Ingen ting drar mer folk til blogg enn mat. Hvis du vil vite hva denne kjerringa serverte til middag i går kan du lese dette innlegget, hvis du derimot lurer på hva jeg serverte på lørdag så bør du lese dette. Hvis du derimot ikke er så opptatt av hva andre mennesker spiser bør du fortsette å lese dette innlegget.
Vil du ha gode råd om solkrem, bør du lese innlegget til Doc & Dask. Denne kjerringa har svært lite greie på slikt. Jeg vet det er greit å smøre seg, og bruker solkrem hvis jeg skal være mye ute i sola. Å ligge pal på solsenga er ikke noe for meg, men sola tar også om du beveger deg. Kunne sikkert bli flinkere til å bruke solkrem, men jeg har i det minste ikke blitt solbrent i år. Noe rett har jeg gjort.
Det ble ikke de helt lange turene i går, men vi rusla rundt i noen villastrøk nede i Hønefoss i går. Liker å rusle i gamle villastrøk og se på alle de flotte hagene. Tok ikke mange bilder. Folk var ute i hagene sine, og da henger ikke jeg over hagegjerdet og knipser bilder. Et sted var det sommerfest på en søndag. Langbord i hagen med hvit duk. Flagget var heist og praten gikk rundt bordet. Det klødde i foto-fingeren, det var liksom den ultimate sommer-søndag stemning. Vil du se flotte bilder fra fin tur i havgapet? Gå inn på bloggen til Vibbedille.
Det har ikke kommet noe nytt fra Vivian i helgen. Jeg håper det betyr at det har vært sommer i Bergen, og at hun har fylt helgen med gode opplevelser. Heller ikke Stina har evnet å fornye seg denne helga.
Bunny derimot fornyer seg hele tiden. I går kom han med hele fem nye innlegg. Det siste for å fortelle at han hadde spist fem oliven. Fem grillede oliven for å være nøyaktig. Noen satser på kvantitet, andre er mer opptatt av kvalitet.
Da er det bare Tom igjen. Siden det er grillforbud i store deler av landet så deler Tom oppskrift på grillribbe med potetsalat. Formelig oppfordrer folk til sivil ulydighet. Kan ikke si at jeg applauderer slikt. Folk må ta inn over seg hvor tørt det er, og hvor stor brannfaren er rundt om kring. Og ja, det er grillforbud selv om en toppblogger har anbefalt grillribbe. Her får du nøye deg med å lage sausen. Ostepopsaus. Jeg har sett oppskrift på den før. Hadde lyst til å prøve den da, men har ikke kommet så langt. Blir ikke i dag heller. Ikke noe grilling i Drømmehuset. Vi skal ha ovnsbakte grønnsaker med appelsin og feta. Det er jeg som skal lage middag. Kanskje kommer det et innlegg om det. Vi får se hva jeg husker på når jeg starter på matlagingen etter jobb og en foto-shot.
Det jeg derimot vet er at det kommer et innlegg om kremasjon. Det har jeg alt skrevet og ligger klar til publisering sånn mellom klokka 13 og 14 en gang.
Søndagsmiddag i Drømmehuset kan være så mangt. I dag var det burger. Merkelig nok husket jeg også i dag å fotografere samtidig som jeg lagde maten.
Jeg startet med å steike bacon og ferskenbiter.
Så stekte jeg borgerne og la en solid skule blå muggost på burgerne til de som liker slikt. Lot burgerne ligge lenge nok i stekepanna til at osten ble myk og begynte halvveis å smelte.
Så var det bare å montere burgeren. Majones, salar, bacon, burger med ost og så stekt fersken på toppen.
Oppskriften kommer fra en annonse for Coop i en eller annen avis.
Kjapt og godt!
Noen lurer sikkert på hvorfor jeg har begynt å dele det ene matinnlegget etter det andre. Det dreier seg selvsagt om at jeg er desperat etter klikk….
Inspirert av Tom skrev jeg i innlegget Utbrent eller bare litt sliten? at jeg ville ta dere med på en hagevandring her i hagen til Drømmehuset. Siden Solliv I en kommentar skrev at hun ville se bilder av løvetann fra Hønefoss begynner jeg med det. For ja, det er løvetann I hagen, men ikke så mye. “Late Kai”, altså robottgressklipperen, holder de i sjakk i plenen og de som lurer seg opp i bed og kjøkkenhage pleier vi å få lukt vekk før de tar helt overhånd.
