Dagens stikkord i Frodiths fotoutfordring VM Vinter Måned er SNØ.
Jeg liker vinteren best når den går mot vår. Her er et bilde fra mars i fjor. Den lille fyren på bildet er Turbo. En tøff kar som “blikket” feil hund og ble bitt i hjel av en leken Alaska Malamut.
Bilen ville ikke starte i dag da jeg skulle kjøre Yngste Sønn på jobb sånn litt over klokka 06,00 Batteriet var flatt. Jeg kjente panikken – og tårene omtrent samtidig. Jeg måtte jo starte bilen. Jeg måtte jo få Yngste Sønn på jobb. Vi var jo allerede sent ute. Dette fortjente jeg ikke.
Gamle Gubben Grå ble revet ut av drømmeland og overtok sjåførjobben. Han nikket morgentrøtt mot meg som frustrert satt bak rattet i bilen som ikke ville lystre og starte .”Som bil så eier?” spurte han med et varmt smil der han, kaffekoppen og Yngste Sønn gikk mot bilen hans.
Jeg tuslet inn igjen. Tårene rant fremdeles Han hadde jo rett Gamle Gubben Grå. Den snille, kloke mannen min har som regel det. Det var flere enn bilen som hadde flatt batteri. En klok sjef så det jeg ikke ville se selv, og etter en samtale med henne denne uka var vi enige om at jeg trengte en pause.
Noen andre enn meg får holde hjulene i gang på jobb i helga.
Bilen starter nok i løpet av dagen. Startkabler eller muligens et nytt batteri vil nok gjøre susen.
Med meg tar det nok litt lengre tid. Jeg skal til fastlegen på mandag. Tror han heller vil anbefale batterilader enn hurtigstart med startkabler – men det skal jeg overlate til han.
Kulde var stikkordet hos Frodith i dag – og her er et bildejeg tok en kald januarettermiddag for to år siden.
Bildet er tatt ved Garntangen, ei kjent pølsebu mellom Sundvollen og Hønefoss.
Ingen kan få alt man ønsker seg. Det burde du ha lært nå, jeg mener, du har jo levd en stund.
Jeg forstår at du har veldig lyst til å være eldreminister. Men det ble ikke deg. Ta det som en mann, og slutt med å sutre til media.
Jeg forstår skuffelsen og alt det der. Jeg er tross alt ordførerkandidaten som ikke kom inn i kommunestyret. Det føltes litt sårt, ja. Men jeg var første mann til å gratulere hu på lista vår som tok plassen “min”. Jeg håper og jeg klarte å høres glad ut da jeg gratulerte Store Søster med kommunestyreplassen (for et annet parti) etter å ha gjort kometkarriere i lokalpolitikken.
Frodith har en utfordring på bloggen sin, En VM utfordring. Vinter Måned utfordring. Og selvsagt blir jeg med på den utfordringen. Her er mitt bidrag i dag. Stikkordet for dagens bilde skulle værevinter. Dette bildet tok jeg i fjor vniter på en flott tur Gamle Gubben Grå og jeg hadde ned hundene
Arbeidsministeren var her på Ringerike i dag, og jeg og de andre politikerne i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd samt Hovedutvalget for Oppvekst og Kultur var invitert til å være med på et møte hvor kommunen la frem hvordan de arbeidet med å få de som ikke hadde noen tilknytting til arbeidslivet ut i aktivitet. Det er slike grupper som ungdom som gjerne ikke har fullført skolen, flyktninger og familier som av forskjellige grunner er på langvarig sosial stønad.
Jeg hadde hatt et lite ønske om å få stilt noen spørsmål om den utviklingen vi ser om at flere og flere unge, også med solid utdanning, blir tilbydd 0%stillinger.
Jeg mener dette er et resultat av den uthulingen av arbeidsmiljølovensom den første blå-blåregjeringen står bak, og at denne utviklingen er en ønsket og villet politikk av de partiene som sitter i regjering. Men det ble selvsagt ikke rom for slike spørsmål. Høgrefolka hadde stram regi på møtet.
