I går nøt jeg stillheten og et glass vin i en folketom restaurant ved torget. Det var balsam for sjelen.
Men hvor lenge var Kjerringa i paradis? Etter en halv time kom det inn i rask rekkefølge fire voksne i to eller tre generasjoner og et lite barn. De hadde bestilt bord og hadde tydeligvis en bursdag som skulle feires.

Nå hadde jeg ikke ventet å få ha stedet for meg selv, selv om det hadde vært utrolig godt, men noe av kosen forsvant raskt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Restauranten hadde dekket opp til de på nabobordet til der jeg satt. Kanskje litt rart. Det var flere passe bord i lokalet. Men bordet var ved vinduet slik som mitt. Mange restauranter liker å plassere kunder ved vindusbord. Da ser de som går forbi at det er gjester i restauranten og kan lokkes inn. Det er jo ikke alle som setter pris på en folketom restaurant sånn som meg.

Det første de begynte å sutre over var at det ble litt vel trangt med barnestol ved bordet, i deres øyne. Det var tydelig at spesielt en av dem mente at jeg var i veien. De klagde ikke til de ansatte, men bare satt og sutret seg i mellom. Jeg tilbød meg å flytte meg til en annen plass ved bordet mitt slik at de fikk bedre plass. Den eldste generasjon av de takket veldig for det, og synes nok det nesten var flaut. Men det gjorde meg ingen ting. Og snart satt jeg henslukt i vingasset og mine egne tanker igjen. Jeg rakk bare å høre at den yngste kvinnen sa at jeg kunne da ha flyttet meg til et annet bord, sånn halvhøyt. Vel, jeg var der først, og hadde vel og valgt meg vindusbord av en grunn. Hadde de spurt de ansatte hadde de garantert fått et bord i den andre enden av restauranten.

Så begynte en lang diskusjon om hva barnet, maks to år gammel, skulle spise. Det var allergier og mat han ikke likte, og som de var usikre på om han likte. Alle rettene på barnemenyen ble raskt utelukket. For første gang følte jeg meg glad for at jeg ikke hadde barnebarn.  Dette virket komplisert.  Når de eldste rundt bordet foreslo pølse og pomfritt ble det tilløp til opphetet stemning rundt bordet. Man visste ikke hva som var i pølser, og pomfrittes hadde ikke så mye næringsinnhold. Det skulle dette barnet aldri spise. Jeg sukket stille, og tenkte jeg skulle høre med Gamle Gubben Grå om det virkelig var mindre næring i potet som jo pommes fristes er laget av enn ris, som var helt ok føde for den lille.  Men ja, akkurat der og da var jeg glad jeg ikke har barnebarn ennå. Er det slik en hver familieniddag i fremtiden vil utspille seg.?

Da servitøren kom for å ta opp bestilling var det i gang igjen. De lurte på om den lille i stedet for å velge en av rettene på barnemenyen kunne få litt stekt kyllingfilet med ris og litt grønnsaker. Den unge servitøren forhørte seg på kjøkkenet. Det var ok. Hva slags grønnsaker ønsket de? Brokkoli var set raske svaret. Servitøren sa at de ikke hadde brokkoli. De hadde bare de grønnsakene som sto nevnt på menyen. Dette opprørte en av dem veldig. Man kunne ikke drive restaurant uten brokkoli! Ja det var neste  rett før hun forlot etablishmentet. Men til slutt ble de r ige om paprika og gulerøtter.

Så kunne de voksne konsentrere seg om hva de skulle spise. Hun som hadde en forkjærlighet for brokkoli ville ha ørret. Men det sto at den ble servert med salat. Hva slags salat? Servitøren svarte vanlig salat med tomat, agurk,…  Der ble drn unge servitøren avbrutt. Vi i Norge spiser ørret med agurksalat!  Denne dama var yngre enn meg og jeg har spist ørret uten agurksalat mange ganger.

Noen rundt bordet gjorde henne oppmerksom på at hun var på en italiensk restaurant. Og at hun kunne bestille noe annet. Hun sukket litt over at hun hadde lyst på ørret før hun på ny satte øynene i servitøren. Er du italiener? Nei, servitøren var ikke italiener. Han var fraTadsjikistan. Han måtte si opphavslandet flere ganger før alle rundt bordet hadde fått med seg at han verken var fra Afghanistan eller Pakistan. Neste spørsmål var fra hun med ørreten fremdeles. Hvordan kan dere drive italiensk restaurant hvis dere ikke er italienere? Servitøren virket litt oppgitt men han svarte høflig at kokken hadde arbeidet på italiensk kjøkken i mange år og kunne lage italiensk mat.  De voksne bestillte sine biffer, og på ny ble det rolig en liten stund.

Klokka var nå såpass at arbeidsdagen til Gamle Gubben Grå var over. Han hadde ikke svart på mine sms om at han skulle plukke meg opp i byen og at jeg satt inne på denne restauranten. Jeg tok opp telefonen for å ringe han slik at han slapp å reise helt hjem før han fant ut at han måtte hente meg. Da jeg la telefonen  hørtes denne kommentaren fra nabobordet: Skal hun sitte der og jobbe i telefonen? Det ødelegger måltidet for oss!  Jeg lurte litt hvem som ødela for hvem men sa ingen ting. Fikk kontakt med Gubben som straks var ved torget. Han hadde sett meldingene mine.

Egentlig hadde jeg tenkt at Gamle Gubben Grå og jeg kunne spise middag på restauranten når han kom, men jeg hadde mistet lysten på det. Det var ikke restauranten sin skyld.  Nå tømte jeg vinglasset og forlot stedet.