Ringerike kommune vil beholde Vegård skole…..

Busstoppet ved skolen i min barndoms bygd Åsa heter “Vegård Skole” .  Kommunen la ned Vegård skole for noen år siden, og busselskapet Brakar vil gjerne endre navnet på busstoppet. I dag drives Steinsfjorden Montessoriskole i skolebygningen, og Brakar har foreslått at busstoppet endrer navn til Steinsfjorden. 
Oppmålingskontoret i Ringerike kommune, som behandler slike navnesaker, er derimot  ikke enig.  Kommunens forslag er at busstoppet beholder dagens navn -altså “Vegård skole”.

Sikkert ingen stor sak for sindige Åsa-folk som har lagt skolekampen bak seg.  Men jeg ser en viss ironi i at kommunen vil beholde navnet – selv om de ikke ønsket å beholde skolen…,  

Og den tabloide overskriften på dette innlegget sikrer meg mange lesere både blant bygdefolk og politikere….

 

Utdanning er oppskrytt.

Donald har ansatt ny Sentralbanksjef.  En sentralbanksjef i det som i det minste i Donalds øyne er verdens viktigste og sikkert mektigste økonomi.  Jeg vil anta det var en del søkere, både kvalifiserte og mindre kvalifiserte.  Sentralbanksjef i USA. Det er liksom noe å ha på CVn.  
Samtidig er det en stilling hvor det sikkert er smart, både for Donald, resten av amerikanerne og muligens oss her på berget også til en viss grad, at man unngår feilrekrutering.  
Jeg vet ikke hva Donald og flertallet i senatet har sett etter. Men jeg vet en ting jeg ville ha vektlagt hvis jeg skulle bidratt i den rekrutteringen. Jeg ville ha sett etter økonomisk kompetanse. 
Jeg tviler ikke på at 64 år gamle Jerome Powell, som fyren heter, har en viss realkompetanse. Men akkurat i denne stillingen ville jeg nok sett etter en person med formalkompetansen i orden.
Vi er litt ulike slik, Donald og jeg.  
For første gang på førti år får USA en sentralbanksjef uten høyere økonomisk utdanning.  Han ble bare sittende i ett og ett halvt år – men så har vel ikke de sjefene Donald utnevner det med å sitte så lenge……

Gamle Gubben Grå får prøve litt av min hverdag

Helt siden Yngste Sønn var så utrolig heldig å få jobb i sommer har jeg stått opp klokka 05.30 hver hverdagsmorgen for å få han på arbeid til klokka 07.00. Det innebærer også en kjøretur, enten til bussholdeplassen nede i byen eller, hvis klokka går litt for fort en morgen, de to milene ut til Tyristrand.  Nå som bilen min ikke starter og jeg er sykmeldt har Gamle Gubben Grå overtatt den oppgaven.  Gamle Gubben Grå er ikke A-menneske! Han er ikke B-menneske eller C-menneske heller men mer….G-menneske…  
I går var bevegelsene raske og irriterte før han og Yngste Sønn kom seg ut døra. Jeg så på hele mannen at han var trøtt og sliten, og listet meg rundt i sokkelesten til de var ute av døra. Jeg så på klokka. Ute var det bek-mørkt, og det snødde.  Klokka var så mye at jeg tvilte på at de rakk bussen nede i byen, så Gamle Gubben Grå måtte nok ta turen på slapseføret ut til Tyristrand.  Gamle Gubben Grå er enda mindre glad i å kjøre på glatt vinterføre enn det jeg er. 
Han kom igjen rundt klokka 07.30, etter ganske riktig å ha kjørt til Tyristrand.  Etter å ha startet på hjemveien hadde han møtt bussen i de førstesvingene. Altså hadde bussen vært forsinket – og bak dem.  Turen til Tyristrand hadde vært unødvendig. Det var som om det sto damp og røyk ut av ører, nese og munn på Gubben.  
“Ta det med ro. Ta en kopp kaffe. Slapp av litt.” sa jeg. “Det er to timer til du må kjøre meg på jobb.” Han fnøs. Bråsnudde. Dro på seg jakka, og forsvant ut og begynte å måke innkjørsel og gårdsplass som en gal. 

