I dag satte sentralbanksjefen opp renta. Midt i en pandemi som gjør at mange går det nye året i møte med usikkerhet for egen økonomi velger altså sentralbanksjefen å sette opp renta. Vi har råd til det, mener han. Snart går forhåpentligvis smittetallene ned, og Norge går så det griner igjen sier han.
Ok, vi får håpe han har rett. At bare Vi kommer ut i februar, mars kanskje mai så ser verden og økonomien litt bedre ut. Me hva gjør vi frem til da?
Permitterte restaurantansatte har veldig ofte ikke et par, tre måneders oppspart lønn å leve på i dårlige tider. Det er det veldig mange andre som ikke har heller. Veldig mange jeg kjenner har problemer med å få pengene til å vare fra lønning til lønning.
Kraftselskapene sender ut historisk høye strømregninger for tiden. Noen økonomer og politiske ledere har funnet ut at det er viktigere at vi er en del av det europeiske kraftmarkedet enn at vi sikrer våre egne husstander strøm til en pris vanlige folk kan leve med. De som klekker ut slike kloke tanker blir belønnet med Skyhøye lønninger og etterlønnsavtalerDet er vanlige folks tur nå var det noen som sa før valget
Så høye er strømregningen at Jonas, som jo ønsker å fremstå som en helt vanlig mann av folket, bestemte at regjeringen skal ta en del av strømregningen for deg og meg de neste månedene. Jeg er selvsagt glad for håndsrekningen, men hadde det ikke vært bedre å gjøre noe med årsaken til problemet? Altså det at elektrisk kraft er blitt butikk og ikke en del av nødvendig infrastruktur.
Jeg hører at noen lanserer Jens Stoltenberg som kandidat som ny sentralbanksjef. Et øyeblikk funderer jeg over om kanskje det er et godt valg. En fra arbeiderbevegelsen som sentralbanksjef, da ville vi kanskje få en sentralbanksjef som ser verden og hverdagen slik de lavest på lønnstigen ser den. Eller i det minste en som kjenner hverdagen til de før nevnte vanlige folk.
Jeg forkaster den ideen raskt. Det er lenge siden toppene i Arbeiderpartiet hadde bakgrunn som det man vanligvis definerer som arbeidere. Ja, jeg tror det er lenge siden man hadde noen i ledelsen av Arbeiderpartiet som har arbeidserfaring fra noe som helst utenfor det politiske miljøet eller byråkratiet. Eller Stortingspresidenten, Masud Gharahkhani, har jo noen få års erfaring som radiograf. Usikker på om han er en del av Arbeiderpartiets ledelse.
Men dette handler ikke om Masud, men om Jens og Jonas. Om sentralbanksjefen og om kraftverkssjefer i flertall. Jens tjente rundt 2,6 millioner i 2018 og med gunstig skatt. Jonas tjener rundt 1,7 millioner og Sentralbanksjefen hadde i det minste i 2018 en lønn på 2,6 millioner. Den har sikkert ikke blitt lavere i løpet av årene som har gått siden da.
Disse er ikke alene om skyhøye lønninger. Jeg nevner i fleng: Statkraft-sjefen tjente vel seks millioner i 2018, Posten-sjefen 4,5 millioner, flytogsjefen 3,4 millioner i lønn, NRK-sjefens lønn er vel 3,3. Konsernsjefen I statsnett 5,6 millioner…. Jeg tror du begynner å skjønne tegninga.
Hvis du selv tjener rundt 3 millioner og altså har en månedslønn rundt 250.000 kroner, og alle du omgås har en årslønn på samme nivå, er det ikke da fort gjort å få inntrykk av at vanlige folk har en årslønn på rundt 3 millioner? De fleste av oss liker jo å se på oss selv som vanlige folk.
Har du 250.000 kroner i månedslønn er det kanskje ikke så vanskelig å få lønna til å vare fra lønningsdag til lønningsdag. Da ligger du ikke våken å bekymrer deg for hvordan du skal få betalt strømregningen eller hvor du skal finne penger til huslånet hvis du blir permittert en måned eller to….
Vanlige folk, slik jeg ser det har ikke 250.000 kroner i månedslønn eller 3 milloner eller mer i årslønn. De har inntekter som kanskje bare er en tiende part av inntektene til disse topplederne. Da hjelper det ikke at det kanskje venter Norge og næringslivet gode tider til våren en gang. Det siste vanlige folk trengte nå er økte økonomiske bekymringer. Strømprisene, pandemi og permitteringer gir mer enn nok grunn til det. En renteøkning på toppen kan være det som velter økonomien til enkelte.
Forskjellene I Norge har økt siden årtusenskiftet. De økte under Jens, og de økte enda mer under Erna. Når forskjellene blir for store er det ikke lett å se verden fra vinkelen til de som har et helt annet utgangspunkt enn deg selv. Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre er å arbeide for et samfunn med mindre forskjeller. Et samfunn hvor vi alle er vanlige folk. Det tror jeg ville være et bedre samfunn, nettopp fordi de som tar beslutninger om for eksempel renter og strømpriser lettere ville se hvordan dette ville virke inn på hverdagen til oss alle. Den som har skoen på er som kjent den som kjenner hvor den klemmer.