Jeg tenkte jeg kanskje kunne få et par uformelle ord med ministeren etter at møtet var ferdig og før hun løp videre til neste møte, men da tok Høyrefolka opp mobilene sine og skulle ta selfier sammen med ministeren. Jeg skjønner de godt, Annikken Haugli er ei flott dame. Vel, jeg gjør meg ikke like godt på selfier som ministeren, så jeg dro.
Det er et åpent møte nede på hotellet nå, hvor befolkningen kan få møte ministeren. Gamle Gubben Grå dro dit da jeg kom hjem. Der kunne jeg nok få stillt spørsmålene mine. Men jeg dro ikke dit. Høyrefolka i kommunen ville sikkert bare hevde at jeg ønsket å melde overgang hvis jeg somRødt medlem dukket opp på et åpent Høyre møte – helt alene. Og siden de fleste Røde er på Kongsberg og har møte om at regjeringen ønsker å melde landet inn i EUs energiunion ACER ville det være vanskelig å mobilisere et godt oppmøte av røde mennesker på dette høyremøte.
Denne høsten har jeg prioritert å ha fokus på 0 %arbeidstakerne i egen organisasjon etter at jeg fikk meg en tankevekker på et møte tidlig i høst..
Det finnes 0 % arbeidstakere. De finnes ikke bare i bemanningsbransjen, Det er ikke bare snakk om utenlandske arbeidstakere på dårlige arbeidskontrakter innen bygg og anlegg. Det er ikke bare underbetalte servitører og stuepiker innen hotell- og restaurant. Nei, 0 % arbeidstakerne finnes i større og større grad i det offentlige, på våre sykehus og innen kommunens pleie- og omsorgssektor.
Da jeg fikk denne aha opplevelsen var det 4 0% arbeidstakere som jevnlig arbeidet sammen med meg, på min seksjon. En av dem var et medlem jeg hadde ansvar for lønns- og arbeidsforholdene til. Jeg sjekka med de andre seksjonene og kom til at vi hadde rundt 10 0 i vår organisasjon på vår arbeidsplass. Snakk om vekkelse!
Siden da har jeg prioritert nullene høyt.
Jeg har pekt de ut for arbeidsgiver, der de har sittet på rekke og rad i sofaen på vaktrommet; “Der er et null, der er ett null og der er ett null!”
Jeg har snakket om at vi har gjeninnført løsarbeidersamfunnet og fortalt arbeidsgiver i klar tekst hvordan de kaldt og kynisk utnytter unge arbeidstakere og deres ønsker og drømmer om å få en litt mer fast stilling. Jeg har vist de sammenhengen mellom arbeidstaker, et null, sitt ønske om alltid å være på tilbudssiden, 65 timers arbeidsuke og noen slitne tårer i en stille krok. Jeg har fortalt dem om konsekvensen av løsarbeidersamfunnet de ønsker seg tilbake til. Unge mennesker på begynnelsen av arbeidslivet som må sette livet sitt på vent. Ikke kan de leie bolig, ikke kan de kjøpe bolig, ikke kan de stifte familie – de må først få fast inntekt.
Min prioritering har vært med på å bidra til at “Nullet mitt” ikke er et null lenger, men er sikret en inntekt å leve av . i første omgang de neste 8 månedene. Jeg formelig så hvordan skuldrene hennes sank og hele jenta så lettet ut da hun fikk den beskjeden.
Så Anne-Kari Bratten, med din makt og din posisjon; Hva har du gjort for å motarbeide en utvikling hvor flere og flere arbeidstakere får tilbud om 0 % stillinger?
Ufrivillig deltid var tidligere ikke et problem i min organisasjon.
For en del år siden ønsket UNIO å ha fokus på ufrivillig deltid i et lønnsoppgjør, og de ønsket en representant fra en annen organisasjon enn sykepleierforbundet sykepleier-forbundet til å være med og fronte den kampanjen. Jeg ble spurt om vi hadde noen medlemmer i ufrivillig deltid som kunne delta. Blant våre 150 medlemmer fant jeg ingen som arbeidet ufrivillig deltid.
