Da jeg var barn hadde familien ei lita hytte ved et skogs tjern. Ja, slekta har hytta fremdeles, men jeg er sjelden eller aldri der lengre. Hytta var lita, ca. 30 m2, tenker jeg. Det var ett rom. Spisebord med krakk og to taburetter. Ei bokhylle som hadde svimerke i det ene hjørnet etter at vi dytta ei parafinlampe litt for langt inn på bordet en kveld vi ungene spilte kort. En sovesofa med et lite glassbord foran. Der la vi kabal, og man kunne krype under bordet og se hvor de forskjellige kortene lå hvis man ville jukse. På kveldene lå pappa på sovesofaen og lette etter dansemusikk på radioen, mens mamma lærte oss jentene å danse på den vesle gulvplassen. En kjøkkenkrok med lav kjøkkenbenk, gassbluss og oppvaskbalje. Svartovn og et soverom med to køyesenger. Et skap, en aviskurv og to tre taburetter. Kort sagt, mitt barndoms paradis.
Strandlinja gikk kant i kant med terrassen, og du kunne kaste ut fiskestanga fra terrassen og fiske kimer, abbor eller en ørret hvis du var heldig. Jeg valgte som regel å gå littlengre vekk fra hytta til “Øya mi” og sitte der å fiske. Noen steiner skapte den perfekte stol og jeg kunne sitte der i timevis å se på duppen som fløt rundt på det stille skogs tjernet. Ikke fordi jeg fikk så me fisk, for det fikk jeg ikke. Ikke fordi jeg brød meg om hvorvidt jeg fikk fisk eller ikke, men fordi jeg nøt å sitte der, helt rolig og la tankene vandre.
Vi var selvsagt mye på hytta om vintrene og, men det var ikke alltid like lystbetont. Lange skiturer med den sporty og skiglade familien min, og jeg som kom tungpusten vandrende sakte men sikkert langt bak de andre i mitt eget tempo. Og så var jeg alltid blåfrossen på beina og fingrene… Parafinlampe og stearinlys ga dårlig leselys når man endelig gikk til ro om kveldene, så da var det bare å sove og vente på neste dag og neste uendelig lange skitur.
Påsken var annerledes. Da var snøen ofte så rotten at det bare eventuelt ble noen korte turer for de sprekeste på morgenen før sola fikk tak. (jeg var ikke blant de). Resten av dagen var det å sitte i ei snøgrop med ansiktet vendt mot sola. Kline inn fjeset med Nivea og håpe på å bli brun. Noe vi klarte med glans. Mamma kokte ertesuppe på svartovnen, og hele bygda var bortom hytta vår for litt suppe, en kopp kaffe og litt skravling.
Når jeg ble eldre dro jeg på hytta alene med venner og venninner. Mange koselige minner, og fremdeles snakker noen av vennene mine om hytteturene og gode minner vi hadde der.
Så ble jeg kjærest med Gamle Gubben Grå. Første påsken ble han dratt med på hytta. Til mitt paradis.
Snakk om nedtur. Skuffelsen sto å lese i hele ansiktet. Var dette hele hytta. Selv hadde de en fantastisk hytte på fjellet og et landsted ved sjøen som nærmest var paradisisk. Glansen på mitt eget paradis bleknet fort mens han la ut om hvor fantastisk hans families hytter var. Nå har det gått mange år. Jeg har vært på hytta ved fjellet, som vi nå har overtatt, og ja det er et paradis. Litt større enn mitt barndomsparadis, men bare litt større. Lik vaskebalje, likt gassbluss. Tå køyesenger, ingen sovesofa men en babyseng. Ikke noe glassbord men ti lenestoler. Milelange skiturer men ikke noe skogs tjern og fiskeplass. Landstedet ved sjøen er også flott, men ikke så flott. Ganske enkelt i grunn, men koselig og fin beliggenhet. Du verden. Jeg klager ikke.
Men kanskje paradis er der hvor opplevelsene har vært, og ikke er avhengig av alt det andre?
