Si meg, hva tenker du f.eks når du ser på bildet over? Ja ang det som har med strikking å gjøre på bildet? Jeg starter innlegget mitt omtrent slik som Vibbedille starter sitt siste innlegg.
Hvis det første svaret som dukker opp i hodet ditt  på det spørsmålet er “Fysj det der er sånn BilligGarn!” ja da tror jeg du har behov for profesjonell hjelp.

Garnet er helt riktig ikke så dyrt. Jeg vil anta det er kjøpt på Spar-Kjøp. Det er stort sett der jeg kjøper garnet mitt.
Men seriøst, hvis du når du oppdaget dette bildet er mest opptatt av å zoome opp bildet og myse for å se hvilket garn-merke kjerringa strikket med når hun satt ute på Steinsfjorden og strikket en relativt kjølig februardag for noen år siden, ja da har du virkelig et problem.
Bildet over burde fremkalle en hel del andre tanker enn tanken på prisen på garnnøstene.

Hvis det er hva du betaler for garnet som avgjør kvaliteten på garn og ferdig strikket produkt slik Vibbedille forteller at mange mener. Hva da når Strikke-Gry, den dyre garnbutikken her i byen, hadde opphørssalg og solgte garn først til halv-pris og så til 70% avslag? Ble kvaliteten på det garnet automatisk redusert i takt med at prisen ble redusert?
Hvis du tenker og tror det, ja da har du nok en gang behov for profesjonell hjelp. Jeg har ei venninne som er psykolog. Du kan få nummeret.

Jeg kjøper raggsokkene mine av Barndomsvenninna. Hun er en kløpper med strikkepinnene, og strikker sokker for salg. Jeg betaler gladelig de kronene hun ber om. Synes det er lav timespris for arbeidet. Hva garnet koster har jeg ikke peiling på, heller ikke hva det “heter”. Altså hva slags merke det er. Interesserer meg ikke. Jeg vet det er ullgarn, at sokkene holder meg varme på føttene, er i glade farger og holder ca ett drøyt år før jeg sliter hull i hælene på dem. Det tror jeg skyldes bruk og ikke garnkvalitet.

Strikking er liksom ikke mitt fagfelt, men snobberi finner man jo på så mange områder.  Foreldre som ikke lar barna sine leke med Cubus-unger, folk som skyr First-Price produkter og billig-kroken i matbutikkene som pesten og mennesker som ikke kan servere meg et glass vin eller fortelle om den forestående ferien uten samtidig å nevne hva den koster. Jo dyrere jo bedre ser ut til å være gjennomgangstonen.

Innen interiør, hus og hjem er det og mye snobberi. Jeg er ganske opptatt av interiør. Jeg liker å ha det fint rundt meg og har en litt egen stil som jeg kaller herskapelig. Jeg er ganske kresen på hva jeg drar inn i huset og hagen, og mener selv jeg har en gjennomført stil.

Gud hvor mye mitt stil-valg kan irritere andre. Ikke minst i kommentarfeltet på diverse blogginnlegg.
Gjengangeren er at jeg ikke kan ha en “herskapelig stil” i og med at jeg er medlem i Rødt.
Vel, jeg er overhode ingen Champagne-sosialist. Jeg kjøper det meste av interiøret på loppemarked, på bruktbutikker eller på finn.no. Ja mye får jeg til og med gratis.
Ja hvis du vil at hjemmet ditt skal se ut som et slitent loppemarked så værsågod sa noen i et selskap en gang og rynket på nesen når vi snakket om interiør og jeg snakket om min måte å innrede på. Jeg så bare rart på henne.

Å innrede med brukt-funn betyr jo ikke at du stormer inn på første og beste loppemarked og tar den første hullete sofaen du snubler over innenfor porten med hjem.
Se på bildet over. Kunne ikke det bildet vært postet i et interiørblad som Lev Landlig? Rekkverket og leveggen kostet en del, men kurvstolen er et bruktfunn. Tror jeg betalte 500 kroner.  Bordet har vi arvet etter Datteren og prydepletreet sto der da vi kjøpte huset. Eføyen har vi hatt i flere år. Den bor ute om sommeren og inne om vinteren.

Det er vel ikke prisen på en vare som er avgjørende, men kvaliteten og utseende. Det er det samme enten det gjelder møbler eller garn.

Hva folk ønsker å betale for et garnnøste bryr jeg meg lite om. Folk kan bruke pengene sine på hva de vil for meg.  Hvordan folk innreder hjemmene sine likeså. Det samme med hvor de kjøper klærne sine, hva de velger å betale for vinen og hvor mye de bruker på årets ferietur.
Om man ønsker å være en snobb er di selvsagt i din fulle rett til det, men døm ikke andre mennesker om de ønsker å bruke pengene sine på en litt mer fornuftig måte.
Får du kløe og anfall av hvordan andre mennesker velger å leve sine liv har jeg fremdeles nummeret til Psykologvenninna.