Siden da har tidene forandret seg. Vikariat deles opp i små-brøker slik at man får flere hoder og fordele vakter på. For i likhet med nullene, får disse i de små brøkene tilbud om å ta ekstra vakter slik at de i realiteten arbeider så og si fullt, eller i det minste langt mer enn den prosentsatsen vikariatet tilsier. De blir delvis løsarbeidere med de samme utfordringene som nullene.
Denne uka var jeg med da to slike vikarer som har hatt vikariat på 50% og mindre fikk tilbud om faste stillinger i den prosentdelen de hadde arbeidet de siste årene- rundt 80 %.Det var en gledens dag, og når alle kontrakter er signert og i orden skal vi sprette champagnen.
Så Anne-Kari Bratten, hva har du gjort for å få flere over fra deltid til heltid? Hva er din prioritering ?
Jeg mener at midlertidig ansettelser, sosial dumping, løsarbeidersamfunnet, og uthuling av arbeidsmiljøloven er langt større utfordringer i norsk arbeidsliv enn at noen kvinner shopper på CC-vest. Det norske folk arbeider mye. Vi har større yrkesdeltakelse blant kvinner enn i mange andre europeiske land, vi står lengre i arbeid og vi har lavere arbeidsledighet.
Normalarbeidsdagen har ganske riktig blitt kortere her i landet siden forrige generasjon og vi har 2,5 timers kortere arbeidsdag enn det industriarbeiderne hadde for 100 år siden. Men mens en gjennomsnittsfamilie etterkrigstidens Norge bidro med 45 tilers arbeidsinnsats utenfor hjemmet, bidrar en gjennomsnittsfamilie i dag med 70 timers arbeid utenfor hjemmet. det er en økning på 25 timer i uka på bare litt over en generasjon.
Jeg vil fremdeles prioritere å ha fokus på lønns og arbeidsforhold til de ansatte, og forsøke på min enkle måte og stanse utviklingen av løsarbeidersamfunnet.
Hva vil du prioritere og ha fokus på Anne-Kari; Shopping og spa-turer med jentegjengen?
Jeg vokste ikke opp i noen politisk engasjert familie, og min bestemor var langt fra noen rødstrømpe. Hun dreven gård hun hadde arvet fra sin onkel sammen med bestefar. Bestefar arbeidet i tillegg som ingeniør på fabrikken i nærmeste by.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og veien videre skulle stakes ut, var bestemor en naturlig samtalepartner og en rådgiver jeg lyttet til. Foreldre er ofte bare teite når man er i den alderen. Men min bestemor hadde tid til å lytte til alle mine tanker og tok på alvor mine problemstillinger.
Hun ga meg et råd.
Skaff deg en utdanning så du kan være økonomisk uavhengig. Hvis du får mann og barn, og det skulle vise seg at mannen ikke er noe snill, så har du mulighet til å gå – klare deg uten han.
Økonomisk uavhengighet er et godt råd. Kvinnene på 60 og 70 tallet gikk i tog for det, Vi som etablerte oss på slutten av 80 tallet og begynnelsen av 90 tallet tok dette som en selvfølgelighet. Selvfølgelig skulle vi tjene egne penger, stå på egne bein og ikke være økonomisk avhengig av mannen, men dra lasset i fellesskap.
Den andre kloke damen som ga meg et godt råd var “Jordmor Ella”. Ella var jordmora som var på vakt kvelden før jeg fødte mitt første barn. Hun var jordmoren som tok i mot barn nummer to og tre også, for den saks skyld. En godt voksen jordmor som nå har vært pensjonist i over 20 år og som jeg har hatt god kontakt med opp igjennom årene.
Men det gode rådet ga hun meg allerede under vårt første møte, en sen kveldstime på tidlig 90- tall.
