7 år er gått. 7 år og hatet flommer fritt.  Flommer fritt i kommentarfeltene, klistres opp på søppelbøtter og lyktestolper og forsøpler hverdagen. 
De overlevende fra Utøya mottar drapstrusler og får meldinger om at det er trist de ikke ble drept der ute på Øya. Unge engasjerte mennesker trues til taushet, eller velger å slutte politikk fordi prisen, alt hatet de får dyttet på seg blir for tøft.  

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Selv etablerte politikere, regjeringsmedlemmer deltar med å spre hat og løgner på nettet. Pisker opp og legitimerer holdningene til de mest ekstreme.  Flytter grensene for hva som er ok å si på nettet, og ellers i samfunnet. Er dette en samfunnsutvikling vi kan være stolte av.  Er det slik vi vil ha det i Mitt lille land?

Fremmedfrykt og vrangforestillinger blir spredd i kommunestyresalen….

…og fra Stortingets talerstol…

Det gjør meg trist. Usigelig trist.  7 år…  Har vi alt glemt?

7 år.  Kronbladene fra rosetogene har for lengst visnet, dødd.  Men har vi virkelig alt glemt? Glemt alt vi sa og sto får den gangen. Alt vi så stolt sa og trodde på for 7 år siden?    Glemmer vi terrorhandlingene som skjer andre steder i verden så raskt de er ute av nyhetsbildet?  Terrorhandlinger i Europa og resten av verden.  Glemmer vi grusomhetene, smerten og frykten så raskt?  Godtar vi virkelig stilltiende en slik samfunnsutvikling?

Eller orker vi bare ikke ta inn over oss hva som skjer.  Det er så ufattelig, så trist så overveldende. Og hva kan jeg gjøre?  Man kan ikke redde verden alene, samme hvor mye man ønsker det.  Det er ikke likegyldighet, det er fornektelse.  Menneskene kan da ikke være så onde?

Det spontane minnestedet på Utstranda ble ryddet vekk.  Minnene ble for påtrengende når hverdagen kom.   Å sloss mot minnesmerke ble viktigere for enkelte av heltene fra Utsranda enn å sloss for at noe slikt aldri, aldri skal skje igjen.  De kan rydde vekk blomster lys og kosebamser, men kan de rydde vekk, slette alle bildene de må ha på netthinna og i ørene.  Kan de rydde vekk frykten de må ha følt de som var der og gjorde en fantastisk innsats  når så mye annet sviktet. 

7 år siden rosetog og aldri mer… 7 år siden vi lå rosene fra oss i vannet, og lot de flyte av sted.   Og siden har vi også latt samfunnet flyte av sted. Var det denne utviklingen vi håpet på da vi gikk i toget, da vi løftet rosene mot himmelen og sang “Til ungdommen” i kor mens vi lovet hverandre og oss selv at det grusomme, det utenkelige aldri skulle få skje igjen.

Hjertene i glassgangen på jobben henger der og minner oss om de 35 vi var med på å hjelpe.  Vi føler stolthet når de blir dratt frem i festtaler. Vi var der, vi bidro.  Jeg har sanseinntrykk fra den regntunge kvelden etset inn i netthinne og nervebaner, minner som aldri vil forsvinne.  En “uendelig” strøm av skadeskutte ungdom har satt sine spor.   Men står jeg opp mot hatet og retorikken jeg møter i hverdagen?  

7 år har gått, og vi har ingenting lært.  De fine ordene, løftene og rosene var bare festtaler.