Isabell skriver at hun hadde sin første diskusjon (leses krangel) med en venninne her om dagen.
De ordnet opp, slik gode venner skal. Og noen ganger er det kanskje sunt med en utblåsning.
Jeg kan huske to krangler jeg har hatt med gode venninner. De ligger en del tilbake i tid nå.
I mange av ungdomsårene var vi tre venninner som hang sammen som et trekløver. Hun ene av oss fulgte kjærligheten og flyttet av alle steder til Skjold, Øverbygd i Indre Troms. (Ja, det var en militær med i bildet.)
Så sommeren 1988 dro jeg og den andre venninna mi på ferie til Skjold. (Nei, det var ikke en militær med i bildet.) En kveld før leggetid kom vi to som kom reisende opp i en diskusjon om en liten bagatell. Jeg husker hva, men det er både for komplisert og for dumt å forklare. Som sagt. Det var en bagatell, mest en misforståelse, og den burde ha blitt ryddet av veien før vi krøp til køys i stedet for å få lov til å vokse seg større i løpet av natta.
For morgenen etter var vi begge to sure. Det hadde vel falt noen dumme kommentarer fra oss begge.
Den tredje venninna, hun som bodde på Skjold, tok bilen tidlig på morgenen og dro på jobb til Bardufoss. Så ble vi gående der hjemme vi to kranglefantene. Begge like sure, og begge like stae. Ikke er det stort å finne på på Skjold heller, så vi gikk rundt i leiligheten til venninna og typen og skulte på hverandre. Ingen av oss sa et ord. Begge mente den andre burde be om unnskyldning. Ja, jeg husker at midt på dagen var det nyheter på samisk på radioen. Eller sikkert ikke bare nyheter, i en time kom det samisk prat ut av høyttalerne på stereoanlegget i stua. Ingen av oss var så teknisk bevandret, ingen av oss hadde lyst til å “ødelegge” stereoanlegget til kjæresten til venninna. Så vi satt der ved siden av hverandre i sofaen i dørgende stillhet i en time og lyttet til sameradioen. Ut på ettermiddagen, det nærmet seg tiden for at venninna skulle komme hjem, forflyttet vi oss inn på kjøkkenet og startet med middagslagingen. Fortsatt uten at vi vekslet et ord. Først da klokka for lengst hadde passert det klokkeslettet hvor vi hadde forventet at venninna skulle ha kommet hjem med god margin, en time eller vel så det, brøt venninna mi tausheten og så noe om venninna som ikke dukka opp, og hva vi skulle gjøre med det. Dette var før mobiltelefon, vi hadde ikke bil tilgjengelig. Heldigvis kom venninna bare noen minutter senere, og vi to surpumpene var ferdige med å furte og vennskapet fortsatte like godt.
Andre krangel les diskusjon med ei venninne var noen år seinere. Jeg og ei venninne og kollega hadde fått den fantastisk dårlige ideen og ta med oss barna våre og dra på ikke mindre enn en ukes vinterferie sammen. Vi leide ei hytte, pakket bilene med skier, staver og tre gutter i barneskolealder og dro av sted. Et par dager senere sto vi to i grunn fantastisk gode venninnene midt i stua i denne hytta og stirret rasende inn i øynene til hverandre. Øynene til venninna mi lynte og hun knyttet neven og holdt den godt synlig opp foran ansiktet mitt. Jeg slang ut av meg noe om at hun bare fikk slå, hvis det var slik hun pleide å løse konflikter.
Hun slo ikke.
Jeg tok med meg ungene mine og dro ut på skitur. Vi trengte helt klart en pause fra hverandre.
Hva som var foranledningen for krangelen? Vel, vi var nok veldig forskjellige i mødrerollen. Forskjellige regler og forskjellige måter å innrette hverdagen på.
I vår familie står vi opp om morgenen. Vi må jo få noe ut av dagen. I tillegg har Eldste Sønn alltid vært en morgenfugl som gjerne står opp klokka 6 på en fridag. Han har Asperger, og de er vanedyr. Å holde han i senga etter 8 gikk ikke uten bruk av fysisk makt. (Og fysisk makt bruker man ikke på unger når man drar på hyttetur med fremmede. Ikke ellers heller.) Min venninne og hennes sønn lå gjerne “halve dagen” , sånn til elleve. Og hennes sønn ønsket at det skulle være rolig når han sov. Altså ingen TV på min sønn.
Vi var vant til å spise frokost, og andre måltider rundt spisebordet. Vi hjalp hverandre med å dekke på og rydde av bordet. Min venninne og hennes sønn spiste gjerne alle måltider foran TVn. Og her var guttungen vant til at Mamma var servitør, og satt og skrek ut bestillinger.