Jeg var førstegangs fødende, lå på kur for å sette i gang fødselen. Jeg var over 2 uker på overtid, hadde vært sykmeldt med bekkenløsning den siste måneden, var sliten, lei og hadde nesten gitt opp håpet art denne babyen noen gang skulle dukke opp. (Noen netter i forveien hadde jeg drømt at magen langsomt hadde begynt å krympe til den var helt borte – og jeg ikke var gravid lenger….)
Vel, Jordmor Ella svinset rundt meg på rommet, og var tryggheten selv. Vi snakket rolig sammen. Jeg var nyutdannet radiograf ved sykehuset, hadde arbeidet der i 8 måneder. Hun hadde sikkert arbeidet ved sykehuset siden det åpnet 25 år tidligere. Da kom hun med sitt gode råd. “Selv om du får barn, og kanskje flere barn etter hvert, så må du ikke redusere stillingsbrøken din. Du må ikke gå i deltidsfella og arbeide deltid i mange år, det kommer du til å tape på når du blir pensjonist. ” Jeg syntes det var en rar uttalelse å komme med til en førstegangs fødende. Burde ikke all fokus være på barnet- og ikke på jobben? Og pensjonspoeng og pensjonisttilværelsen er vel noe av det siste en nyutdannet 24 åring tenker på.
Nå har jeg passert 50. Jeg fikk meg en utdanning og har vært familiens hovedinntektskilde i nesten alle årene. Gamle Gubben Grå er en snill mann, jeg har ikke måttet forlate han og stå på egne bein, likevel har det kommet godt med at jeg har hatt en utdanning og en sikker inntekt i alle år.
Og jeg har arbeidet full tid – og vell så det i alle år. Forhåpentligvis kan jeg nyte pensjonisttilværelsen uten økonomiske bekymringer.
Om jeg fikk levd livet mitt på nytt, ville jeg nok fremdeles ha arbeidet like mye og tatt meg en utdanning som gjorde at jeg kunne være økonomisk uavhengig.
Men ville jeg gi ungdommen de samme rådene? Jeg vet ikke. Det finnes mange ting i livet som er viktigere enn best mulig økonomi og mest mulig penger….
bilder lånt fra google
Natt til i går skrev jeg et blogginnlegg som var formet som et åpent brev til Spekterdirektør Anne-Kari Bratten. Du vet hun som mener kvinner heller vil shoppe enn å jobbe. Jeg delte innlegget på Fb siden min, for å nå medlemmer og kollegaer. Og siden jeg avsluttet det åpne brevet med en åpen invitasjon til Bratten om å ta en latte sammen med meg, hadde jeg et lite håp – tenk om – budskapet kunne nå Bratten
Om det har gjort det, vet jeg ikke, men kaffe-invitasjonen står fremdeles ved makt. Bare å ta kontakt.
Det jeg vet er at blogg-innlegget har blitt lest og delt utrolig mange ganger. Sist jeg hadde opptelling på antall lesere passert 9.000.
9.000 lesere av et av mine blogg-innlegg. Det er helt surrealistisk. Jeg pleier neste å slå stiften av glede hvis jeg får et to-siffret antall lesere. Tror jeg en gang før har nådd over 100 lesere,, og nå – over 9.000. Det er sprøtt.
Mulig innlegget er utrolig bra skrevet. Men jeg tror hovedgrunnen til at det er delt og lest så mange ganger er at mange følte seg krenket og tråkket på tærne av Bratten sin karakteristikk av kvinner i deltidsstilling, og her bar det noen som tok igjen på en ærlig og direkte måte. Mange syntes nok det føltes godt.
En av mine lesere skriver at hun ønsker at Bratten mister jobben.
Det gjør ikke jeg. Jeg liker ikke alle uttalelsene til dama. Jeg tror hun hadde vunnet mer på å søke samarbeid og dialog enn provokasjoner og konflikt. Det er ikke så lenge til “vårens vakreste eventyr” lønnsforhandlinger. Hvorfor bevisst piske opp stemningen?
