke var så kule, og ikke helt hadde vært en del av miljøet ikke hadde noen interesse av å delta!.
Dette klarte altså en 44 år gammel person å lire av seg 25 år etter russetiden.
Vel. Når det gjaldt meg, hadde jo vedkommende i grunn rett. Jeg hadde ikke så stor interesse av å møte den gamle gjengen. MEN det er en avgjørelse jeg i grunn kunne tenke meg å ta selv. Altså å bli bedt og så selv avgjøre om jeg hadde noen interesse av å gå eller ikke.
Jeg var ukul i 1985. Men jeg har levd et ganske spennende liv siden den gang. I grunn oppnådd ganske mye.
Det har flere av oss ukule gjort. Det er ikke alle de kule som har gjort suksess.
Til neste år er det 35 år siden vi var russ. Hvis det blir arrangert fest, håper jeg alle blir invitert.
Det kan jo tenkes at vi ukule har blitt kule og viss versa.
“Hun på 44 år” så ikke at hun hadde havnet blant de “ukule” med tiden. Dårlig selvinnsikt. At en såpass gammel person har så lite omløp i toppen, tyder på ganske mye jeg ikke skal skrive her, siden det er MIN noe ufine synsing. Makan! ( Der fikk jeg sleipet inn mye likevel)
Jeg er i det minste blitt husket på, selv om jeg har bodd her og der og neppe var så kul. De var smarte nok til å oppsøke mine foreldre den ene gangen og levere invitasjonen, siden de ikke fant meg. Jeg bodde på en helt annen kant av landet. Andre gangen det var reunion, var jeg tilbake i gamlefylket. Det visste de nok ikke først. Fikk invitasjonen etter påmeldingsfristen, men det kunne nok latt seg ordne. Jeg var ikke tilstede på noen av disse treffene, første gangen fordi det var umulig å ta seg fri fra jobben. Jeg hadde nettopp hatt ferie, og det var et månedsregnskap som måtte tas den lørdagen og sendes inn samme dagen. Andre gangen var jeg kort og godt dausjuk av langvarig og kranglete streptokokkinfeksjon. Så det var neppe meningen…
Treffene fra Høgskolen ville jeg ikke gå glipp av for alt i verden. Det pleier å gå greit. Som regel er jeg med å arrangere. På høgskolen var jeg en av de “kule”. Og vi ber alle.
Historien sier mer om arrangøren enn om oss ukule.
Siden hun var en av de kule kunne hun umulig ha mye omløp i toppen, – noe som kom tydelig til syne 25 år etter! Den gangen var de kule de som festet mest og hadde dårligst karakterer. Helt utrolig tankeløst av ei på 44!
Jeg hørte også med til de ukule, selv om det var mye bedre på handelsskolen enn på ungdomsskolen. Likevel har jeg blitt bedt til alle reunioner, men det var helt greie folk i festkomitèene. Jeg har møtt på de fleste av de, og folk har forandret seg og er mer o.k. nå enn den gang. Siden de kule den gangen var som de var, har jo ikke alle klart seg like bra.
Når man opplever motgang får man en større ståpå-vilje og gir seg ikke så lett, og gode karakterer kommer godt med.
De fleste fra gamle-klassen har blitt voksne fornuftige mennesker.
Kanskje er det ikke så ok for de som følte seg hevet over andre i gymnastida å møte alle igjen 25 år etterpå. Vi hadde jo alle våre drømmer og planer. Det er ikke sikkert alle har fått akkurat det livet vi trodde lå foran oss i ungdommen. Kanskje ingen. men noen kanskje i større eller mindre grad enn andre.
Hun som ikke ba alle…
Jeg vet i grunn lite om henne. Vet ikke helt hva og hvor det ble av henne…
Kanskje hun ikke hadde lyst til å møte oss “ukule” å se at vi har fått mer ut av livet enn henne.?
Kanskje fant hun ikke klasselista og ba bare dem hun husket.
Jeg vet ikke. Men vi har jo alle en historie. Og alle historiene er spennende på sin måte.