Leste an avisartikkel om ei ung jente som sluttet både på videregående skole og i deltidsjobben sin fordi hun var så tykk. Men så tok hun slankeopperasjon, og hele livet ble anderledes. Artikkelen gjorde meg sint, trist og litt forbanna. Bare litt., men nok til å gripe til tastaturet.
Det som gjorde meg sint var ikke, som du kanskje tror, at en ung jente ble tvunget vekk fra skole og deltidsjobb fordi hun var for tykk. Nei, det er det evinnelige kroppsfokuset og forsterkning av at alle slanke mennesker er lykkelige og vellykkete og alle vi tykkasene er ulykkelige og lever misserable liv.
Jeg er født tynn. Alt for tynn. Som et langt rekel vandret jeg rundt på mine tynne, lange ben med en kropp så slank at bæde ribbein og hoftekam stakk ut som markerte kroppsdeler vandret jeg rundt i ungdomstiden. Og jeg ble mobbet. Plaget og hundset. Jeg var stygg, vandrende skjelett, skrangle treskeverk, Biafra-unge, Auswitch-fange og en del andre festlige og mindre festlige kallenavn. Jeg hadde en kodellkropp, lang og slank, men var ikke en av de tøffe, en av de i den riktige gjengen, så jeg ble ertet og utstøtt. Hadde ikke skolen, undervisningen og det at jeg hadde planer for at jeg ville noe med livet mitt pluss en litt streng familie, så hadde jeg fort kunne blitt en skole-dropper. Ikke fordi jeg var for tynn til å gå på skolen, men fordi jeg ikke passet inn i et ungdomsmiljø som var sterkt regulert av hvordan man skulle være og hva man skulle si, tenke, føle og mene.
5 fødsler, et langt og godt ekteskap med en kokk og 30 år senere er det ikke mye igjenn av den slanke modelkroppen eller den usikre engstelige ungjenta. Jeg har blit ei diger dundre på over hundre. jeg har selvtilitt som få. Sitter i styrer, er aktiv i politikken, tar gjerne ordet i store forsamlinger, er i full jobb, har mange verv og forsøker å påvirke samfunnsutviklingen så godt jeg kan. Jeg lever et godt liv. Ikke fordi jeg er feit, men selv om jeg er feit.
Kropsfigur har ikke noe med lykke å gjøre. Du får det livet du ønsker deg hvis du bare arbeider hardt nok for det.
Selvsagt har det en helsegevinst hvis jeg hadde gått ned i vekt. Belastningen på rygg, knær og hofter er større jo tyngre man er. Man har økt rissiko for hjerte kar sykdommer og det er mange ting i hverdagen som hadde blitt enklere hvis jeg hadde hatt færre kilo og drasse på. (blabt annet å finne kjole til et brylupp i neste måned…)Men det er ikke sikkerrt jeg hadde blitt lykkeøigere og lykkeligere jo mindre det ble igjenn av meg.
Det jeg ønsker å slå et slag for er at folk skal i større grad akseptere den man er, den kroppen man har, og se at lykke og karriere er noe man skaper uavhengig av kroppsfassong. Ikke noe som er forbeholdt de unge, vakre og slanke.
