Stakkars meg.

Det er nesten så jeg tar en “kokken” og poster et bilde av meg selv hvor jeg virkelig er nede for. telling. Men bare nesten. For selv om det er utrolig synd på meg akkurat nå, og jeg føler for å høste bøttevis av medlidenhet så vil jeg helst se sånn noenlunde fresh ut på de bildene jeg poster av meg selv.

Jeg tror forresten at jeg klarer å skildre hvor synd det er på meg bedre med ord enn med bilder. Det er ikke alle smerter som  er like lett å bildedokumentere, selv ikke med røntgen.

Tenk deg en knivmorder. En knivmorder med en lang  spiss kniv.  Denne knivmorderen lurer bak ryggen din og stikker kniven sin inn i ryggen din når du minst venter det. Som for eksempel når du reiser deg fra toalettet.

Vel, denne knivmorderen har lusket bak ryggen min noen dager nå, og han har brukt kniven oftere og oftere.  Han er en liten sadist, knivmorderen. Han stikker alltid på samme sted – og når smertene er på det mest intense gir beinet nesten etter under meg.

Jeg forsøkte å ignorere smertene med piller fra den boksen jeg helst ikke åpner, men det gikk dårlig. Det var ingen annen rå. Jeg måtte ringe jobben og si at jeg ikke kom. Jeg kan ikke gå på jobb når hver minste bevegelse fører til angrep fra en sadistisk knivmorder.  Jeg ville ikke få gjort noe fornuftig på jobb. Ikke kan jeg stå og teste og ikke kan jeg sitte ved PCen.

Smerter er ikke farlig var mantraet på treningsleiren. Så lenge jeg ikke får lammelser eller blæreparese er ikke ryggsmerter farlig. Så den ekle knivmorderen får ikke meg til å løpe hulkende til fastlegen.

Jeg har et håp om at hvis jeg tar litt hensyn til ryggen et par dager.  Holder meg til kontrollerte bevegelser, små gåturer og jevnlig hvile så vil knivmorderen gå lei og finne seg noen andre å plage.

Men jeg synes synd på meg selv.  Jeg vil på jobb. Jeg er så forbanna lei av at hver gang jeg begynner å fungere så kommer det noe nytt som  tvinger meg til å gire ned.  Jeg er ikke lat, jeg er ikke ei sånn som legger seg for det minste, selv om det begynner å virke sånn.  Jeg følte det virkelig som et nederlag å ringe sjefen i dag og si at jeg ikke kom på jobb. Jeg er så redd for at hun og de andre på jobben skal tro at jeg er en lat unnasluntrer.

Neste arbeidsdag er på fredag.  Jeg krysser fingre, tær, bein og armer og håper at planen min lykkes. At knivmorderen har funnet seg et nytt offer innen fredag og at jeg klarer å gå på jobb.  Jeg vil, jeg skal på jobb på fredag!

 

 

 

9 kommentarer
    1. Til tross for at du sliter med disse grusomme smertene, så må jeg berømme deg for den kule måten å skrive på, – om knivmorderen, og at du håper han finner et nytt offer. Du har en humoristisk snert på pennen, selv om morderen ikke er like humoristisk med kniven i sin behandling av deg 😉
      Håper du blir raskt bedre 🙂

    2. Ønsker deg god bedring, du har ingenting på en jobb å gjøre nå – så det er sagt!
      Du satt skikkelig ord på dette, slik at andre kan forstå! Trøsteklem 🥰

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg