Slitsomme dager på landsmøte, en arbeidsgiver som prioriterer hensynet til bunnlinja fremfor beredskap, lønnsforhandlinger, 17. mai og en kropp som egentlig ikke fungerer hel topp. Det har vært en hektisk uke.
På onsdag føyk jeg rundt på byens kjøpesenter for å ordne ett par ting før nasjonaldagen. Hodet var ikke helt med, og muligens var heller ikke blodsukkeret på min side. Jeg tok meg en pust i bakken og en kopp kaffe. Så stresset jeg videre.
Da jeg kom til bilen med hendene fulle av handleposer fant jeg ikke nøkkelknippe mitt! Jeg er et slikt menneske som har alle nøklene mine på samme knippe. Husnøklene, bilnøklene, nøklene til jobben osv. Nå var de borte. De var ikke i hånda mi som de pleier. De var heller ikke i noen av handleposene. Jeg lette gjennom posene temmelig nøye – og blir mer og mer stresset. Har nesten lyst til å skrike høyt, men finner det mer hensiktsmessig og gå ruta i retur til jeg finner nøklene. Jeg visste at jeg hadde de på kafeen. Husket at jeg hadde lagt dem på bordet. Vær de ikke der måtte jeg ha mistet de på Cap Ahl. Jeg hadde sett gjennom en del klesstativ men ikke kjøpt noe.
Da servitøren på kafeen fikk øye på meg, smilte han og tok frem nøklene mi e fra en hylle under disken. Takknemlig kunne jeg stresse videre.