Jeg har ikke alt for mye greie på psykiatri, men jeg har en del greie på psykisk helse.
Gjennom ett førtiåtte år langt liv har jeg selvsagt møtt mitt av motgang og utfordringer. Jeg har og vært klagemur for svært mange i løpet av livet, noen i større grad enn andre. I min stue kan vi snakke om de fleste temaer, selv de som er vonde og vanskelige. Det er ikke få som har grått på mine skuldre når verden har vist seg fra sin tøffeste side, så jeg tror jeg kan si litt om psykisk helse.
Selv er jeg heldig og er født med en optimistisk holdning til livet. “Det kan godt tenkes at pessimisten får rett til slutt, men optimisten har det bedre i mellomtiden”, er mitt motto. (og et sitat noen av mine venner er litt lei av å høre…) Ikke alle er så heldige som meg, og for noen kan selv den aller minste tue velte livet helt i grøfta. og noen krabber alltid rundt i grøfta, og hvert forsøk på å komme seg opp av grøfta fører til at de bare glir enda lengre ned. Jeg har nok noen teorier om hvorfor, men det får være til en annen gang, for det jeg skal skrive om i dag er de kjappe løsningene som brukes innen psykiatrien i dag og som irriterer meg grenseløst.
Punkt 1. Lykkepillen fins ikke. Det fins overhode ingen pille, rusmiddel eller andre stimuli som kan skape lykke!!!
De såkalte lykkepillene er antidepressiva. Del opp ordet. Anti betyr motvirke. Depressiv er jo det samme ordet som depresjon, eller “deppa” om du vil. Altså tabletter som skal motvirke at du føler deg deppa. Men er det å ikke være deppa det samme som å være lykkelig? Er det ikke et nøytralt mellomstadia? Selvsagt er det det. Antidepressiva motvirker at du er deprimert, og det er vell og bra, men det er ikke en pille for å gjøre deg lykkelig.
Antidepressiva er flotte hjelpemidler til å komme ut av en depresjon. De kan være gode hjelpemidler når verden er på det vondeste, og de kan hjelpe deg til å komme opp av grøfta og opp på veien igjen, men de kan aldri klare det alene. . Alt for lett får unge mennesker skrevet ut lykkepiller som eneste behandling. I media i sommer har jeg lest eksempel på pasient etter pasient som er diagnostisert suicidale, altså troende til å ta sitt eget liv, og som så har fått med seg mange nok tabletter til å gjøre akkurat det. Da er noe rav ruskende feil.
Psykisk sykdom kan i likhet med somatisk sykdom ikke fikses på 1-2-3. Knuser du benet i småbiter, er det ingen som gir deg et pille-brett og tror det kan fikse problemet. Nei det nå skrus nøye sammen, eller gipses og så må det langsomt få gro seg til. Slik og når psyken har fått seg en knekk. Når selve livet er knust.