Da jeg kom ut to timer senere, drev han fremdeles og måkte.  Han satte fra seg måka med like sinte bevegelser som jeg hadde sett før på dagen, og kjørte meg til jobben. 
Jeg er delvis sykmeldt, men det er tanken at jeg skal arbeide den delen av stillingen min som er knyttet opp mot frikjøpet som tillitsvalgt. I det vervet kan jeg til en viss grad styre dagen selv. og jeg trenger ikke ha det overskuddet man må ha når man arbeider med pasienter. I dag skulle jeg i et møte en times tid, og så få unna litt kontorarbeid. 
Jeg kan kjøre Gamle Gubben Grå sin bil.  Jeg har sagt det.  Men det virker ikke som om han har lyst til å overlate nøklene til meg.  Det er Svigerfars gamle bil. Gamle Gubben Grå overtok den da Svigerfar døde for snart år siden.  Jeg tror vi begge ser på det litt som om det fremdeles er Svigerfar som eier bilen. Som ny svigerdatter i familien, Gamle Gubben Grå og jeg hadde ikke flytt sammen engang, lånte jeg en bil Gubben disponerte men som sto registrert i Svigerfars navn.  Den klarte jeg både å kjøre litt for fort forbi en sånn fotoboks som knipser fartssyndere og rygge ned steinbordet under tuntreet på gårdsplassen til barndomshjemmet mitt.  Det ble litt rabalder av det… Kanskje best jeg holder meg unna “Svigerfars bil”.

Tre timer senere var jeg virkelig sliten der jeg satt bøyd over kontorpulten.  Kjente virkelig at formen ikke er på topp. Så jeg ringte Gamle Gubben Grå så han kunne hente meg.  Gubben får ikke mye hvile når han skal være sjåfør for meg.
Gubben ville at vi skulle kjøre innom sentrum. Han hadde et ærend. han skulle ha ordna.  Jeg var sliten, så vi ble enige om at jeg skulle sette meg på en kafe på Senteret mens han stakk og handlet det han skulle.  så kunne vi ta en kopp kaffe eller lunsj sammen før vi handlet mat og dro hjem. 
Jeg hadde ikke før funnet et ledig bord på kafeen før jeg fikk øye på en tidligere tillitsvalgts-kollega, nå pensjonist.  Hun lurte på om jeg hadde avtalt å møte noen,eller om hun kunne sette seg ned så vi kunne ta en kaffekopp og få oss en prat.  Selvsagt kunne hun sette seg ned.  Jeg sendte en sms til Gubben om at han bare måtte sirkulere litt til jeg var ferdig med å skravle….

Innen vi kom oss hjem begynte det å skumre, og snøen hadde begynt å falle ned i store tette filler.  Gamle Gubben Grå kastet seg over snøskuffa nok en gang.  Jeg tok med meg Kjøteren ut på luftetur før jeg gikk inn og fikk unna litt husarbeid  Ikke de helt store tingene. Jeg var for sliten. Yngste Sønn kom hjem en drøy time etter oss, og ble med Gubben og måkte vekk resten av snøen.  
Vel inne tok Gubben oppvasken og lagde middag før han endelig kunne ta kvelden rundt klokka 21.00, 15, 5 timer etter han sto opp.  Han virket sliten og har nok sovet godt i natt. Men i grunn har han bare gjennomført noe som lenge har vært en helt vanlig dag for meg når det gjelder arbeidsoppgaver, tidsforbruk og transportoppdrag.

I dag må vi prøve å få bilen min på verksted, og håpe at det ikke blir for dyrt.
 

Helt alene i en mørk sykehusavdeling….

