Nå er det opp til meg. Opp til meg å skape meg et godt liv. Jeg har fått noen gode råd, hjelp til en god start på det nye livet. Blant annet å ta i mot hjelp.  Jeg kan helt sikkert bli flinkere til der.

Jeg unte meg frokost på kafé i dag, et par mil fra treningsleiren.  Jeg har god tid på veien hjem. Trenger ikke stresse. Det er godt å lande litt etter at alt er over. Gjøre opp min egen status.

Jeg var den eneste gjesten på veikroa. Det var deilig å sitte der i halvmørke og stillheten og roe litt ned. Ingen klokke som må passes. Ingen ny treningsøkt som ventet.

Snart ble bordene rett ved gjort om til et langbord. Pensjonister fra nærområdet benket seg rundt bordet, og praten gikk livlig. Kona til en fylle rundt år i dag, en annen hadde bryllupsdag minnet noen han på. En tredje hadde vært innlagt på sykehuset…. Ved bordet bak meg satte det seg ned to mødre med to viltre barn. Latter og skrål.

Det ble vanskeligere å samle seg om egne grublerier. Lyden fra området ved disken ble sterkere. En busslast med svenske turister hadde ankommet. Det var på tide å bryte opp. På tide og starte på veien videre.