Da vi satt på trappa opp til terrassen og stirret ut over hagen første gang Svigermor var her sa hun Denne hagen er ikke større enn at du, Brit, bør klare å holde den i orden. Vel, jeg kan være enig i at hagen er passe stor, om den til enhver tid er striglet og i orden er jeg mer usikker på.
Nå er ikke målet mitt å ha en stram engelsk hage hvor plantene står på geledd. Mer en frodig hage hvor plantene glir i hverandre og gjerne sprer seg litt tilfeldig. Hagen min er langt fra perfekt, men jeg blir mer og mer fornøyd for hvert år. I enda større grad enn hus er hage et evigvarende prosjekt.
Men la oss ta turen ned fra trammen og starte hagevandringen. Ei gammel smijernslampe er skrudd fast i gulvet på trammen. Den har fått solcelle-lampe og ei potte med en begonia i år. Litt usikker på hvor lenge den lever. Har aldri vært heldig med begoniaer tidligere.
Vi starter i kjøkkenhagen. Der har vi i år selleri, som knapt vokser. Den visner heller ikke, så jeg krysser fingrene og håper de tar seg opp. Bringebær av drn lilla typen. Har ikke vært noen suksess då langt Bæra blir små. Men jeg avventer ett år til eller to. Og så har jeg ei plantekasse med jordbær. Den har gitt god avling. Kanskje ikke nok til at jeg lager syltetøy, men nok til mye kos med sukker på.
Urtehage hører til i Drømmehuset. Den består av en plantekasse hvor de krydderplantene vi kjøper på matbutikken til maten vi skal ha blitt plantet ut, og så ser vi hvordan det går. De lever som regel litt lengre der enn på kjøkkenbenken. For tiden er det rosmarin, timian, basilikum, persille, koriander og gressløk der. Gressløken er flerårig og den eneste jeg gadd å ta bilde av.
Rabarbraen vokser og bra, og er klar for første høsting.
Og så har vi det jeg er stoltest av I kjøkkenhagen i år. Potetene mine! Gleder meg til høsten. Blir spennende å se hvor stor avling jeg får.
Jeg er utrolig glad I syrin og andre blomstrende busker. Forsythia, brudespirea, noen jeg er litt usikker på hva heter og prydepletreet er ferdig med blomstringen for i år, men syrinrn blomstrer ennå og sprer sin gode duft rundt i hagen. Finnes det mer sommer enn duften av syrin?
Neste jeg vil trekke frem er bedet på sydveggen. Staudebedet og bedene på nord, og vestsiden er ikke noe å fotografere. I det minste ikke nå. Det kommer noen valmuer i staudebedet. Jeg ser en stor knopp. Sikkert flere hvis jeg leter. Forhåpentligvis noen tulipaner I bed nord. Det et mye blader, men ingen knopper så vidt jeg kan se. I bed vest har vi stort sett planter som blomstrer litt senere.
Men bedet mot syd! Ja, det har virkelig kommet seg de siste dagene. Her blomstrer roser og pioner om kapp. Og det fine med slike planter er at de holder ugresset unna. Det drukner litt under store pioner og roser som brer seg utover. Enda er det en stor pion-plante som ikke har begynt å blomstre. Den står der med over tretti knopper.
Da har jeg bare en plante igjen å vise frem. Det er en klokkebusk. Vi har vel hatt den i tre år, og den blir flottere og flottere for hvert år.
Dette er grava til Paul og Marie Sørum. De er mine oldeforeldre, og døde lenge før jeg ble født. Likevel vet jeg en del om de. De drev butikk. Fikk 6 barn, ei av de var min mormor. Vi er opptatt av slekt og slektas historie i min familie.
Da jeg var ung, sånn i tenåra og et stykke opp i tyve-årene deklamerte jeg titt og ofte at Familie er noe man er født med, venner er de man velger selv. Jeg forklarte gjerne omstendelig hva jeg mente med det utsagnet. Familie var noe du var født med, som du kunne være fornøyd eller misfornøyd med, slik man var fornøyd eller misfornøyd med den nesa, det håret eller det utseende man har. Som tenåringer flest var det mye jeg ikke var fornøyd med med mitt eget utseende, og følgelig også med min egen familie. Venner derimot er jo håndplukket. Det er de du liker å være sammen med, og i ungdomstiden er gjerne de de viktigste i livet ditt. Det føles i det minste slik. Er vel en del av løsrivningsprosessen. Det å bli voksen.
