Lite interessant å finne hos toppbloggerne i dag. Det er bare 3 av de 6 som er over meg på lista som har evnet å komme med noe nytt. Eller nytt og nytt. Det er i det minste nye innlegg, om de kanskje ikke akkurat gløder av nyskaping. Av de 3 er det bare ett som fører til litt tankevirksomhet hos ei morgentrøtt kjerring.
Monica har reist til Bergen for å være trygg fra hen som ennå ikke har fått forlenget besøksforbudet. Jeg mener ikke å skremme noen eller noe slikt, men hvordan vet hun at hen ikke er i Bergen? Hvis hun kan dra fra hjemstedet til Bergen relativt lett, ja så er det vel mulig for andre å foreta den samme reisen? Og hvis du er så redd for at noen skal komme å skade deg at du nærmest rømmer for å få fred og føle deg trygg, er det da så smart å legge ut på en offentlig blogg hvor du er? Og ikke bare hvor du er, men også oppgi ganske nøyaktig adresser på hvor du har tenkt å oppholde deg de neste dagene.
Kanskje er jeg urettferdig og slem som skriver slikt. Men jeg undrer meg likevel. Hvis jeg hadde stukket av fra noen jeg ikke ønsket kontakt med tror jeg ikke jeg ville ha opplyst til “hele verden” hvor jeg var og hvor jeg kom til å være de neste dagene.
Jeg er enig i at det ikke er offeret som skal få begrenset sin frihet. At den som er utsatt for fare for vold skal få ferdes hvor enn en vil og leve livet sitt slik en vil uten å ha i bakhodet hvordan den man frykter skal reagere og handle. At det er politiet sin oppgave å sørge for trygghet og at man kan leve livet sitt i fred. Sånn i teorien.
I 2018 ble det ilagt 9310 kontakt- og besøksforbud. I fjor var tallet 10.981, en økning på 18 prosent. I samme periode har derimot antall brudd på besøksforbud økt med over 50 prosent, til 3260 brudd, ifølge tall fra politiet. Ja jeg leser sågar om en som brøt kontakt- og besøksforbudet han hadde mot ekskona 2.100 ganger i løpet av fire månede. Dvs 17,5 ganger i døgnet i snitt. Så og si hver våkne time. Det at man blir pålagt et kontakt- og besøksforbud er altså ikke en garanti for at vedkommende ikke kommer til å ta kontakt, så hvorfor ta sjansen og opplys til hele verden hvor man er hvis man er redd? Når man veier egen trygghet opp mot det å stå på krava og rettighetene sine ville selv jeg valgt egen trygghet.
Så går denne kvelden mot natt, og det er snart tid for å gå til ro. Jeg tipper jeg kommer til å sove greit. I nærmere 11 timer i dag har jeg oppholdt meg ute I den friske fjellufta. Gikk ut på tur med hundene sån litt før 10 i dag morges, og bortsett fra den tiden jeg brukte på å lage middag har jeg oppholdt meg ute. Jeg trakk ikke inn går knotten og myggen begynte å bli ubehagelig nærgående. Da hadde sola gått ned bak vesten, og klokka passert 21.
Jeg skal ikke påstå at jeg har vært så veldig aktiv. Etter turen med hundene har jeg brukt mye tid på boka Skoddehav av Kristina Ohlsson. Nå er boken lest ferdig. Det var sikkert og en grunn til at jeg trakk inn.
Skoddehav er en av de beste krimbøker jeghar lest på lenge. Ikke det at den er så spennende, kanskje. Mer fordi historien er så kompleks. Persongalleriet rimelig stort, og du blir godt kjent med mange av personene ute at du helt forstår til å begynne med hva de har med hverandre og historien å gjøre. Selv om det er en grufull historie om et parteringsmord er det samtidig en feel-good historie. Vet ikke om det utsagnet gir mening, men slik føler jeg det.
