Hvis du leser dette innlegget og synes du drar kjensel på tjernet på bildet over, og lurer på hva jeg gjør der i dag. Skulle ikke jeg bruke helgen til å hvile en sliten rygg? Var det ikke det jeg sa på fredag, at jeg skulle hvile ryggen slik at jeg ble bra til en ny arbeidsuke? Hva gjør jeg i en skog ved t vann langt hjemme fra?
Hvor sikker er du på at dette bildet er fra i dag?
Se litt bedre på bildet. Det er is på vannet. Jeg tror ikke isen har lagt seg på dette vannet nå. Det har vel ennå ikke vært en frostnatt.
Og hvis jeg sitter her, inntullet i pledd ved mitt eget spisebord, og skriver at jeg er på toppen av Gaustatoppen, ville du tro det og?
Man kan skape seg et liv på blogg, på Facebook og på andre sosiale medier. Man deler det man vil at andre skal se, og holder andre deler av livet sitt skjult for offentligheten.
Man kan poste bilder fra fjellet, selv om man er hjemme.
Man kan dele bilder av lekker mat, selv om man tygger i seg en litt for stekt rest av gårsdagens Grandis.
Man kan skrive om det lekre huset i Spania, dele bilder fra sykkelturer i sitronlunder og blinkende blått vann i svømmebassenget selv om man sitter hjemme i et lite hus ed nedrullede gardiner for at ingen skal se at en i virkeligheten ikke er i Spania, men tvert i mot sitter i ensomhet hjemme.
Hvis du leser bloggen min for å lete etter mine svakheter. Mine feil, og mine mangler Så vit det. Jeg er relativt bevisst hva jeg publiserer her. Jeg publiserer det jeg synes det er greit at folk vet. Jeg utbroderer ikke alt i livet mitt. Jeg har rundt 1.100 lesere daglig. Noen av de er sikkert folk i min nærhet. Folk i politikken, folk på jobb og folk i nabolaget. Hvis de ikke legger igjen kommentarer, vet ikke jeg hvem leserne er. Jeg vet heller ikke hvem anonyme kommentarer kommer fra.
Dette er jeg bevisst for hvert eneste tastetrykk, og jeg deler det jeg mener det er ok at folk vet.
Noen ganger er ikke live bare enkelt. Noen dager er så fulle av vondter at jeg nesten bare ligger under pelspleddet på sofaen og prøver å la være å røre feil muskel for å unngå smertene som iler i ryggen, eller det maltrakterte beinet.
Da kan jeg velge å “kose med misnøyen” , skildre i detalj hvor vondt jeg har det. Skildre hver smertestråle som går gjennom kroppen i detalj. Mane frem smertene slik at også du nesten kunne føle den på din egen kropp.
Tror du det ville få meg til å ha mindre vondt?
Jeg kan også velge å hente frem bildene fra fjellturen forrige helg, gjenoppleve turen og skildre den.
Muligens det ville være mer hensiktsmessig for meg å fokusere på den gode opplevelsen, skildre den, enn å fokusere på å la fingrene gli over tastaturet mens jeg leter etter hvordan jeg best mulig kan mane frem smertene?
Sladrehank het det da jeg var barn. Du vet de som løp til de voksne og sa fra hver gang vi gjorde noe vi ikke burde Sladrehanker var sjelden populære, heller ikke hos de voksne.
Hvis du vil leve livet ditt som sladrehank, er det ditt valg. Men husk da at sosiale medier og blogg ikke alltid viser sannheten, men fremstiller livene våre slik vi ønsker at de skal fremstå.
Dette innlegget reiser egentlig en veldig viktig debatt. Jeg måtte lese det to ganger før det gikk opp for meg.
I går så jeg Sveriges desidert største blogger og influenser, Blondinbella (husker ikke hva hun heter i virkeligheten) hos Skavlan. Hennes begjær etter å bli verdens mektigste kvinne på nett endte i stedet med at hun ble innlagt og til slutt innså at det ikke var så viktig likevel.
På nettet er alle katter grå. Eller dronninger og konger. Man skaper seg en verden, en drømmeverden, for å gi et annet inntrykk enn den man er. Mange leverer aldri en facebook-status på dager de ikke er helt tipp topp. Langt sjeldnere på Instagram. I denne bransjen blir man jo ikke ansett som vellykket om ikke alt er “on fleek”.
.
I min barndom leste jeg en bok om Pollyanna. Hun lekte være-glad-leken. Altså fake it till you make it, sagt med dagens språk. Tanken er at om man bare later som man er glad, flink, etc, så blir man det. Næsj! Det er jo ikke sånn! Du kommer deg ikke opp til toppen av en bergknatt uten å gå alle skrittene som må til. Det er bare hos influenserne det ser sånn ut. Fikk man komme behind the scenes, ville mye blitt avslørt. Men dit inviteres vi aldri. Selv ikke på Bloggerne…
.
Og så har man det evig tilbakevendende: Om man skriver blogg og nevner eksempler fra hverdagslivet, tror leseren at h*n kjenner vedkommende, og dømmer i veg ut fra det. Men livet består av så mye mer. Selv om man ser noen på en politisk talerstol eller i uniform på jobb, kan man ikke få noen helhet ut av det. Mennesket er mye mer, og jo mer man stikker nesa fram, desto flere vil spekulere i resten av livet. Nesa er kanskje det minste på hele mennesket…
Dette ble altfor langt – det bare rant utav meg her. Det var mine assosiasjoner til innlegget ditt om at verden vil bedras.