Så traff jeg Gamle Gubben Grå. Han var den vennen som ble så viktig at jeg valgte å gjøre han til familie. Altså et familiemedlem jeg selv hadde valgt. Bedre kan det ikke bli
Trodde jeg.
Helt til vi ble foreldre. Den kjærligheten du føler for egne barn kan ikke måles med noe. Du har ikke valgt dem. Det er ikke sikkert de ble helt slik du hadde tenkt eller ønsket. Det hender i oppveksten at du blir både sliten, oppgitt og sint. Men du slutter aldri å elske dem – uansett. Jeg tipper det er på samme måte med barnebarn, oldebarn, og tippoldebarn for de som er så heldige å få oppleve å bli det.
Slekta, og forfedre som har gått bort lenge før du selv er født ga noe av seg videre til neste generasjon, som så ble gitt videre til generasjonen etter det og slik ble en bit av dem også en del av deg. Jeg, og en bit av meg vil leve videre i mine barn, og så i eventuelle barnebarn og oldebarn. Litt av meg vil leve videre i mine etterkommere. Sånt synes jeg er fint å tenke på. Man er en del av en lang kjede.. En del av et stort slektstre.
Stina har strikket cardigan. Den kommenterte jeg i går. Flott jakke, og fargen står perfekt til kjolen. Stina kan slikt. Vibbedille har deltatt på Tanangerdagen i nydelig vær. Folkeliv og gøy. Jeg gleder meg til valgkamp. Gleder meg til å stå på stand på torget og være en del av et pulserende folkeliv jeg og. Er uenig i at vi ikke skal ha stand før over sommeren. Synes det blir feil at Høyre skal få eie torget alene disse juni-lørdagene.
Lite nytt fra Doc & Dask. De er vel fremdeles på bobiltur ett eller annet sted i Sverige. Heller ikke Vivian har kommet med noe nytt. Den tredje av bloggerne over meg på bloggtopplista som ikke har kommet med noe nytt innlegg siste døgn. Det forteller meg med all mulig tydelighet at man ikke behøver å få angst om man ikke jevnlig kommer med oppdateringer på blogg. Eller man kan selvsagt gjøre som Bunny. Lage et innlegg om at man ikke orer å blogge…. Noen er mer desperate etter klikk enn andre….
Har man derimot planer om å nå helt til topps, ja da gjør man som Tom og kommer med noe så lite originalt som en ukemeny.
I dag skulle vi ha Ovnsbakt Capresesalat med agurk og svinefilet til middag. Jeg vet jo at mat gir klikk, og siden det var jeg som skulle lage maten bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg huske både å ta bilde og å skrive blogginnlegg. Husk bilder mens du lager maten og når maten er ferdig skrev Solliv i en kommentar, så når jeg satte I gang på kjøkkenet lå mobilen klar på kjøkkenbenken.
Jeg startet med å sette på stekeovnen og skjære svinefileten opp i 2 cm tykke skiver. Så brunet jeg fiketskivene i et par, tre minutter på hver side I en blanding av olje og smør mens jeg saltet og pepret kjøttet.
Det brunere kjøttet ble så lagt i en ildfast form.
En halv kilo tomater ble delt i to og lagt over kjøttet. Det samme ble biter med mozarella ost, og så ble formen satt i stekeovnen.
Så laget jeg en pesto av pinjekjerner, reven parmesanost, frisk basilikum, persille og olje.
Kjekt med krydderurter fra egen krydderhage.
Når kjøttet var ferdig i ovnen, ca 10 minutter på 200 grader, tok jeg og fordelte pesten oppå kjøttet og tomatene.
I mens hadde jeg også laget agurk-spaghetti. Du tar en potetskreller, ostehøvel eller lignende og skjærer lange, tynne remser av agurken.
Agurk- spaghettien ble lagt oppå retten før servering.
Oppskriften fant jeg I Magasinet for Dagbladet for 20. Mai i år. Det smakte godt med et glass rødvin til. Men jeg ville kanskje ha byttet ut agurken mef ris, stekte poteter eller pasta. Ikke fordi jeg ikke ble mett, men fordi jeg synes agurken gjorde lite av seg. Druknet litt i de andre smakene og ble liksom bare vassen.
