Hørte en kjent stemme da jeg var innom bokhandleren og så etter Marianne Mjaalands bok  “Tvang og tvil” i dag.  Jeg har det ikke med å lytte til andres samtaler, og dette var knapt en samtale. En ekspeditør som spurte en kunde som antakelig så litt forvirret ut om han trengte hjelp, og kunden som svarte benektende, han bare kikket..   Jeg tittet rundt hjørnet.  Ja, jeg hadde hørt riktig.  Noen stemmer glemmer man vel aldri.
Boka til Mjaaland fant jeg ikke.  Den kan sikkert bestilles på nett.  Jo Nesbøs “Tørst” ventet ulest hjemme, og i hånda holdt jeg er pocket-utgave av Ken Follett “Kjempenes fall”. Ei bok på nesten 1000 sider. I og med at jeg skal arbeide så og si hele resten av påsken, så har jeg i grunn lesestoff nok uten å måtte lese systemkritikk av egen arbeidsplass. 

Jeg gikk mot kassa, mot der du ruslet, og du fikk raskt øye på meg. Jeg tror du har den samme innebygde radaren for meg som det jeg har for deg. Kanskje hadde du sett meg før jeg oppdaget deg, og fulgt etter meg inn i bokhandelen.  
Lenge siden sist.  Sikkert et halvt år. 
Du så godt ut, og jeg påpekte det da vi var ferdige med de vanlige høflighetsfrasene. Du hadde fått et liten mage, et slikt alderstillegg som mange menn får lenge før de når din alder. Brystkassa som synker ned. Men du har aldri hatt noen brystkasse å snakke om. Har alltid vært slank som en hæsjastaur.  Ja, du følte deg bedre. Hadde vært sykmeldt i nesten to år, men nå gikk det bedre. Det var godt å høre.  Og du så bra ut. Smilet var tilbake i øynene dine.  Blikket var like ungdommelig sjenert som da jeg første gang så inn i de blå øynene dine for lenge, lenge siden.

Du mønstret meg, og spurte litt bekymret hvordan det var med meg.
Rollene var snudd.  Hvor mange ganger hadde ikke jeg granskende spurt deg det spørsmålet?
Jeg sa “Bra”.
Man svarer alltid “Bra” på det spørsmålet. 
Men det var ikke en tilfeldig bekjent på kjøpesenteret. Det var deg.  En av de få som kjenner meg ut og inn.  Kjenner meg bak den tøffe maska.  Kjenner meg bak alle de tøffe maskene og rollene jeg spiller.
Kjenner meg nesten like godt som jeg kjenner meg selv.

Du svarte ikke. 
“Bra”. tenkte jeg. Hadde jeg det virkelig bra.? Det var jo du som spurte.
Så satte jeg ord på de tankene som har surret rundt i hodet mitt de siste dagene. 
“Jeg er i ferd med å møte veggen” sa jeg stille.
Du kom med en liten latter.  “Det der vet jeg alt om…” 
Og ja, jeg vet.
Jeg satt der i  mørket ved siden av deg da du i en alder av 39 år sa stille ut i mørket at du ikke trodde du kom til å bli 40. 
Jeg var en du delte tanker med da kroppen for alvor begynte å si at nok er nok.
 Livet ditt har vært jobb, og jobben har vært livet ditt.    2 års sykmelding er kronen på verket. 
Er det noen som kan forstå hvordan jeg føler det, så er det deg.

Du ser på meg.
“Hvorfor tror du det?”
“Jeg er så utrolig sliten….”  nølte litt..  “fungerer ikke helt som jeg vil”   
Du nikker oppmuntrende… men jeg stopper.  Mangler flere ord.  Ser mor kassa. Leter etter hjelp, Etter ett eller annet som kan få oss til å skifte tema.
Du fortsetter spørsmålene med lav stemme, bare for å fortsette tankeprosessen min. 
“Hva gjør du med det?” 
Jeg ser hjelpeløst på deg.  “Tar det litt mer med ro.::::”  
Men du kjenner meg, og fortsetter litt mindre mild, “Og det går greit?” 
“Jada…” sier jeg raskt.  For raskt.
“Fint” Du smiler. 
“Hvordan jobber du i påsken? Har du fri?”
Jeg kjenner skuldrene strammer seg, og slitenheten kommer sigende.
“Nei, jeg har hatt noen fridager nå. og har fri i morgen, men jobber doble vakter resten av påsken.  Bakvakt når jeg ikke er på jobb. ” 
Du ler. “Akkurat” sier du med latter i stemmen. 
Svaret mitt var svaret du ventet på. Svaret som bekreftet at jeg selvsagt ikke tar det mer med ro. Svaret som bekrefter at jeg ikke har møtt veggen – riktig ennå.
Jeg kan fremdeles slakke farten, bremse opp, unngå sammenstøtet.
Men selvsagt bremser jeg ikke.  Jeg bare fortsetter i samme farten, girer opp, selv om jeg ser veggen komme mot meg. 

“Det er sånn de vil jeg skal jobbe…” sier jeg med flat stemme… 
Du ser meg inn i øynene. Latteren stopper, og du forstår hvordan jeg har det. 
Du skjønner at jeg er for sliten til å ta opp kampen for å få en bedre turnusordning.
Du forstår at jeg blir sliten bare jeg tenker på vaktene som ligger foran meg. 

Jeg snur meg mot kassa.
Du ser på klokka.
“Ta vare på deg selv” sier du med lav stemme.  Et lett klapp på skulderen.
Så skilles våre veier, igjen.
“Vi ses… ” svarer jeg stille.