Stovner….

Stovner er for mange blitt synonymt med ghetto, ungdomskriminalitet og lovløse tilstander. Et sted hvor ensomme mennesker ligger døde på badet i ett år uten at noen savner dem, kort sagt en lite trivelig plass å bosette seg eller vokse opp. 

Det er lenge siden jeg tok bane 5 til Vestli, hoppet av på Stovner og gikk mot Tante Ulrikkes vei med bankende hjerte.  Det hendte jeg var litt små-engstelig.  Noen litt skremmende opplevelser var det. Det var mye i storbyen som kunne virke skremmende på en ung kvinne fra indre Åsa. Men grunnen til at hjertet mitt banket urolig i brystkassa, var at på den tiden bodde den mannen jeg syntes var den mest fantastisk på jord nettopp i Tante Ulrikkes vei.  

Tante Ulrikkes vei har blitt en prisbelønnet oppvekstbok, jeg må få lest den. Kanskje blir det årets ferielektyre? 
Tante Ulrikkes vei…  bare veinavnet gir meg gode minner og et smil om munnen. Late kvelder i sofaen foran TVn. Gutten, eller mannen, hvem vet som leide video for at vi skulle kose oss, og kom hjem med Flåklypa fordi jeg ikke ville se voldsfilmer, og han var for beskjeden til å se søtsuppe kjærlighetsfilmer sammen med ei jente..
Sene kvelder der han fulgte meg til T-banen og så meg trygt på banen før han ruslet hjem.  
Litt senere i forholdet, når jeg var blitt mer husvarm og hadde fått egen nøkkel til leiligheten hans, tidlige morgner hvor jeg løp lettbent til T-banen.  
Kvelder vi kom hjem fra byen sammen, hånd i hånd.  
Frokoststunder på kjøkkenet der i blokkleiligheten, ferskt brød og ferske aviser som han var ute og handlet mens jeg dekket frokostbordet.  

De kan kalle Stovner en ghetto og svartmale livet i blokkene i Tante Ulrikkes vei.  For meg var det engang i mine glade studiedager det beste sted på jord.

7 kommentarer
    1. Litt rart det der med gamle minner. Enten er de veldig gode, eller så er de særdeles dårlige. Noen er bare diffuse som en husker glimtvis av, men en har en fornemmelse av at de var gode eller dårlige. Den grå hverdagen husker en lite av med årene. Ha en flott sommer videre!

    2. Jeg bodde på Stovner på 1990-tallet og allerede da var det et helvete der. Hver eneste dag så ble brannalarmen løst ut av noen afrikanske lausunger som ikke gjorde noe annet enn å lage bråk. Utlendingene kastet søppel overalt og tok over hele Stovner senteret. De elsker å drive dank hele dagen lang inne på kjøpesentere. Det var et mareritt å bo på Stovner. Den lykkeligste dagen i mitt liv var når jeg flyttet langt vekk fra Stovner. Stovner burde stenges og jevnes med jorda, bygg en parkeringsplass der. Stovner var fint på 1960-tallet men det ble til en ghetto fordi våre politkere ville ha ghettoer i Oslo, så de importerte noen hundretusen fullstendig gale afrikanere og arabere og slapp dem løs på oss som bodde der. Det blir aldri glemt, det sviket glemmes aldri.

    3. Den mannen du likte så utrolig godt som bodde i Tante Ulrikkes vei, jeg tipper han var kølsvart, het Ali og kom fra en afrikansk landsby, ikke sant? Ingenting er vel mer spennede for dere kvinner enn kvinnemishandlere fra den tredje verden. Glem norske menn, de er jo bare dritt sammenlignet med en morderisk voldtektsmann fra afrika som mishandler dere dagen lang. Dere får det dere fortjener.

      1. Den mannen jeg likte så utrolig godt og som bodde i Tante Ulrikkes vei var ganske blek, het Jon og kom fra Røyse. (Røyse er ei bygd i Hole kommune, rett utenfor Hønefoss.)
        Han er verdens snilleste mann og jeg kan ikke tenke meg at han har brukt vold på noen som helst

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg