Det var på slutten av kontordagen. Plutselig kom NK inn på kontoret med foldede hender og et bedende blikk. I og med at NK så vidt jeg vet alltid har vært ateist, skjønte jeg at noe var i gjerde. “Hva er grunnen for dette bedende oppsynet? Hva er det du har tenkt å forsøke å overtale meg til nå?” spurte jeg for å liksom hjelpe a litt i gang.
Hun svarte raskt og direkte. “Jeg skal ikke be deg om noe, jeg skal beordre deg..” hun krympet seg litt og så litt engstelig ut. Jeg så ikke opp fra PCn. “Hva skal du beordre meg til?” Jeg kjente hjertet banke litt fortere, og en stemme inne i meg sa; “Ikke julaften, ikke julaften….” NK svarte raskt “Dagvakt 1.juledag” og etter en liten pause “Er det greit?” 1.juledag var langt fra greit. Jeg kjente tårene svi bak øyelokka. Jeg snur meg sakte og ser på NK “Siden du nettopp beordret meg, er det uvesentlig om det er greit eller ikke.” Jeg svelget, så hun ikke skulle høre gråten i stemmen “Alt jeg kan si når du har beordret meg er JA VEL.”
Slik er det nemlig for oss som er helsepersonell. Vi kan til enhver tid beordres på jobb for å ivareta liv og helse , som det heter. Den beordringsretten gjelder selvsagt også i julehelgen. om det passer eller ikke, vi har ikke lov å nekte..
NK har innerst inne et hjerte av gull. Vi har arbeidet sammen i snart 25 år og kjenner hverandre godt. Hun så at det ikke var greit. Men hun måtte ha noen til å dekke en plutselig ledig vakt. Sjefen hadde bedt henne beordre meg. Og, ja. Det er greit. Jeg skal ikke arbeide mye i jula, jeg sier sjelden eller aldri nei og det er sikkert ingen andre som har spesielt lyst ti å dra på jobb før klokka 08.00 1,juledag.
Men, nei. det er ikke greit i det hele tatt. Mamma og Pappa sitter alene på julaften, men ber alle barn, svigerbarn og barnebarn på frokost 1. juledag. Det betyr så masse for Mamma at alle kommer. Hun har snakket om 1. dagsfrokosten i hele desember. Dette er julehøytidens topp opplevelse for henne.
Det er ikke greit i det hele tatt. 1,juledag samles hele familien min i Åsa hos Mamma og Pappa. Vi er ikke så ofte samlet hele gjengen Det er så koselig når hele gjengen er samlet. Jeg, mine tre barn, Gamle Gubben Grå, mine to søstre med familier, foreldrene mine 16 stykker med smått og stort hvis alle kommer. Jeg vil og være der.
Jeg slår knyttneven i bordet og ser skrått opp på NK; “Er det lov å si Æsj?”
Det er ikke ment som en unnskyldning for ikke å bli beordret. Beordring er greit å forholde seg til. Men denne gangen følte jeg behov for å tydeliggjøre at idet ikke alltid er greit for meg heller og bli beordret på jobb. Jeg følte behov for å tydeliggjøre at jeg må gi avkall på noe jeg har gledet meg til. Jeg følte behov for å få henne til å forstå at vi alle har mennesker rundt oss som også blir berørt når noen blir beordret. I dette tilfellet 16 stykker, selv om kanskje ikke alle savner meg like mye..