Vi i helsevesenet kan og være utsatt for vold og trusler om vold.  Og da tenker jeg ikke bare på de som arbeider innen psykiatrien. Radiografer for eksempel, møter folk som har skadet seg og har vondt.  Mange er påvirket av alkohol og andre rusmidler.  Mange bærer på traumer. Mange har bare lav impulskontroll.  Ikke alle er like samarbeidsvillige når vi skal vri og vende på skadde håndledd eller undersøke hodet deres i store tromler. 
Trusler eller ufine kommentarer tror jeg mange av oss har opplevd. Ei gammel dame sa hun skulle sprette meg opp med kniv en gang. En narkoman sa han visste hvor jeg bodde. Flere har gitt meg lite flatterende kommentarer om både alder og kroppsfigur.

Direkte voldsepisoder som har ført til skader på kollegaer kjenner jeg ikke til .Men jeg har lest undersøkelser både fra Danmark og Irland hvor man har undersøkt omfanget av vold og trusler mot radiografer, og der ligger omfanget på de som har opplevd trusler rundt 40% og de som har blitt utsatt for vold og trusler et sted mellom 15 og 20%.
Jeg tror ikke alle hendelser blir rapportert oppover i systemet. Undersøkelsene fra Danmark og Irland tyder på det. “Trusselen kom fra en dement person”.  “Knyttneven ble svingt av en rusa eller alkoholpåvirket mann, han mente ikke så mye med det ” er forklaringer radiografene kommer med i den danke undersøkelsen på hvorfor de ikke har meldt hendelsen oppover i systemet. 
Jeg kjente vindpustet av en knyttneve som svingte noen millimeter fra ansiktet mitt en gang. Pasienten var rusa, men hadde knyttneven truffet ansiktet mitt hadde smertene og skadene vært like store som om han hadde vært en nykter person. 
Jeg har sett kollega blitt kløpet i brystene da hun forsøkte å berolige en engstelig pasient. Han og den elskelige gamle damen som ønsket å sprette meg opp med kniv, var begge demente 
Knyttneveslag har ødelagt apparatur. Noen kastet møbler vilt rundt seg en stille natt.  En dag, eller kanskje mest sannsynlig – natt, smeller det. 

På mange sykehus er radiografene helt alene på nattevakt.  Det er en kjensgjerning at alenearbeid øker faren for å bli utsatt for vold og trusler om vold. 
Antall saker som omhandler vold og trusler mot helsepersonell er økende viser en undersøkelse som ble lagt frem i november i fjor. Om det skyldes økt meldekultur eller flere hendelser er usikkert, men vi ser at forekomsten av vold og trusler i samfunnet er økende. Med en økt forekomst av vold og trusler i samfunnet, folk tyr raskere til slike virkemidler enn tidligere, uvisst av hvilken grunn, vil jeg anta at faren for at noen skal utøve vold eller komme med trusler mot en radiograf helt alene på vakt øker. Vi vrir på skadede kroppsdeler, vi formaner pasienter til å holde armer, bein eller hele kroppen helt rolig.  Vi ønsker til og med å bestemme hvordan og når de skal puste.  Lett å la seg provosere av slik kommandering. 

Arbeidsgiver har ansvaret for at det er et trygt arbeidsmiljø hvor faren for vold og trusler minimaliseres så godt som praktisk mulig.  Dette ansvaret bør arbeidsgiver være seg bevisst før det skjer en alvorlig hendelse, og iverksette nødvendige tiltak for å trygge arbeidstakerne. Det er til liten hjelp hvis arbeidsgiver først tar ansvar når det ligger en ensom, forslått eller knivstukket radiograf forlatt i en mørk og tom sykehuskorridor.

