Jeg elsker å lage selskap! Finne på meny, dekke bord – tenke på detaljer.  Og i år er søstrene mine opptatt på annet hold så jeg har fått ansvaret for å organisere og fikse den kombinerte 17,mai samlinga og Mammas fødselsdag.  Jeg gleder meg. 
Jeg har verdens beste søstre.
Storesøster er helt rå på organisering, delegering og planlegging og har alltid 100 baller i lufta samtidig.
Lillesøster er kakebaker og matekspert og tryller frem de lekreste retter. Hun har alltid ett par hjemmebakte langpannekaker, bløtkaker, hjemmelagde  kjeks og et par av sine fantastisk gode Fucacia på lur i fryseren. 
De har alltid stålkontroll, planlagt alt i god tid og pleier å sende meg en melding 16 mai og ber meg om å ta med pølsebrød,  lomper, ketchup og sennep.

I mange år da ungene var små, både Gamle Gubben Grå og jeg arbeidet turnus og vi bodde 60 km fra resten av slekta var jeg takknemlig for det. I fryseren vår har det nok aldri ligget ferdige langpannekaker og halvstekte fuccaciabrød klare til å sette i ovnen. Jeg er heller ikke noen stor kokk.  Jeg er jo gift med en.
 Ikke har jeg alltid vært så organisert heller. Jeg ble ferdig med å strikke og montere bunaden til Datteren 03.30 17,mai 1992, 5 timer før jeg skulle kle den på en vilter ettåring.  Jeg har løpt panisk rundt og lett etter bunadsko, norske flagg og bunad-søljer 17 mai morgen mellom nattevakt og barnetog og jeg har små-jogget inn i kirken med mann og barn mens preludiet spilles på julaftensgudstjenester.
Søstrene mine har liksom alltid hatt stålkontroll.

Men i år har de altså gitt meg ansvaret, og jeg koser meg.
Tradisjon tro blir det pølser i brød, og Lillesøster stiller selvsagt med to kaker. En hun har bakt og en niesa mi baker.

Men vi må jo ha noe mer. 
Jeg spurte Mamma hva hun hadde lyst på, men hun hadde ingen spesielle ønsker.
Men en gang vi snakket om mat sukket hun litt over Pappas trang til kun å spise norsk tradisjonskost og sa; “Jeg vil spise sånn mat dere spiser”, og siktet til at vi i vår generasjon ofte har litt andre retter på bordet. Så jeg tenkte at jeg skulle varte opp med noe annet enn spekemat.
Siden det skal lages mat til 15 voksne, og jeg ikke har tenkt å stå på kjøkkenet hele 17. mai falt valget etter litt hodebry ned på Carpaccio .

På bildet ser du Carpaccio som Datteren og jeg spiste i Cannes for et par år siden. Det var så godt at da vi kom tilbake til leiligheten etter shoppingen den dagen kommanderte vi Gamle Gubben grå ut på handletur for å kjøpe råvarene slik at vi kunne lage Carpaccio til resten av familien til middag.  Det var da jeg fant ut hvor enkelt det er å lage denne retten. (Så enkelt at selv Mor kan klare det….)

Det finnes knapt den gourmetrestaurant som ikke har Carpaccio på menyen. Forklaringen er simpelthen at det knapt finnes noe bedre sin kan sette kniv og gaffel i. “Løvtynne skiver av oksekjøtt så mørt at det smelter på tungen dandert med høvlet parmesan og andre herligheter” slik beskrives retten. Så dette blir nok bra. I dag var jeg hos slakterforretningen og bestilte kjøttet ferdig oppskåret. Så når jeg får hentet det i morgen, er det bare danderingen igjen..

Carpaccio er opprinnelig en rett fra Venezia. Det synes jeg passer bra. Mamma har ikke vært mye ute å reist, men for ti år siden fikk hun tur til Venezia av oss døtrene i 70 års gave, og vi hadde noen uforglemmelige dager i en uforglemmelig by.  Nå håper jeg det blir et uforglemmelig måltid på Mammas 80 års dag.