Tar meg en pust i bakken med verdens beste samvittighet. Og ja, jeg tar pause mens jeg ligger rett ut på sofaen, og det gjør jeg med verdens beste samvittighet. Jeg har til og med tenkt å klage over min begredelige kropp, litt syting gjør alltid godt når en kjenner på alle kroppens feil og mangler.
Kneet er vondt. Ikke sånn au vondt men jeg kjenner det murer. Ankelen er heller ikke god. Den murer mer enn kneet og er lett hoven som alltid. Fikk en liten vridning i sted som kjennes. Nei, overhode ikke noe som trenger legevakt eller røntgen. Ikke noe som ikke “går ove”, i den grad ankelen blir ok. Og ryggen, ryggen er den jeg kjenner mest. Den skriker nå. Så det er mest på grunn av ryggen jeg har bevilget meg en liten strekk midt på blanke formiddagen.
Hva jeg har gjort? Først gikk jeg tur med hundene. Det var da jeg tråkket litt feil på ei sti i skogen. Ikke noe fall eller annen dramatikk. Bare en litt feil vridning på en ankel som vet å si i fra.
Så vasket jeg badet. Gørr kjedelig, og det blir mye bøy og tøy. Men godt når jobben er gjort. Må liksom ha gullende rent bad til helga.
Jeg har huset for meg selv, så jeg har benyttet anledningen til litt rydding. Rydding som har medført en god del turer opp og ned kjellertrappa og gjerne med litt last den ene veien. Trappetrening tar på både kne og rygg. Gjorde ikke ankelen noe bedre heller.
Jeg har ikke vondt av trappetreningen eller de andre bevegelsene. Man skal ikke se bort fra at jeg tvert i mot har godt av det.
Samtidig er det ikke slik at hvis jeg bare legger om kosten, kutter ut karbohydrater, gluten, meieriprodukter, rødt kjøtt eller stangselleri så vil denne kjerringa bli sprek som en gyngehest. Det er ikke bare å ta seg sammen, og ta tak i egen helse så vil alle vondter og helseutfordringer forsvinne som dugg for solen. Hadde det vært det hadde jeg gjort det for lengst.
Jeg har en sliten kropp. Jeg har arbeidet hardt og lenge. Jeg ga ikke opp for fort. Jeg holdt heller ut for lenge. Jeg har brukt år på å akseptere at slik er det. Jeg hadde satt pris på at ikke alle forståsegpåere var så skråsikre på hva som skal til for å få denne kjerringa i gang for fullt igjen.
Kroppen min har noen begrensninger. Jeg har og noen andre helseutfordringer jeg må ta hensyn til. Diabetes, for eksempel. Tar jeg hensyn til kroppen og helsa har jeg både håp om og mulighet for å leve et langt og godt liv.
Det gode liv er stikkordet for hvordan jeg har planer om å ha det i årene som kommer. Det gode liv for meg er å være et engasjert menneske. Å bidra i samfunnet. Å benytte restarbeidsevnen min, men samtidig lytte til kroppens signaler. Livet skal ha mer innhold enn bare arbeid og søvn.
Det gode liv for meg er å være på tur, oppleve naturen. Svømme i stille skogstjern. Nyte utsikten fra en topp som ikke er alt for strabasiøs å komne seg til.
Det gode liv er rolige ettermiddager i Drømmehuset hvor jeg pusler og ordner litt uten at det føles som et ork. Og det er lyse sommerkvelder med gode samtaler eller i bok i kurvstolen på trammen eller gyngestol på terrassen.
Det gode liv for meg er å kunne kose meg med gid mat. Spise rødt kjøtt, godt brød og solmodne tomater med verdens beste samvittighet. Ja jeg tar gjerne litt fløte i sausen og et glass god rødvin og. Ikke hver dag, kanskje ikke en gang hver uke. Men når jeg føler for det.
Det gode liv for meg er å ha tid til familie og venner. At ikke alt fra julefeiring til en kaffekopp med Barndomsvenninna oppleves som stress fordi det skal passe inn i en allerede full kalender. At man kan sitte i juli å planlegge julefeiring uten å ta forbehold fordi du ikke vet hvordan julebrusen blir.