Samtidig har jeg litt sansen for dama – ikke uttalelsene. Det er som en Fb venn av meg skrev; “Bratten prater ikke bare tull”. Nei. Hun prater ikke bare tull. Folk som bare preiker tull er slitsomme, dumme og noen ganger irriterende. Men virkelig provosert blir vi vel når det er noe fornuft i det som blir sagt.
For selvsagt er det sant at kvinner taper pensjonspoeng på å arbeide deltid. Og at de da sitter igjen med skjørtet i postkassa hvis mannen finner på å stikke av med alle pensjonspoengene sånn rett før alderdommen setter inn.
Selvsagt er det sant at vi trenger en større sysselsettingsandel hvis vi skal ha samme høye standard på velferdsstaten også i fremtiden når eldrebølgen skyller over oss for fullt.
Jeg har ikke svaret på hvordan vi skal få til en heltidskultur – jeg har noen ideer som jeg vil dele i et senere innlegg.
Men en ting er jeg sikker på, Bratten metoden får ikke flere til å ønske og arbeide mer.
Vel, det er muligens en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg så 12.000 forsvinne fra min lønnsslipp under det punktet da jeg sjekka lønnslippen i går, og jeg skal innrømme at det ikke akkurat var glede jeg følte.
Men sånn rent teoretisk har jeg stor forståelse for at hvis velferdssamfunnet jeg er så stolt av og glad i skal fungere, så må det penger inn til stat og kommune.
Ja, til og med den forhatte eiendomsskatten her i kommunen kan jeg på en god dag klare og forsvare – men det hender det holder hardt.
I dag for eksempel.
Som vanlig skulle jeg kjøre Yngste Sønn til bussen slik at han rakk jobben. Vi må opp før seks og være i sentrum før halv sju. Det er ikke beregnet inn så mye rom for uforutsette hindringer i vårt morgen-program. Da ryker tidsskjemaet fort. Det var kommet ca 3 cm nysnø siden jeg parkerte bilen i går kveld. En overkommelig mengde som nok ikke ville lage de store trafikale utfordringene. Da jeg drev med morgenstellet hørte jeg at kommunens brøytemannskaper allerede var i gang med å brøyte veien utenfor huset vårt. Jeg husker jeg synes det var overraskende bra. Veien er inne på et lite boligfelt,det er flatt og fint og snømengdene var jo ikke særlig store.
Jeg går ut døra litt over klokka 6. Koster av bilen og skraper vinduene. Garasjen er full av alt annet enn biler, og den kjekke saken til å pakke inn bilen i som jeg fikk av Gamle Gubben Grå til jul lå godt i bilens bagasjerom. Jeg hadde i grunn tenkt meg ut igjen da jeg parkerte bilen i går kveld.. Yngste Sønn kommer og bilen setes i gir, og vi kjører ut av gårdsplassen. Jeg stopper rett før utkjørselen. Der ligger det en fin snøplogkant. Innkjøsrlen vår er flat som ei pannekake. Jeg skal ut i en folketom gate i 30 sona. Jeg rygger tilbake, tar fart og kjører på. 3 cm nysnø. Hvor stor snøplogkant kan det gi? Man har da antispinn! Jeg gir gass – og står bom fast. Ikke kommer jeg framover og ut i veien. Ikke kommer jeg bakover og inn mot gårdsplassen.
Yngste Sønn løsner setebeltet og løper tilbake de få skrittene til gårdsplassen og griper skuffa. Han spar som en gal med raske effektive bevegelser vekk all snøen foran bilen. Den rikker seg fremdeles ikke. Mer snø må vekk.
I over 5 minutter står den unge atleten og spar snø som en galning før han kan plassere skuffa i en snøhaug og bilen lar seg flytte i retning sentrum.
Vi rakk ikke bussen.
Kjære kommune. Jeg setter virkelig pris på at dere brøyter og ordner veien vår en tidlig fredag morgen, men vær så snill og ikke lage hindringer i veien for meg Jeg får utrolig mye igjen for skattepengene mine Jeg behøver ikke ha en stor haug snø i innkjørselen i tillegg.