 

 

Store jenter gråter ikke

Tårer er noe som jeg helst bare lar renne i mørket på soverommet, under pelspleddet på sofaen eller alene i bilen.   Jeg er stor, sterk og tøff. Tårer er tegn på svakhet, og den som viser svakhet har tapt. 
Misforstå meg rett. Jeg har stor forståelse for at folk tyr til tårene når verden føles urettferdig eller vanskelig.  Jeg er den folk gråter på skuldrene til – jeg er bare ikke den som gråter – i det minste ikke så andre enn Gamle Gubben Grå ser det.
I dag har jeg kjent tårene brenne bak øyelokkene flere ganger.  Kjent klumpen i halsen, men har klart å holde tårene i sjakk og svelge klumpen i halsen.
Tårene brant bak øyelokkene da fastlegen sa jeg burde ha kommet før, før jeg ble så sliten. Tårene holdt nesten på å piple frem da han etter å ha spurt to ganger om jeg trengte sovemedisin, noe jeg selvsagt nektet for, at han var der hver dag hvis jeg skulle ombestemme meg. Da han så meg inn i øynene og sa “Da kommer du tilbake mandag om to uker for ny sykmelding.”   
Men jeg klarte å blunke dem vekk.
De forrædersken tårene holdt på å komme da jeg litt senere sto på sjefens kontor for å levere sykmelding. Ikke på grunn av nederlagsfølelsen jeg følte ved å gi opp, ikke bare bite tennene sammen og stå på, Nei, tårene holdt på å komme frem fra sitt skjulested fordi jeg ble møtt med så mye forståelse og omsorg. Når sjefen understreket at det var ren omtanke som hadde fått henne til å be meg sykmelde meg.  Det er jeg som pleier å vise omtanke. Jeg er uvant med at jeg er den svake som mottar andres trøst og omtanke.
Men jeg klarte å blunke dem vekk.
I bilen hjem fra sykehuset merket jeg at Gamle Gubben Grå skottet bort på meg med ujevne mellomrom.  Jeg lente hodet bakover og lukket øynene. Usigelig sliten- og trist.  Der, i bilen sammen med Gubben kunne jeg ha sluppet tårene fri, men  tårene kom ikke nå heller. 
Store jenter gråter ikke.

Flere hundretusen statsansatte uten lønn…

I USA klarer ikke politikerne å bli enige om statsbudsjettet. Natt til lørdag stemte Senatet ned et forslag om å fortsette finansieringen av statsapparatet midlertidig frem til midten av februar.  Dermed startet en såkalt “shutdown” , det vil si at offentlige etater må holde stengt. og de ansatte er permittert uten lønn.

Nå regner jeg med at den statlige forvaltningen er langt mindre i USA enn det den ville være i Norge, men hvis vi overfører problematikken til norske forhold, hvem ville da sitte hjemme med kalkulatoren i dag og lure på hvor lenge sparekontoen holder til de daglige utgiftene? 
Jo, de ansatte i forsvaret, alle de ansatte ved våre universitet og høgskoler,  alle i direktoratene, de ansatte i statens vegvesen, skatteetaten, jernbaneverket, domstolene, toll- og avgiftsetaten, mattilsynet, forsvarsbygg, folkehelseinstituttet, statistisk sentralbyrå, kystverket, kartverket, statsbygg, alle departementene, havforskningsinstituttet, Brønnøysundregisteret, Norges forskningsråd, metrologisk institutt, nasjonalbiblioteket, statens pensjonskasse, statens innkrevingssentral, statens lånekasse, utlendingsnemnda, veterinærinstituttet,  husbanken, fylkesmennene, arkivverket, finanstilsynet, statens legemiddelverk, nasjonal sikkerhetsmyndighet, statens landbruksforvaltning, bispedømmene, Norges geologiske undersøkelser, norsk polarinstitutt, luftfartstilsynet, statsministerens kontor, petroleumsinstituttet, sametinget, norsk pasientskadeerstatning,  riksantikvaren, post- og teletilsynet, forbrukerrådet, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, statens arbeidsmiljøinstitutt, konfliktrådene, statens strålevern, norsk kulturråd, statens helsetilsyn, norsk filminstitutt, konkurransetilsynet, j, kirkerådet, jernbanetilsynet, likestilling- og diskrimineringsombudet, datatilsynet, statens havarikommisjon, kontoret for voldsoffererstatning, medietilsynet, norsk romsenter, fredskorpset, språkrådet, sysselmann på Svalbard, , hovedredningssentralen, barneombudet, norsk kulturminnefond, riksmekleren, og mange andre.

