I går hadde jeg kaffe-date med Barndomsvenninna.  Vet du at vi har vært venner i 50 år nå? var en av de første setningene hun sa til meg da jeg dumpet ned ved kafe’-bordet. 50 år. Det høres lenge ut. Jeg skulle til å protestere, men tok raskt alderen vår 57 minus 50, og fikk 7. Høsten vi fyllte7 startet altså vårt vennskap, Og det stemmer jo. Vi traff hverandre og ble venner da vi begynte på barneskolen. Så selv om det fikk meg til å føle meg gammel, hun har rett. Vi har vært venner i 50 år.

Det er litt trygt og godt med slike venner. Man trenger ikke forestille seg. Trenger ikke spille en rolle. Hun har vanket ut og inn av barndomshjemmet mitt slik jeg vanket ut og inn hos henne. Vi kjenner foreldre og søsken, eller i det minste kjente de. Vi har delt oppvekst og fulgt hverandre gjennom livet. Vet på mange måter det meste om hverandre.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vennskapet har ikke vært like tett i alle år.
Vi snakket ikke så ofte sammen i de årene jeg studerte, eller da ungene var små. Ikke da livet mitt var på det hektiske heller. Men det var mer på grunn av at tiden ikke strakk til. Men vi har alltid hatt en viss kontakt. Jeg er usikker på om hun var på 30 års dagen min, men hun var garantert bedt. Hun  var helt klart med både på 40 og 50 års festene mine, og jeg var med og feiret henne da hun ble både 40 og 50.
Nå møtes vi til en kaffekopp og skravling sånn ca. en gang i måneden, og det er like koselig hver gang.

På ungdomsskolen fikk jeg nye venner. Det fikk Barndomsvenninna og. Vi var fremdeles venner, men det var andre vi hang mer sammen med. For meg var det to jenter jeg hang mest sammen med.

Den ene var nok min nærmeste venninne i svært mange år. Hun var forloveren min da jeg giftet meg, og jeg var forloveren hennes da hun sto brud noen år senere. Vi traff hverandre altså på ungdomsskolen og hadde god kontakt helt til hun døde 34 år gammel.
Når jeg skriver dette må jeg telle etter et par ganger. Ble hun ikke mer enn 34 år? Er det virkelig godt over 20 år siden hun døde?

Hun andre jeg ble venninne med på ungdomsskolen er still going strong. Jeg vekslet seinest noen ord med henne i går. Hun arbeider på kaffe’en der jeg og Barndomsvenninna drakk kaffe.
Vi har kanskje ikke den kontakten vi en gang hadde, men det er under en måned siden vi satt på torget og skravlet en god times tid, eller var det to? Det har vi gjort flere ganger i sommer.

På gymnaset ble venneflokken utvidet. Ei til kom med i den harde kjerne.  Hun er nok den jeg har minst kontakt med i dag, men det kommer nok mest av at vi har levd ganske så travle liv begge to – og hun gjør det fremdeles.
Men jeg traff på henne en dag forrige uke. Vi hadde en lang og god prat, og sa som vi alltid gjør at vi snart måtte ta oss en ordentlig kaffeprat.

Det var jo selvsagt andre venner enn de jeg nevner her både på barne-, ungdoms-, og videregående skole, men dette var i det minste på ungdomsskolen og videregående de jeg hang mest sammen med. De som liksom alltid var med, og så kom det andre fra og til.

Jeg har aldri hatt en enorm stor vennekrets, men jeg har fremdeles god kontakt med de som var venner i oppveksten og i ungdomstiden. Vi behøver ikke se hverandre så ofte, kontakten er der. Vi har og levd ganske ulike liv. Studert forskjellige ting, og bodd i forskjellige byer. Notodden, Moss, Harstad, Øverbygd, Oslo, Kongsberg selv om vi alle vel har landet i nærheten av Hønefoss til slutt. Vi kjenner hverandre så godt at båndene nok alltid vil være der.

Jeg studerte et år på Kongsberg. Jeg har ingen kontakt med noen fra den tiden, og har vel ikke hatt det etter at jeg forlot byen siste skoledag. Ikke har jeg savnet noen av dem heller. Vi ble aldri så nære.

Jeg hadde noen fantastiske år som radiografstudent i Oslo. Bildet over er fra siste kveld med klassen. Jeg har vel heller ikke den helt store kontakten med noen fra den tiden. Det blir mest på facebook, innimellom noen messengermeldinger med enkelte. Har møtt en del av de noen ganger etterpå. Men vi er spredd over hele landet, ja faktisk over Europa. Ikke arbeidet alle som radiograf like lenge heller.

Når man så blir voksen og får kollegaer er det jo noen kollegaer som blir mer venner enn andre.
Jeg har ikke så mye kontakt med gamle kollegaer heller. Det er ei jeg fremdeles har relativt mye kontakt med. Vi har lange telefonsamtaler med ujevne mellomrom, og møtes til lunsj når hun er på disse kanter. Hun bor ikke her lenger. Jeg innbiller meg at vi ville ha mer kontakt hvis vi hadde bodd nærmere hverandre, for hun er også en slik venn som nok ville gå gjennom ild og vann for meg. Slik jeg og ville gjort for henne.

Noen hevder at det er naturlig å miste kontakten med de man vokste opp sammen med. At venner kommer og går.
For meg har det vært tvert  i mot. Vennene fra oppveksten har jeg alltid hatt kontakt med. Jeg vet at de alltid vil være der for meg hvis jeg virkelig trenger dem, slik jeg vil være det for dem. Vi har kanskje ikke hatt så mye kontakt, spesielt ikke i perioder hvor livet går i hundre med barn, familie, jobb, hus, hjem og karriere. men de har alltid bare vært en telefon unna.