Noen av dere har sikkert fått med dere at jeg har murret litt over Festdagsreduksjonen i 1771. da festbremsen Johann Friedrich Sturensee fikk halvert antall helligdager her i landet.  Vel det er noen som har redusert festdager også etter det, for visste dere at i dag, 8. januar er Torfinn av Hamars festdag?

Man vet ikke når Torfinn, eller Sankt Torfinn som han ble kalt etter at han ble helligkåret i 1345, ble født, Man antar og at han kommer fra en ganske velstående trønderslekt. Han kan ha vært cisterciensermunk i Trøndelag. Han testamenterte  20 norske Mark til Tautra kloster, så noen spekulerer på om han kan ha vært klosterbror der, men dette er bare antakelser.
Han døde 8. januar i 1285 i Ter Doest, et cistercienserkloster i Belgia.  Det lå i nåværende Lissewege , et distrikt i Brugge , Vest-Flandern.  Klosteret ble oppløst under den franske revolusjon i 1796, men noen av bygningene består fremdeles.
En hellig trønder som døde i et kloster i Belgia for over 700 år siden, sånt pirrer min nysgjerrighet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I sikre kilder så er han omtalt som korbror i Nidaros i 1273 og 1277.
I omtalen fra 1277 oppgis han som vitne ved den såkalte «sættargjerden» i Tønsberg.

Sættargjerden i Tønsberg var et konkordat , en avtale, som ble inngått etter mange års forhandlinger hvor kongemakten ved Magnus Lagabøte og den katolske kirken ved erkebiskop Jon Raude ble enige om en grensegangen mellom den verdslige og kirkelige myndighetsområde. Blant annet avsto begge parter fra å blande seg inn i valg hos hverandre, dvs kongevalg og bispeutnevnelser. Kirken fikk medhold i at erkebiskopen skulle ha myntrett, domsrett, herunder bøtlegging, og kirken fikk innvilget skattefrihet.
Bakgrunnen for dette konkordatet var utviklingen av Magnus Lagabøtes landslov som løp parallelt, og lovarbeidet styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken som fikk behov for å avklare grensedragningen mellom kirkelig og verdslig makt.
Sættargjerden kan, med slik kongelig godkjent formalisering av rettigheter, forstås som et høydepunkt for kirkens makt og selvstendighet i Norge. Avtalen ble skrevet på kirkens egen språk latin og utarbeidet i traktats form (latin: compositio), og var et eksempel på hvordan kongen inngikk en avtale på like fot med en annen makt innen eget territorium, og slik understreket likestillingen mellom kongen og kirke. Et slik konkordat var nytt i Norge, men ikke ellers i Europa.

I 1278 ble Torfinn innviet som biskop i Hamar av erkebiskop Jon Raude.

Så døde Magnus Lagabøte i 1280.
Tronfølgeren var sønnen Eirik den andre Magnusson.
Kong Eirik var bare 12 år gammel da faren døde og han ble utnevnt som konge. Siden han bare var et barn ble riket ledet av et formynderstyre, som besto av rikets baroner og hans mor Ingeborg.
Formunderstyre var ikke så begeistret for avtalen Magnus Lagabøte hadde inngått med kirken i 1277. De ville minske kirkens stadig voksende makt. Striden gjaldt både bispevalg og at de verdslige myndigheter ville kreve inn skatt fra kirken.
Torfinn deltok aktivt i Jon Raudes strid mot formynderregjeringen.
Det hele endte i 1282 med at formynderregjeringen utviste erkebiskop Jon Raude, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet.

Mens de andre dro til Sverige, flyktet Torfinn sjøveien til cistercienserklosteret Ter Doerst ved Brugge i Belgia, en strabasiøs ferd med forlis og forfølgelse.
Senere på året drar han til Roma sammen med biskop Andres, muligens for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene.
Det var ikke like lett å forflytte seg fra Hamar, via Belgia til Roma i 1282 som i dag. Det må ha vært ganske slitsomme reiser.

Omtrent samtidig ble den unge kongen 14 år og myndig og overtok som regent. Så snart formynderregjeringen er fjernet, viser det seg at den unge kongen er vennlig innstilt til kirken, og setter kirkens eiendommer under sin beskyttelse fram til ny erkebiskop blir valgt.  Jon Raude døde i Sverige, Torfinn er svekket av sykdom og alle bestrebelsene og vender ikke tilbake til Norge, men drar i stedet tilbake til klosteret i Belgia. Biskop Andres drar tilbake til Norge til en vennligsinnet konge og med pavebrev i hånden for å understreke sine rettigheter.

Men nå glemmer vi Andres og Jon Raude. Dette skulle jo handle om Torfinn. Han som engang hadde en festdag til minne om seg nettopp i dag, 8. januar.
Han dro i 1824 tilbake til klosteret i Belgia hvor han skriver sitt testamente og belger seg gravsted.
Etter sju måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble begravet nær alteret i klosterkirken. Siden han ble gravlagt i utlandet tiltrakk han seg lite oppmerksomhet, og han ble snart glemt.

Men testamentet hans er bevart. Av det ser vi at han overlater sine få eiendeler til familien (mor og søsken), til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på Tautra og i Ter Doest, Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt breviar ga han til kannik Jørund, som senere ble Hamarbiskop og erkebiskop.

Gamle gjester begravet ved et alter blir fort glemt. og i 1345 ville den daværende abbeden ha graven jevnet med gulvet.
Da graven ble åpnet strømmet en søt vellukt ut av den og fylte hele kirken.
Dette utløste undersøkelser om hvem dette var, og en gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate ved graven. Dette priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og hans dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike.

Det ble fortalt om undre ved hans grav, og helgendyrkingen av ham bredte seg fra Flandern til Norge. Da klosterkirken senere lå i ruiner, ble det lett etter hans levninger. Disse ble funnet og i 1687 overført til et kloster i Brugge. Dette forteller at hans minne fortsatt ble æret der. Men i 1949, da krypten der skulle åpnes, viste det seg at gravene hadde rast sammen, og biskop Torfinns levninger ikke kunne skjelnes fra de øvrige som var gravlagt i der.

Norske historikere viet Torfinn først oppmerksomhet på 1800-tallet og da det første katolske kapellet på Hamar siden reformasjonen ble innviet i 1924, ble det viet St. Torfinn. Den katolske kirken i Levanger er også oppkalt etter St. Torfinn.

Så la oss i dag sende noen vennlige tanker til en trønder i dag. En trønder som ble landsforvist fra landet. Dro til Roma for å få Paven til å bevise at han hadde rett. En lang og strabasiøs tur på 1200-tallet.
En trønder som døde i Belgia, og ble helgen 60 år etter sin død.  Jeg synes han er vel verdt en festdag.