Hva alle driver med vet jeg ikke.  Og mange ville jeg nok ikke merke at ikke gjorde jobben sin.  Men jeg antar og at mange av de er slike stillinger som man først forstår hva driver med når de ikke lengre gjør arbeidsoppgavene sine – slik som husarbeid. Ingen ser at jeg vasker gulv og vasker opp, det er først når det ikke blir gjort at man ser det. 
Men mange av disse gjør arbeidsoppgaver vi er helt avhengige av for at hverdagen og samfunnet skal gå rundt. Statens vegvesen f.eks.  Kjekt at de er på plass så mye som det har lavet ned av snø i det siste- og nå som det er meldt mildvær, er jeg glad for at de strør.  
Jeg tror samfunnet vårt raskt ville bli lammet hvis de statsansatte la ned arbeidet, eller som i USA sitt tilfelle, ble utestengt fra arbeidsplassen sin.   I tillegg kommer utfordringene hver enkelt familie med en statsansatt ville ha med daglige utgifter.  

Så hva er uenigheten? Hvorfor har de amerikanske politikerne valgt å kaste landet sitt ut i en slik krise?   
Jo ,innvandring.  Eller rettere sagt, ulovlig innvandring. Skal 800.000 ungdommer som kom til USA ulovlig som barn få bli eller ikke? Høres det kjent ut? Ligner det vår hjemlige strid om oktoberbarna?

Jeg blir skremt av politikere som står så fast på sine prinsipper at følgene ved å være prinsippfast får langt større konsekvenser enn det det ville få om man slapp prinsippene. Jeg antar at å innvilge opphold til 800.000 unge som har vært i landet siden de var barn vil halangt mindre økonomiske konsekvenser for landet enn det den Shutdown som nå gjennomføres. 

Kunne noe liknende skje her i landet?
Jeg håper ikke det, men jeg er neimen ikke sikkert. De siste uker har vel bevist en gang for alle at dømmekraften til mange av våre politikkere ikke alltid er til stede – i det minste ikke når det gjelder egne handlinger.

 

Måtte bare ut….

Sola skinte på snødekte graner og himmelen var vinterkald og blå. Jeg måttebare ut – og heldigvis var ikke Gamle Gubben Grå vanskelig å be. 

Vi kjørte ut til Ringerike Museum og parkerte. Ringerike Museum ligger på “Gamle Norderhov Prestegård” og er en staselig bygning. Man vet ikke helt hvor gammel gården, som en gang var den største i området, er. Men man vet at den har eksistert siden før 1500-tallet.  den staselige hovedbygningen, som i dag huser museet, er bygd på og om flere ganger. I den eldste delen, den såkalte “Svenskestua”, er tømmeret i veggene dendokronologisk datert til 1633 og 1634.. 
Svenskestua var sentral da Anna Colbjørnsdatter skal ha lurt svenskene i slaget på Norderhov, natten til 29. mars 1716. Hun var prestefrue og gift presten JonasRamus , som eide gården. Prestefruen skal ha underholdt og skjenket den svenske obersten Aksel Løven og styrken hans. Den svenske styrken besto av et sted mellom 500 og 1000 mann som var på vei til et bakhold på dansk-norske styrkene ved Gjellebekk skanse i Lier.  Anna skal ha fått i vei ei melding til de dansk-norske styrkene om svenskenes planer, og de sendt i sin tur i vei en motstyrke for å ta svenske i bakhold. Nordmennene overrumplet svenske om natten og nedkjempet hele styrken, selv om de var i mindretall. Slaget sto ved prestegården og man kan fortsatt se kulehullene i veggen på Svenskestua.  Husker fremdeles godt hvor spennende jeg synes denne historien var da jeg var ung, og den kriblende følelsen jeg følte første gangen jeg stakk fingrene inn i de kulehullene…