Jeg er snart 57. Jeg har arbeidet hardt og mye. Jeg har alltid stilt opp. Sagt ja når arbeidsgiver har spurt om jeg kan arbeide ekstravakter, strukket meg langt for medlemmer som har trengt en tillitsvalgt til å lytte eller til å sloss, vært en klagemur for venner og bekjente og en skulder de kan gråte på. Jeg angrer ikke på noe av det. Jeg angrer ikke på at jeg alltid har vært tilgjengelig for alle som har trengt meg. Jeg elsket det livet. Det ble bare litt mye.
Jeg er 57 år. Kroppen har sine utfordringer og kjerringa har sett sine bedre dager. Men jeg har fremdeles mye og gi og ingen planer om å skru på kistelokket på lenge. Så la meg nyte gode dager. La meg få lov å ta hensyn til meg selv og helsa mi. La meg få lov å ha det som førsteprioritet. Altså å leve det som jeg opplever som det gode liv. Det har kostet meg mye og tatt lang tid å komne til den erkjennelsen at det er det som er best for meg nå.
Hei på den livsstilsendringen jeg forsøker å gjennomføre. Ikke gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke lenger prioriterer å bite tenne sammen og stå på. Jeg sto på for lenge, jeg ga ikke opp for fort.
“Er a’ utbrent og nå” tenker jeg når jeg leser innlegget til Monica.“Ja der i gården er det liksom alltid krise og drama.” Det er stygt av meg å tenke slikt. Jeg vet det. Og sikkert enda styggere å skrive det på blogg. Men i går var det bivirkninger av medisiner, i dag kaller hun de samme symptomene for utbrenthet. Og ja, etter et par dager er hun alt på bedring og har fult program med hotellovernatting og fest. Hun tar tak i eget liv og løfter seg på plass nok en gang. For ei dame!
Monica virker som ei spennende dame, og den livsstilsendringen hun har tatt med å bli rusfri er imponerende. Jeg heier på Monica. Men må det alltid være de store overskriftene hele tiden? Kan ikke livet bare surre av gårde uten at det liksom alltid er full krise? Kan man ikke være sliten uten å være utbrent? Kan man ikke krangle med ektemannen uten at det er mulig samlivsbruddL?
Jeg har vært utbrent. Jeg fikk beskjed av en lege om å gi meg minst ett år å bli frisk på. Han sa at utbrent blir du ikke over natta. Det kommer av høy belastning over tid. Det har tatt tid til å bli så sliten, da trenger man tid til å bli restituert. Det fantes ikke noen quik-fix. Ikke slik at man skal ligge til lading i ett år. Men at man må forstå at man ikke bare kan ta en uke fri og så gi full gass igjen.
Nå hopper jeg videre oppover bloggtoppen. Skriver om mat i stedet. Det er sikrere. I går hadde vi laks på purreseng til middag. I dag skal vi ha Ovnsbakt Capresesalat med agurk og svinefilet. Høres godt ut. Det er jeg som skal lage maten. Skal prøve å huske og ta bilder, så har jeg noe annet å skrive om enn å kritisere mine medbloggere. Mat pleier å gi klikk
Livet går ikke alltid på skinner for Doc & Dask heller. Helseutfordringene er for fult til stede der og. Likevel er det alltid en positiv undertone og sjelden krise. Alt gikk ikke etter planen. Ullared og dieselpumpa sto ikke helt til forventningene. Men pytt, pytt livet ruller videre. Det er vel litt av den holdningen jeg savner hos Monica.
Stina har strikket en cardigan som står perfekt til kjolen hun poserer i. Strikket på pinne 12, så det går unna i racerfart. Ei slik jakke, kanskje litt lengre ville nok være overkommelig for meg og.
Blir litt overrasket når jeg klikker meg inn hos Vibbedille og ser at hun har postet et innlegg før klokka har bikka 8 på morgenen. Det er ikke ofte. Men nå er den dama knapt til å kjenne igjen. Fult program hele helga. Det er gøy å følge med på. Det har skjedd en endring hos Vibbedille. Fra å stort sett være hjemme, helst på hobbyrommet, og nesten bare forlate hjemmet på de ukentlige handleturene er hun nå på fotturer flere dager i uka. Det virker som om energien bobler hos dama. Ja, nesten bobler over. Det gir inspirasjon også for andre. Hvor all denne energien kommer fra er jeg usikker på, jeg tror helst at det er at Vibbedille har lett for å bli hekta på ting før var det perler, så var det strikkemarkører og slike ting. Nå er det turgåing. Energien til alle disse turene har alltid ligget der latent. Hun var ikke sprek de første turene, men blir sprekere og sprekere for hver tur. Det gir motivasjon. Det burde og gi motivasjon til flere av oss, meg og. Det gjelder bare å komme seg over dørstokken og ta de første skrittene. Blir slått av utsikten fra terrassen hennes. For en vakker plass du bor, Vibbedille.
