Nesfotballen på plasse over meg på topplista sitt siste innlegg handler om toppscorere. Jeg har aldri vært noen toposcorer.  Det har jeg levd helt greit med.

Kanskje ikke så rart at jeg aldri har vært toppscorer, jeg har aldri drevet med lagidrett som håndball og fotball. Eller annen form for idrett for den saks skyld. Har heller aldri vært noe savn. Jeg hadde andre fritidsaktiviteter som speideren, bygdeungdomslaget og en kort periode korps.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi spillte jo håndball og forball i gymtimene på skolen, men jeg tror aldri jeg scoret et eneste mål. Gym var liksom ikke mitt fag.

En gang tok læreren meg ut til klasselaget i håndball på ungdomsskolen. Det skulle være cup mellom de forskjellige klassene på skolen. Jeg skulle spille strek, av alle ting. Jeg var høy og tynn og så muligens ut både som en strek og en god strekspiller. Men i løpet av skoleåret burde en gymlærer ha observert at jeg løp forferdelig sakte. Jeg er og rimelig sikker på ar gymlæreren var informert om at det noe bedagelige tempoet kom av en medfødt hjertefeil. Jeg har alltid lurt på om laguttaket den gang var et misforstått forsøk på inkludering eller ren ondskap fra lærerens side.

I klassen var det elever som ikke kom med på laget som var langt bedre enn meg. Elever som virkelig ønsket å bli tatt ut til det laget, og som selvsagt ble skuffa og sure når de ble forbigåtr av klassens dessidert dårligste spiller.  Laguttaket gjorde og at klassens muligheter til å vinne turneringen ble redusert. Det var ikke populært hos de i klassen med høyest vinnerinnstinkt. Mye av den frustrasjonen mange følte på etter laguttak og cup gikk ikke uventet ut ovet meg. Jeg var fra før et mobbeoffer.

Det er ikke bare på ungdomsskolen jeg opplevde misforstått snillisme, hvis det var det laguttaket den gang var. (Jeg holder fremdeles en knapp på at det var ondskap.)

Det siste eksempelet jeg husker var etn fest for rundt 20 år siden.  Det var mange på festen som ikke kjente hverandre, og vi ble delt i grupper som skulle gjennom forskjellige poster som “bli kjent aktivitet.”  På en av de postene var et håndballmål med en keeper, og så skulle alle i gruppa skyte tre kast mot mål. Jeg overrasker sikkert ingen når jeg sier at jeg ikke scoret mål på noen av mine tre forsøk. Og det var helt greit for meg. Jeg hadde blitt mer overrasket hvis jeg hadde scoret. Men så sa en på gruppa som kjente meg fra barndommen at jeg kunne få tre nye kast, og at jeg da kunne få lov å gå nærmere mål og skyte derfra. Jeg antar at hun hadde snakket eller signalisert til keeperen at han da måtte slippe inn minst et skudd.  Jeg så vantro på henne. Så sa jeg: Dette er ikke allidrett for barn under 10 år. Jeg er en voksen kvinne på 40. Jeg blir forbanna når du prøver å få det til å virke som jeg er en person som trenger spesialbehandling. Jeg lever godt med at jeg ikke scoret. Så gikk jeg rolig i retning neste post.

Jeg er muligens ikke noen toppscorer når det gjelder ballspill, men verbalt er jeg rimelig god til å få inn noen pasninger.

Noen har det i hue og noen i beina pleide de voksne å si da jeg var barn. Med det mente de at noen var flinke i teoretiske fag, såkalt skoleflinke. Andre hevdet seg mer i praktiske fag og innen idrett.  Alle kunne ikke være flink til alt. Skole og teoretiske fag var min arena. Der kunne jeg briljere til tider. Så for meg har det alltid vært greit at idrettsbanen ikke var min arena. At der kunne andre få briljere. Andre som kanskje slet mer med skolefagene. Vi trenger alle å føle på mestring, men jeg tror ikke man trenger å føle på mesteing på alle områder.  Jeg tror det kan være sunt å se at dette er jeg god i, men på dette onrådet er det andre som er bedre. Det kan og være sunt for barn og unge å erfare at forskjellige mennesker har forskjellige ting de er gode på.

Jeg tror og at sånn misforstått snillisme som å ta ut klassens desidert dåeligste elev til klasselageteller la noen få stå omtrent inne i et mål og kaste på en keeper som ikke “klarer”  å stoppe en ball som triller i mål i lav fart ikke gir mestringsflølelse.  Det kan tvert i mor bidra til at man oppfatter seg som en taper som trenger ekstra hjelp og bistand.

La barn og unge oppleve mestring på de arenaene de behersker. Gi de gjerne nye utfordringer de må strekke seg mot, men ydmyk de ikke med spesialtilpasninger hvis det ikke er svært gode grunner til det.