Jeg vet ikke om museet var åpent i dag. Tror ikke det er åpent på vinteren.  Og målet for turen vår var jo å være ute i det flotte vinterværet. 
Tanken vår var å gå fra kirken, bort til Frok gård og Skinnlåven, Her kan du få kjøpt det meste av skinn til hobbyvirksomhet og lignende.  Jeg har aldri vært der, men Gamle Gubben Grå som en gang drev og lagde kniver, har vært her flere ganger og kjøpt skinn til slirer til knivene. 
Videre retning Mo gård. Det var på Mo gård eventyrsamleren Jørgen Moe ble født i 1813, Du vet, “Asbjørnsen og Mo “som samlet de norske folkeeventyrene.  Husene står fremdeles som de gjorde i Jørgen Moes barndom.  Dukkestuen og tjernet som er beskrevet i Norges første barnebok, » I brønnen og i tjærnet», ligger der. I den 200 år gamle dukkestuen ligger fortsatt dukken «lille-Beate» og hviler. Riktignok er det kun en «navnesøster» av den ekte dukken som har havnet i Nederland hos en annen gren av familien, men den er like gammel som originalen.
Så var tanken å svinge nedover mot Helgelandsmoen og så gå gangveien fra Helgelandsmoen tilbake til Norderhov og bilen. 
På den måten ville vi fåen fin runde rundt Juveren og Lamyra naturreservat. Naturreservatene er vernet fordi det er et viktig våtområde for trekkfugler og sikkert også andre fugler.  Enkeltbekkasin hettemåke, fiskemåke, makrelltærne , laksand, kvinand og kattugler trives godt i naturreservatet  Og jeg vil en tur dit til våren for å se påfuglelivet.

Men turen ble ikke riktig så lang som planlagt.  Midt mellom Frok gård og Mo gård ville ikke Kjøteren gå lengre.  Han er en gammel hund, og når han setter seg på bakbeina og bare vil i motsatt retning av det vi har tenkt oss, vet vi det er på tide å snu.  Så da gikk turen ned igjen til Norderhov kirke og bilen. 
Det ble en 5 kilometers tur, og med all snusingen til Kjøteren og alle fotostoppene mine, var vi ute i nesten halvannen time. Det må vi værefornøyd med.  Innen vi kom til bilen hadde himmelen begynt å få et svakt rosa skjær og sola nærmet seg åskammen så det var kanskje like greit at turen ikke ble lengre.

Jegmå lære meg å slappe av med god samvittighet…

Jeg har vokst opp med at det å arbeide er det man gjør. Man står på!!!  Dovenskap er roten til alt vondt. “Er du klein?” pleide faren min å spørre med et nedsettende tonefall hvis jeg hadde inntatt horisontalen på sofaen litt vel tidlig.  Pappa drev to gårder samtidig som han hadde full jobb utenfor hjemmet.  Det ble mange lange dager, også på oss ungene som hjalp til fra vi var en neve store.  
Drev vi med noe ute i en låve eller et vognskjul og mørket kom sigende før arbeidet var ferdig, ja så tente vi ei støvete, blek lyspære og fortsatte utover kvelden til arbeidet var fullført.  

Jeg er stolt av arbeidsmoralen mine foreldre innarbeidet i meg, og som jeg har forsøkt å videreformidle til våre barn. 
Men jeg skulle ønske jeg hadde lært meg kunsten å kunne slappe av med verdens este samvittighet.  Jeg har dårlig samvittighet hvis jeg ligger til klokka9 en søndag, selv om jeg er oppe 05.30 hver eneste virkedag.
Klokka er nå litt over 12.00. Gamle Gubben Grå har akkurat stått opp ,og tusler fremdeles rundt i pysj med verdens beste samvittighet.. Jeg har spist frokost etter å ha gått en par kilometers tur med hunden .Men jeg hardårlig samvittighet for bare å rote bort dagen foran PCn. 
Nå begynner sola å skinne på snødekte granr, og det trigger min dårlige samvittighet for å være inne. Jeg burde være ute – helst oppe i Nordmarka med ryggsekk på ryggen full av termos med kakao, kvikk-lunsj og sitteunderlag – og selvfølgelig med ski under beina.  