Stiller meg i køen over gratulanter til datteren til Vivian. Den jenta får til det hun vil. Kanskje vi også kan la oss inspirere av det, også vi som er betraktelig eldre enn denne unge kvinnen. Følg drømmen. Du oppnår ikke noe hvis du ikke prøver.
Bunny gleder seg over at Madonna har kommet med en ny låt. Han liker låten veldig godt, ikke overraskende. Tviler på at det er en låt av Madonna han ikke liker. Jeg har aldri likt Madonna. Jeg har alltid følt at hun er for vulgær for meg. Det var ikke så mye jomfruelig over “Like a Virgin” som kom da jeg var prippen 18 åring. Hun virket ikke så veldig religiøs på “Like a Prayer” som kom da jeg var 23. Så når hun nå som 65 åring gir ut låten Vulgar (vulgær) så gir det mening for meg. Blir faktisk ikke mindre vulgært av at det er en dame i pensjonistalderen som kommer med statement om hvor sexy hun føler seg. Bunny har helt rett.: Ikke noe for dømmende snerper dette!! Og ja, Bunny jeg er ei snerpe. Når det er slått fast kan Bunny få lytte til hva han vil i øreklokkene sine uten at jeg skal være fordømmende. Hva andre folk spiller, eller hva som kommer ut av radioen reagerer jeg ikke på på annen måte enn at noe musikk liker jeg, andre er bare bakgrunnsslyder jeg ikke tenker så mye over og noen låter irriterer meg på samme måte som en irriterende flue som summer eller den femte feriedagen med regnvær på rad. Da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi spille musikk over skolens høytaleranlegg ute i storefri. Men det var noen låter rektor ikke tolererte. Kom de på lufta ble det brått slutt på musikken. Den ene var “Svake menneske” av Jannecke. Den andre “Dra til hælvete” av Beranek. Jeg synes rektors holdning var direkte latterlig, selv om sangene ikke var av mine favoritter. Var nok litt snerpete da og.
Men glem Monica og hennes liv på høygir. Glem Vibbedille og hennes livsstilsendring. Glem Madonna og snerpete kjerringer. Tom har tatt en tur i hagen og tatt 45 bilder av alt fra løvetann til lupiner. Hva kan vel engasjere og gi flere klikk enn det! Jeg vet nå hvordan jeg skal komme meg et godt stykke opp på bloggtoppen. Jeg skal og ta en tur i hagen og fotografere planter. Jeg kan ikke love 45 bilder, men en og annen løvetann skal jeg nok klare å oppdrive.
De siste dagene har jeg hatt gode plasseringer på bloggtopplista. Har ligget mellom plass 7 og 9, og det er bra for denne kjerringbloggen. Selvsagt gleder det meg. Jeg liker at folk leser det jeg skriver. Samtidig klarer jeg å ha et avslappet forhold til bloggen. Studerer ikke statistikk ofte slik jeg har gjort i perioder. Går ikke og tenker på hva neste blogginnlegg skal handle om. Har som mål å leve livet, ikke bare blogge om det. Blogg skal for meg være kos, det skal være kreativitet. Det skal ikke være noe som jeg føler som et press, noe som bidrar til stress. Jeg er fult ut klar over at verden vil bestå selv om ikke alle vet hva denne kjerringa gjør, føler, spiser eller mener til en hver tid. Jeg tror også at de blogginnleggene som kommer blir bedre på den måten. Jeg skriver når jeg har noe å meddele, og sitter ikke ved tastaturet og vrir hjernen for å finne noe å skrive om. Har jeg ikke en plan om hva innlegget skal handle om, ja da lar jeg være å blogge. Verden går videre om det blir stille fra denne kjerringa i noen timer eller dager. Doc& Dask for eksempel. De har ikke kommet med noe nytt innlegg i går, men er likevel på 7. plass.
