For mange år siden hadde Datter en samboer, vi kan kalle han Sambo for enkelhets skyld. Og jeg, jeg kunne altså smykke meg med den ofte litt negative betegnelsen Svigermor.  Vi kjenner jo alle vitser og fortellinger om for en ugle, øgle eller rett og slett ildsprutende drage en svigermor kan være. Og dere som har fulgt denne bloggen en stund vet at jeg kan være ildsprutende drage sånn helt til vanlig. Ja, her spruter det ut ild, røyk, eder og galle enten jeg har svigerbarn eller ikke.

En gang jeg var lite imponert over Sambo sine avgjørelser i en sak, ga jeg han klar beskjed.  Datter var ikke i nærheten, og han fikk det glatte lag. Brit uten filter, direkte tale så det holdt! Hva skulle stakkaren stille opp med? Han lot meg rase, tok ikke til motmæle, forståelig nok.
Etterpå angret jeg.  Han var en voksen mann, om relativt ung. Han var ikke sønn min. Jeg hadde ingen rett til å snakke slik til han.  Så da det unge paret dukket opp i Drømmehuset senere dagen etter, ventet jeg meg en overhøvling fra Datteren.  Den kom ikke.  Han hadde tydeligvis ikke “sladret”.
Jeg ba om unnskyldning for min oppførsel, og sa noe slikt som at jeg håpet han ikke bar for mye nag til “Svigermor fra Helvete”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En tid senere hadde det unge paret flyttet langt av sted, og jeg kom selvsagt på besøk.  De bodde i en liten kjellerleilighet, og min soveplass ble en diger oppblåsbar madrass midt på stuegulvet.  Datteren og jeg koste oss i leiligheten med en skikkelig jentekveld.  Skikkelig mor-datter tid.  Datteren og jeg har alltid hatt et nært forhold, og nå var det flere måneder siden vi hadde vært sammen.  Sambo emigrerte ut på byen med noen kompiser og lot oss få kvelden alene.
Jeg hadde krøpet til køys på madrassen midt på stuegulvet innen Sambo vendte nesa hjemover. I denne leiligheten lå badet slik til at han måtte gjennom stua for å komme dit.  Det var mørkt i stua, men han bodde jo der og kjente veien i blinde.  Halvveis over gulvet sparket han i madrassen jeg lå på.  Det pleide jo å være fri vei. Han stoppet opp, tenkte seg litt om og utbrøt: “Å ja! Svigermor fra Helvete!” før han fortsatte sin vandring mot baderommet.  Jeg måtte bite i puta for ikke å le høyt, og hadde problemer med å ligge urørlig og late som jeg sov. når han kom tuslende ut igjen etter endt ærend.

Jeg var kanskje ikke den døds-kule svigermora som jeg selv trodde.  Muligens var jeg et virkelig hespetre, Svigermor fra Helvete.   Historien ga meg en tankevekker. Jeg vet jeg har forbedringspotensialer neste gang det dukker opp svigerbarn.

Gamle Gubben Grå forgudet sin mor.  Allerede i første stevnemøte brukte han mye tid på å lovprise moren sin.  Jeg burde forstått tegninga, og løpt for livet.  Men jeg mitt dumme naut, syntes at beundringen og lovtalen om moren var søtt. Så i stedet for å løpe, ga jeg Gubben (som jo var en ung gutt den gang) et kyss – og så var det han som løp eller nærmere svevde av gårde oppover Sognsveien.

Jeg har sikkert ikke vært den letteste svigerdatteren man kunne få inn i familien.  Muligens er jeg “Svigerdatter fra Helvete”  En forgudet mor og en svigerdatter fra Helvete er som regel en dårlig kombinasjon. For selv om jeg har vært nesegrus forelska i Gamle Gubben Grå, har jeg aldri forstått hva som er så gudommelig med Svigermor.

Der hun ventet seg en ny tilbeder som blindt underkastet seg henne i stum beundring og stilltiende aksepterte alle hennes beslutninger, ideer og verdensbilde dukket plutselig jeg opp, en antidemokratisk kommunist, menings-fascist, løgner, voldsutøver og lovbryter som bedriver fysisk vold, støy-terrorisme, ordensforstyrrelse og forfekter meningstotalitarisme. (Hvis du ikke har fulgt med på denne bloggen så lenge kan du lese bakgrunnen for den beskrivelsen her .)  Ja hva skal jeg si?  Det er ikke annet å forvente enn at det har gått en kule varmt innimellom…

Siste “skjennepreken” kom pr. mail i ettermiddag.  Jeg hadde akkurat dumpet ned i sofaen for å ta en liten strekk under pelspleddet før jeg satte i gang med middagen da jeg oppdaget den. En lang tirade av en irettesettelse om hvor respektløst jeg hadde oppført meg i fødselsdagsselskapet til Svoger forrige søndag.
Når jeg får slike mail, og det har vært en del av de opp i gjennom tidene, går det innpå meg. Ikke minst fordi jeg finner kritikken uberettiget
Til tross for hva jeg kanskje gir uttrykk for, liker jeg å fremstå som et sivilisert menneske.  De negative ordene og karakteristikkene av meg kverner rundt og rundt i hodet mitt i flere dager. Det tapper meg for energi, og for tiden er energi noe jeg ikke ar for mye av.

Hadde noen andre sendt meg en slik mail, hadde vedkommende fått et klart og tydelig svar.  Jeg hadde forklart i klar tale hvordan jeg så på saken, hadde påpekt hvordan hennes oppførsel også bidro til konflikt.  At det at hun avbryter meg, og irettesetter meg, er like respektløst som at jeg avbryter henne.
Men det vil ikke komme noe godt ut av det.  Jeg har forsøkt.  Dama er full av energi og har god tid, pensjonister har gjerne det.  Mailboksen min ville bli oversvømt av mal mens hun hisset seg mer og mer opp.   Den runddansen har vi prøvd mang en gang, og det har jeg verken tid eller overskudd til.

“Brit uten filter” metoden pleier å være virkningsfull. Den stopper som regel kjeften på de fleste, og jeg har nok og tydd til den noen ganger opp gjennom årene, også på denne damen.  Men kan ei middelaldrende diger dundre på over hundre overhøvler en spinkel hvithåret gammel dame på 80 pluss som er så lett at hun kan bli blåst over ende bare av lufttrykket  i stemmevolumet i en skikkelig skjennepreken (leses utskjelling)?  Hun kan jo pådra seg både hjerteinfarkt og lårhalsbrudd. Vi snakker jo om Gamle Gubben Grås forgudete mor og barnas bestemor.

Svigermor er ei fis-fin-frue fra Oslo beste vest.  Jeg kommer fra  furuskogene i min barndoms dal. Men jeg kommer fra et møblert hjem, og foreldrene mine har lært meg grunnleggende folkeskikk.  Mantraet til Mamma når vi ungene braket sammen i en real krangel var bestandig “Den klokeste gir seg.”  Det hadde sjelden den ønskede virkning på barneflokken. Vi var mer opptatte av å vinne krangelen, enn å fremstå som kloke. Det er ikke for ingenting at to av oss søstrene havna i kommunestyre. Men denne gangen har jeg tenkt å lytte til min kloke mammas råd.   Jeg gir meg. Ikke fordi Svigermor har rett, men fordi jeg må ta ansvar å fremstå som den voksne og fornuftige.

Svigermor reiser i morgen.  Kofferten er pakket og sopelimen står klar.  Hun sier alltid at hun tilbringer vårmånedene i Spania, men hun lurer ikke meg.  Jeg hører helt tydelig den tyske aksenten.

GOD TUR SVIGERMOR