I dag har jeg vært i Bysalen og sett Yngste Sønn motta Svennebrevet som blikkenslager.  Jeg er både stolt og glad.  En utrolig flink ung mann. Ja, det snek seg frem en tåre eller to der Gamle Gubben Grå og jeg satt i salen og fulgte stolt med på den høytidelige overrekkelsen.

Plutselig slo det meg at dette er siste gangen. Siste gangen jeg som stolt forelder følger en av mine barn på en milepæl i utdanningsløpet.
Så i kveld har jeg sittet og tenkt tilbake på alle de små og store begivenhetene. Fra jeg som ung mor fulgte Datteren til barnehagen for første gang. August 1991. Datteren var fem og en halv måned gammel.
Det har vært første og siste dag i barnehage for alle tre barna. Første skoledag likeså. Første dag på ny skole da vi flyttet tilbake til Hønefoss og Første dagen på ungdomsskole og videregående. Og skoleavslutninger. Vitnemål fra ungdomsskole og fra videregående for alle tre. Første dag og avslutning på folkehøgskole for to av de.

Nå er alle gjennom utdanningsløpene sine.  Mulig noen av de kommer til å ta mer utdanning, men det er ikke sikkert. Og jo eldre og mer voksne de blir, jo mindre sannsynlig er det at vi som foreldre er de som sitter i salen ved slike anledninger.
I dag var mest sannsynlig siste gangen jeg fulgte en av mine barn på “skoleavslutning”. Kanskje ikke så rart at jeg blir litt sentimental i kveld?

Ja, litt sentimental. Dveler litt ved alt som er forbi. Barndommen som for lengst er forbi. Hvor ble det av alle årene?
Men så kommer stoltheten. Ungene mine er tre utrolig flotte unge voksne jeg er forferdelig glad i og stolt av.
Jeg ser bort på Gamle Gubben Grå og tenker; Vi klarte det!  Vi må ha gjort noe riktig som har klart å oppdra tre så kjekke unge voksne!