Juler tiden for hyggelig samvær med de man er glad i. Men julen er og tiden for savn etter de som ikke er blandt oss lengre.

I går vasset jeg i snøen på 3 kirkegårder og tente lys og la kranser på graver. En flott skikk, og se kirkegårdene i mørke med tente lys på gravene som bevis på at de døde ikke er glemt gjør godt.

Jeg var på familiegravstedet og tente lys på grava til min Bestefar og Bestemor som døde for rundt 30 år siden. To kjære besteforeldre som jeg var utrolig glad i, og spessielt Bestemor var jeg veldig knyttet til.. Jeg er ikke så ofte på den kirkegården. JEg lette litt før jeg fant grava og det er alltid rart å se navnene dems hugget inn i gravsteinen. Jeg kjenner på savnet men dveler med minnene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etterpå gikk jeg til et annet fmiliegravsted vi har på den samme kirkegården. Her ligger blant annet mine oldeforeldre begravet. Personer som døde lenge før jeg var født og som jeg aldri har møtt. Snø hadde føyket oppover stenen og jeg børstet av for å se navnene og forsikre meg om at jeg var på rett grav. Det var rart å stå der å lese navnet på en av forfedrene du har hørt om og tenke, hva ville han ha tenkt hvis han hadde sett meg stå her nå? En etterkommer fra en annen tid. Jeg tror han hadde likt det. Jeg syns det var godt å tenne lys for en del av min historie  som på en måte har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.

På neste kirkegård og neste grav var det allerede tent lys når jeg kom. Det var mange spor i snøen og raven var pyntet med en vakker krans. Jeg tente et lys og satt meg på huk foran steinen. Langsomt leste jeg navnet på min svært gode venninne som døde Julaften for 13 år siden.  >Tårene rant stille nedover kinnet.  Du døde så brått og meningsløst og jeg har aldri helt klart å forsone meg med at du er borte for alltid. Det gleder meg å se kransen og lyset. Det er vel datteren og mannen din som har vært her. Eller kanskje den gamle moren din.? Det er godt å se du er savnet og husket på. Jeg blir stående med foldete hender i et par minutters stilhet ogkjenner på savnet og lar minnene strømme på.

Så er det den siste kirkegården og den siste graven. Jeg går med raske og bestemte skritt ned mot gravplassen. Jeg trenger ikke lese navn eller lete for å være sikker på at jeg er på den kjente graven. Jeg koster snøen vekk fra den lille natursteinen, lar fingrene stryke gjennom de slitte innhugde bokstavene og fjerne is og snø. Jeg tenner de to siste gravlysene og kjenner på sårheten og savnet etter to små barn som jeg aldri fikk se vokse opp. Du, jenta mi som levde en kort jul og som nå skulle vært en ung jente på nitten år på vei ut i ditt voksne liv. Hva hadde du gjort? Studert? Jobbet? Reist jorden rundt på lykke og fromme? Hadde du vært hjemme i år eller hadde du som storesøster feiret julen utenfor barndomshjemmet?  Du, min lille sønn som døde allerede før du fikk prøvd livet. Som skulle vært ti år nå og sikkert sitret av spenning nå like før julemat og julepakker. Så gjerne jeg skulle hatt dere her som en del av livet mitt.

Lysene brenner og tårene renner når jeg sakte går mot bilen og lukker porten bak meg.

Nå skal jeg hjem og kose meg med familien. Lage jul for de jeg har hos meg.  Jeg elsker julen – og savnet er en naturlig del av julehøytiden.