Jeg tror vi mennesker trenger bobler. Bobler vi kan være i og glemme alt rundt oss for en stakket stund. Det kan være mens man leser en god bok, mens man sitter med perler eller korsstingbroderier, strikketøy eller pensel og lerret. Det kan være med et musikkinstrument, og det kan være med blogg og tastatur. Men det må oppleves som å stenge verden ute, ikke som om man er utestengt fra livet. Det må gi energi og ro, ikke føre til stress og suge energi.
I går hadde vi pizza med bacon og brokkoli. Tok selvsagt ingen bilder. Dere vet meg og mat…
Apropos det å føle at man må levere opptil flere blogginnlegg om dagen. Stina er nok et eksempel på at det ikke er nødvendig. De 43 bildene fra jenteturen til Kristiansand holder fremdeles til en 4. plass selv om innlegget er fire dager gammelt. Kommer nok ikke noe nytt derfra på en ukes tid til kjenner jeg Stina rett.
Vivian har et innlegg som river litt i hjertet. Hun har vært på skoleavslutning, som så mange andre i disse dager. Sett stolte elever opptre, glede seg til foreldrene kommer. Plutselig slår det henne at kanskje dette er den siste skoleavslutningen hun får oppleve. Hun vet at hun lever på lånt tid. Hjerteskjærende innlegg.
Nå må jeg gjøre meg klar for jobb. Jeg får la Bunny og Tom få fri fra mine tanker i dag. Den ene har trasket elvelangs, den andre har ikke kommet med noe nytt siden jeg kommenterte i går. Innbakte pølser er ikke verdt mange ord selv om de er i reprise.
Ikke en lang tur. Ikke en slik hvor du går i timesvis. Ikke en slik du svett og varm setter deg ned med en matbit etter å ha gått flere kilometer, og hvor du kommer hjem og ramler overende på sofaen mens du rødsprengt og andpusten deler på sosiale medier hvor flink du har vært og hvor langt du har gått.”Tok en kjapp tur til toppen av Glitretind” skriver man. “Herlig å få rørt seg litt.” Mens sannheten er at man ligger rett ut på sofaen som et slakt og har overhode ikke planer om å bevege så mye som en ørliten muskel resten av dagen.
Det var heller ikke en topptur. Ingen utsiktsbilder å dele fra så mye som en ørliten topp. Ikke noe vakkert skogstjern. Ikke en vakker blomstereng. Ikke noe annet enn en rusletur på gode stier blandt blåbærlyng og furustammer.
Jeg liker slike turer. Turer som ikke imponerer noen, ikke en gang meg selv. Som ikke byr på spektakulær utsikt eller andre spektakulære opplevelser. Skauturer som bare er til for å lufte hodet og lade batteriene.
På lørdag var jeg på bloggtreff på Gulskogen gård I Drammen. Stedet imponerte meg. Ikke minst at man har klart å bevare 30 mål park i et område av byen som er preget av industri og handel. Jeg synes det er overraskende, gledelig overraskende, at ingen utbygger har fått kloa I eiendommen og bedrevet “byutvikling”.
Som den historieinterreserte person jeg er måtte jeg selvsagt lese meg opp på stedets historie.
Gulskogen gård på Gulskogen i Drammen er et av de best bevarte eksemplene på det sene 1700- og tidlige 1800-tallets norske lystgårdsanlegg.
Lystgårder var bondegårder i byenes omland som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Lystgårdenes storhetstid var på 1700- og 1800-tallet, da mange gårder fikk herskapelig bebyggelse og store hageanlegg laget etter forbilder fra europeiske lystslott.
Anlegget på Gulskogen består av en hage, driftsbygninger og et våningshus. Våningshuset er en patrisierbolig med malerier av P.N. Arbo og interiører slik de i hovedsak ble utformet tidlig på 1800-tallet. Huset var ikke åpent for publikum da vi var der, men det er det i sommersesongen.
Gulskogen var opprinnelig en bondegård ved navn Søndre Skogen. Om den har fått navnet Gulskogen fordi en tidligere eier har hett Gul til fornavn eller fordi bygningene på gården er gule strides de lærde om. Jeg skal ikke blande meg i den striden, bare slå fast at I dag har hele bydelen navnet Gulskogen.
Hannibal Sehested kjøpte eiendommen ca. 1650 av Hans Lange, som var lensherre i Eiker. Hanniball Sehested var en mektig person. Han var svigersønn til Christian IV av Danmark-Norge. Og stattholder i Norge. Han eide ikke bare Gulskogen gård, men hele 319 gårder rundt om kring på der sentrale Østlandet.