Det er utrolig mye annet jeg også burde ha gjort.  Fikse bilen som ikke starter. I det minste spa vekk nattens snøfall og rydde bilen før den blir sendt på verksted. Oppvaskbenken er full etter gårsdagens familiemiddag med utflyttede barn (kun Eldste Sønn kom, Datteren var selvsagt på jobb. Flinkjente….) Det finnes fremdeles julepynt som urde vært ryddet vekk, og…….sikkert minst 1000 andre ting jeg burde ha gjort…. 
jeg er syk, totalt utslitt – men for stressa til å klare å slappe ordentlig av…

Det frister mest med en tur ut – uten ski.   Må prøve å få lurt med meg Gamle Gubben Grå

 

Tenke på meg selv….

Da jeg postet et blogginnlegg om at jeg var gått tom for energi, flatt batteri., og delte det på Fb fikk jeg selvsagtmange ønsker om God Bedring og formaninger om å ta vare på meg selv..  En av mine kloke kollegaer, Skrankedama postet dette bildet som en kommentar til innlegget mitt.  Hun er en klok dame.
Men det er ikke lett å slippe taket, senke skuldrene og klare å hvile.  
I natt for eksempel, problemer og utfordringer kom i en stri strøm, gjerne på repeat og tok all søvnen i mange  Det gjelder alt fra biler som ikke vil starte, gamle foreldre, økonomi og en sliten kropp.  I natt sto utfordringene i kø – da er det ikke så lett å finne hvile. 
Det er muligens ikke mitt ansvar å fikse alt som er galt. Men om jeg ikke kan fikse alt, så kan jeg vel i det minste påpeke feil og mangler og gjøre de som har ansvaret klar over hva som er feil og hvordan det skal fikses. Det gjelder alt fra 0% arbeidstakere til byutvikling – for ikke å snakke om parkering.
Jeg vil ikke at alle rundt meg skal være lykkelige, men så mange som mulig.  Kan jeg glede en annen med en tjeneste gjør jeg gjerne det.  Hjelpe Datteren med utkast til arbeidsavtale,  besøke gamle slektninger, holde et foredrag, ta på meg ett verv eller to eller være med en kollega på den vanskelige samtalen. 

Først og fremst tenke på meg selv……
Det høres så egoistisk ut.  
Men jeg vet at min kloke kollega har et poeng.  Når tenkte jeg på meg selv sist? Prioriterte MEG – ikke bare alt som engasjerer meg.  
Det hjalp ikke med startkabler og batterilader på bilen.  Det hjalp ikke med nytt batteri engang. 
Som bilen trenger jeg service og pleie. Hjelp av noen som kan og vet.  Jeg må bare klare å be om den hjelpen. Jeg liker ikke å be om hjelp. Jeg liker å fikse alt selv.  Men nå orker jeg ikke… Jeg må gi slipp og la noen andre hjelpe meg – det er ikke lett.

 

Søvnløs natt

Tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele natt, og har ikke gitt meg ro.  
Problem etter problem har strømmet på, og kommet på repeat i en ustoppelig strøm.  Jeg kniper øynene igjen.  Prøver å stoppe tankestrømmen som kommer strømmende. Jeg vil sove. Jeg må sove.
Tenke positive tanker. Tenke på noe positivt.  Men jeg finner ingen positive tanker.  Det er ikke noe positivt å tenke på.  Bare utfordringer, problemer. som tårner seg opp.  
Stirrer på de gule tallene på klokkeradioen som lyser i mot meg.  00.50  trekker dyna tettere rundt meg, kniper øynene igjen. sov nå.  02.50.  Hører på Gamle gubben Grå som puster rolig ved siden av meg, kommer med små snorkelyder. 04.20  tusler en tur på do.  06.30  krabber inn til Gamle Gubben Grå, han griper hånden min i søvne, klemmer den lett. Jeg lukker øynene og endelig kommer søvnen. En times god søvn før dagen starter.