Vi var vant til å ha planer for dagen og et visst program. Skitur, refleksløp, snøballkrig etc.. Venninna mi og hennes sønn lot dagene surre av sted og gjorde ting etter impulsmetoden.
Om kvelden pleide mine barn å gå og legge seg rundt klokka 21.Gjerne før. Eldste Sønn ble fort trøtt om kvelden. Og når han var trøtt om kvelden, ville han ha det rolig rundt seg. Jeg var og vant med litt voksentid på kveldene. Litt tid hvor jeg og venninna mi kunne sitte å snakke litt uforstyrret sammen. Vi er ganske samfunnsbevisste begge to, og har mange interessante samtaler.
Men min venninnes sønn var vant til å være med på det som skjer, og det var helt utenkelig at han skulle legge seg før moren sin. Så høy på sukker, det blir jo gjerne litt godterispising på hyttetur, showet han gjennom kvelden. Og det ble bråk og uro hvis han ikke til enhver tid hadde sin mors fulle oppmerksomhet.
Selvsagt klikket det til slutt.
Vi var for forskjellige. Og det som irriterte den andre var jo det kjæreste vi hadde, ungene våre. For det er ikke lett å venne seg til en Aspergers behov for rutine for de som ikke lever med det til vanlig.
Det er ikke så rart at ei enslig mor med et barn som prøver å være både Mamma og Pappa på en gang fordi pappaen bor på en helt annen kant av landet, har andre regler enn i en familie med to voksne og tre barn.
Hvordan løste vi det?
Jeg tok med meg mine barn ut på skitur. Jeg trengte avstand fra venninna mi, og ikke minst fra sønnen hennes. Han gikk meg på nervene, selv om jeg på mange måter skjønte han så utrolig godt.
Da vi hadde gått en god stund ringte venninna mi.
Hun sa hvor de la nøkkelen til hytta hen.
Jeg sa, “Ikke dra hjem. La oss snakke sammen først.” Jeg hadde roa meg ned og var kommet til noen forslag til regler, litt firing av kravene på begge sider. Men hun hadde ikke tenkt å reise hjem. Hun hadde tenkt å ta med seg sønn sin på en skitur i stikk motsatt retning. Hun trengte vel og tid for seg og sønn sin alene.
Når vi møttes på ettermiddagen lot vi ungene være ute og leke mens vi to voksne satte oss på verandaen og satte ned regler for hvordan vi skulle ha det. Så presenterte vi reglene for ungene. Resten av ferien ble bra. Og venninna er en av mine beste venninner den dag i dag. Vi drar gjerne på tur sammen, men uten familier. Det er vi som er venner, ikke resten av slekta.
Det har jo ikke jeg, men hun venninna som jeg var på vinterferie med ville vært en god kandidat. Eller, det ville bli henne. I skrivende stund kan jeg ikke tenke meg noen andre som hadde klart den oppgaven – og holdt ut med meg.
Ellers gleder Isabell seg sykt mye til april. Da skal hun og venninnene til LA og Las Vegas.
Jeg skal ikke på noen tur med venninnene . Kanskje like greit. Jeg mener, det kan jo virke som om jeg krangler med alle venninner jeg drar på ferie med, men det er ikke sant. Jeg har vært på flere turer hvor det overhode ikke har vært krangling. Det var to, 2 eksempler i løpet av et over femti år langt liv..
Det er så sinnsykt mye som skjer i livet til Isabell s liv akkurat nå. Men hva kan hun ikke si.
Det skjer ikke så mye i livet mitt for tiden. Jeg er sykemeldt og tilbringer mye tid i ro. Men litt skje det jo, kan ikke stoppe helt opp å leve. I helgen kommer Svoger på besøk.
Isabell og venninnene planlegger og sommerferien, og vurderer hvor turen skal gå. De diskuterer ei uke på Ibiza med festing fra morgen til kveld.
Jeg har planlagt sommerferien. Gamle Gubben Grå Eldste Sønn og jeg skal kjøre over Dovre til Trondheim, og så ta Nordlandsbanen til Bodø. Ta et døgn i Bodø før vi tar toget tilbake til Trondheim. Det blir en rolig, men forhåpentligvis koselig ferie. Og vi kommer til å få maks ut av dagene.
Sola har for lengst stått opp.
Jeg har kjørt Yngste Sønn på jobb, handlet inn til helgen, gått lang tur med hundene og spist brunsj mens jeg leste gjennom avisene. siden jeg startet på dette innlegget. Nå er det sofa og pelspledd før jeg forhåpentligvis orker å gjøre litt husarbeid