Helt hvor lenge han satt med eiendommen vet jeg ikke. Han mistet mye eiendom da han i 1651 ble beskyldt for økonomisk mislighold,. Han gjenvant tilliten hos sin svoger, Kong Fredrik III, og var tilbake i makteliten få år senere. Hvilke eiendommer han da eide vet jeg heller ikke.
Hannibal Sehested er en interessant person, men dette skulle handle om gården. Det var verken han som bygde det staselige huset eller anla den flotte hagen. Hovedbygningen ble sannsynligvis oppført i 1806 etter tegninger av Christian Staalberg, antakelig på grunnmuren til den tidligere bygningen.
Christian Staalberg var en danskfødt norsk arkitekt. Han var en av få utdannede arkitekter som virket i Norge rundt 1800. Han er særlig husket for Fegthgården på Tangen (bygget for trelasthandler Jacob Fegth) og for lystgården på Gulskogen gård, bygget for trelasthandler Peter Nicolai Arbo.
Peter Nicolai Arbo (født 16. november 1768 i Strømsø ved Drammen, død 16. september 1827 på Aldershvile gods i Bagsværd i Danmark) var en norsk-dansk trelasthandler og godseier. Han eide godsene Lundbygård og Aldershvile i Danmark, og fikk også bygget lystgården Gulskogen gård i Drammen. Han hadde også to boliger i København (Holmens Kanal 259 (nå 12) og Villa Sans Souci på Frederiksberg).
Det finnes to Peter Nicolai Arbø som er født i Drammen. Dette var han som fikk bygget lystgårdsanlegget på Gulskogen. Han andre er født i 1831. Han er kunstmaler, og har malt noen av maleriene man finner i hovedhuset. De var i slekt, men kunstmaleren var ikke direkte etterkommer etter han som fikk bygget lystgårdsanlegget.
Peter Nicolai Arbo (den eldste av de) var gift med Anne Cathrine Collett (1768–1846). Hun var datter av Peter Collett til Buskerud og Maren Kirstine Holmboe.
Anne Cathrine og Peter Nicolai tilhørte jetsettet i Drammen. De kjøpte gården på auksjon i 1793 for 2990 riksdaler etter at den tidligere eieren storbonden Hans Hansen Gulskogen hadde kommet i fengsel. Han ble dømt for drap og blodskam (incest).
Arbo anla også en stor park på ca. 30 mål, og en kan regne med at anlegget var fullført i år 1800. Hagen ble anlagt slik den franske barokkhagetradisjonen foreskrev med lindealleer, lysthus og løvsaler, akser, labyrint, kanaler og hvitmalte broer. Parkanlegget regnes som noe av det best bevarte av gamle hager i Norge.
Peter Nicolai Arbo og frue flyttet til Danmark rundt 1809. De hadde jo nok av eiendommer der og. Gulskogen ble forpaktet bort og ble lite brukt som lystgård.
I 1828 ble gården fast bolig. Byggherrens slektning, overlærer ved latinskolen i Drammen, Christian Fredrik Arbo og hustru Marie Christiane Rosen, flyttet inn. Christian Fredrik Arbo er faren til den Peter Nicolai Arbo som var kunstmaler. Han er født i 1831, og vokste altså opp på gården.
Gården forble i slekta. Gårdens siste eier var tekstilkunstneren Ingeborg Arbo (1872-1958).
1959 ble Gulskogen stiftelse og åpnet huset for publikum første gang i 1972. Fra 1996 ble Gulskogen del av Stiftelsen Drammens Museum. Anlegget ble «restaurert» av arkitekt Christian Fredrik Arbo, som tegnet stakittgjerde foran tunet. Og ja, arkitekten er etterkommer av de Arbo som anla lystgårdsanlegget rundt år 1800.
Gården er et sjelden komplett anlegg. Huset er møblert som i Arbofamiliens tid, og uthusanlegget står intakt. Parken er også bevart. Her er nøttelund, dammer, og prydparterrer. Lindealleen er 265 m. Parken kan også by på Norges eneste bevarte labyrint av lindetrær.
Jeg så mye da jeg var her på bloggtreff. Men det er mange detaljer jeg gjerne vil studere nærmere, og også se huset innvendig. Det blir nok en ny tur til Gulskogen I løpet av sommeren. Dette er et eldorado for de som er interessert i historie, planter eller fotografering.