Og jeg elsker det når kommentarer blir lange Da har jeg skrevet noe som rører noen.
Her er mye å tankevekkende tanker og mye sant i det du skriver.
Jeg tror det er veldig viktig å være ærlig, men med å være ærlig kan man også få ulike tilbakemeldinger. Spørst hvem som leser og hva slags forståelse man har.
Jeg for min del er en åpen bok og at det er sikkert noen som irriterer fordi at jeg er slik, men vi får være oss selv:)
Viktig alt det du har skrevet.
Takk for hyggelig kommentar.
Jeg startet bloggen min litt sånn uten å vite helt hva det var. Men ganske fort ble den en plass jeg trengte for å fokusere på hyggelige ting. Mamma fikk kreft et par måneder etter jeg startet bloggen. Jeg synes det var veldig deilig å ha en plass hvor jeg kunne fokuser på bare koselige ting. Legge ut dikt og noveller, tulle med kosedyr, tegne, ha små utfordringer, legge ut andre ting jeg laget, har konkurranser, lage meg en egen liten verden – bloggblokka. Jeg har aldri angret på at jeg har holdt en “blid” profil på bloggen, et sted hvor jeg har fokusert på det positive. Jeg har fortalt på bloggen at jeg også ER lei meg innimellom, eller sint, men det får liten plass hos meg. Fordi det triste er trist uansett, og for meg er det viktig å trekke meg selv OPP. Jeg liker ikke å BLI i tristheten. Jeg mener ikke at jeg viser noe “glansbilde” likevel. 🙂 Bra innlegg Brit!
Det jeg mener å sette fokus på er at blogg eller andre sosiale medier ikke nødvendigvis viser livet akkurat slik det er. Men noen ganger kanskje slik vi ønsker det skulle være. Ikke noe galt i det.
Og så opplever jeg at noen leser blogg slik at de tror de vet alt om meg.
Jeg skjønner ikke hvor enkelte har det for seg at om en blogger så skal en vrenge sjela si fra A til Å. Tror vel egentlig at hvermansen bruker bloggen sin for å kose seg, lufte litt tanker og fremme det som er litt gjennomtenkt. Så er bloggverden som alle andre steder unntakene som bekrefter reglen. Bloggen er som ellers i livet, man kjenner vel egentlig ingen sånn helt inn til innerste tanker, man velger hvordan man vil framstå. Vårt eget Joharis vindu.
Ja, ikke sant!
Skjønner _veldig_ godt hva du mener med dette innlegget her, Brit. Og jeg tror også nå jeg forstår litt mer om hva du strir med om dagen.
Ikke sikkert jeg har rett, men jeg tror jeg er på rett spor.
Tror jeg må skrive et innlegg om det, jeg også. Jeg kjenner meg igjen mellom linjene.
Du er en klok dame og er sikkert på rett spor.
Man har så mange ulike grunner til å blogge , og det er så ulikt hvor mye man deler. Det er det som er så greit er at man kan selv velge, velge om man vil vrenge sjela si eller bare fortelle det positive som skjer rundt en . Alle har sin historie og jeg tror at ingen deler alt.
Det er så mye mer jeg kunne tenke meg å dele fra mitt liv, men så har man et ansvar for andre man har relasjoner til, og kan dermed ikke dele akkurat det en vil…
Bloggen din er stor og det er naturlig at de som følger deg er nysgjerrig på HELE deg, for det er jo det man er her inne, nysgjerrig og undrende …
Men det er du som sitter med styringen, du former bloggen akkurat som du vil utifra de hensikter du har.
Jeg synes du gjerne kan skrive når du har det som verst under pleddet på sofaen, kanskje det hjelper det også…
Man deler det man vil dele, og man skaper det bildet man vil at andre skal ha.
Jeg bar alltid akseptertalle vondtene, og gått på. Kastet inn håndkle og ligget under pelspleddet innimellom for det er for vondt å fortsette.. Men etter en dag eller tre har jeg kommet meg opp igjen og fortsatt.
Men kanskje du har rett, kanskje jeg i større del skulle skildre hvordan det er der under pleddet. For jeg tror få av de som møter meg sånn til daglig, skjønner hvor mye vondt jeg egentlig har.
Synes det er bra du påpeker dette. Det har jo kommet frem at det finnes falske flykulisser som bloggere kan fotograferes i slik at de ser ut som de er på reise. Mener dette var USA. Men greit for dagens unge som vokser opp å vite at noen blogger kan fremstille et urealistisk glansbilde, akkurat som instagram. Men ser og den andre siden. Fordelen med blogg er jo at en står fritt til å velge hvor mye en vil dele av livet sitt. At man ikke vil dele alt på bloggen, kanskje bare en liten del av sitt liv er jo helt forståelig.Det er heller de tilfellene hvor bloggere deler bilder/historier av ting som ikke er sant for å fremstå på en viss måte og skaper et usunt/urealistisk bilde etc som ikke er greit.
For øvrig vil jeg bare legge til kommentaren min over at man så klart ikke kjenner en person bare fordi de deler fra hverdagslivet, selv om mange ser ut til å anta det når en leser i diverse kommentarfelt.