Boken er den tredje boka om samme politietterforsker og jeg forstår at flere i persongalleriet går igjen i en eller begge av de to foregående bøkene. De må jeg lese, og Gamle Gubben Grå sier at de ligger i den store stabelen med uleste bøker som jeg har i kroken mellom sofaen i stua hjemme. Vel, de skal graves frem når vi kommer hjem. Denne boka likte jeg godt Regner med at de to andre er like bra..
Nå tok Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn og gikk en kveldstur med hundene. Jeg skal vel rusle en siste kveldstur ned til utedoen nede i lia om litt. Så blir det vel å finne køya. Det har vært en fin dag, jeg trengte virkelig denne dagen på hytta.
Noen ganger er en tur på hytta akkurat det jeg trengte. Sånn er det denne helga. Jeg har kost meg ute i hele formiddag. Har kostet terrassen og ruslet litt rundt på hyttetomta, men stort sett har jeg sittet i hytteveggen og lest bok.
Gamle Gubben Grå og Eldste kom tilbake til hytta for en stund siden og driver nå og feller trær som har blitt skjeve i løpet av vinteren. Det er mange av dem. To av de truet med å ramle over utedoen langt nede I lia, men nå er de blitt vinterved i stedet. Jeg er ikke så veldig begeistret for den utedoen, men det hadde vært sørgelig om den ble pinneved før jeg fikk min Cindrella forbrenningstoaøett.
Snart er det vel på tide å lage litt middag til de to flinke arbeidskara. Det er det bare rett og rimelig at det er det jeg som gjør. Kan ikke bare hå på stas.
Rett etter frokost tok jeg og gikk meg en tur med disse to her. Det er så deilig å gå her oppe. Man hører nesten bare elvesuset og en og annen fugl.
Det er folk på mange av hyttene, men de er stort sett inne. Driver sikkert fremdeles med frokosten. Ser noen som pusler i hytteveggen, noen som er ut og jogger veksler er par ord om vær og mygg med en hyttene og så rusler vi videre. Hvor langt eller hvor lenge er uvesentlig. Jeg bare nyter å rusle rundt og nyte å være på fjellet.
Da jeg kommer tilbake til hytta er jeg alene. Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn har reist. Det var noe fe skulle ordne på morgenen. Alltid noen prosjekter på gang når vi er her oppe.
Jeg slår meg ned ved det store bordet ute. Sjekker skrittelleren på mobilen. Vi har gått godt over 4 km på morgenen. Godt fornøyd med starten på dagen går jeg inn på hytta for å finne boka mi – og var det ikke noen som sa de hadde kjøpt cola?
God morgen! Eller, jeg sitter her og kjenner etter om det virkelig er en god morgen. Litt usikker. Jeg har delt en smal køyeseng med to pelskledde dyr og kan ikke påstå at jeg har sovet godt. Sto opp litt før 6 og beveget meg ut og ned til utedoen langt nede I lia. Tenkte at det i grunn var en fin morgen. Kledde på meg, og satte meg på krakken på trammen. Starte dagen ute. Det føltes som en god idé. Helt til jeg fikk besøk av 100.000 knott og mygg som ville dele morgenen med meg.
Ja, vi befinner oss på hytta. Dro opp i går kveld, Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå, de to pelskledde og jeg. Mygg og knott “jagde” oss inn i går kveld og, men jeg håpet det var fordi sola akkurat hadde gått ned. Får håpe de forsvinner når sola virkelig får tak.
Så over til toppbloggerne. Janne Nordvang sitt innlegg rørte meg da jeg leste det i går. Det er så godt når det ordner seg for ungdom. Så godt når de kommer videre på den veien de ønsker.
Jeg blir også glad av å lese om god service inne på bloggen til Vibbedille. Det er så mye dårlig service rundt forbi. Viktig å rose de som gir god service.
Så var det Monica sitt innlegg. Der måtte jeg inn på Lovdata og lese meg litt opp. Jeg er heldigvis ikke så dreven på besøksforbud og slikt, men jeg liker juss. Liker å lese meg opp på lover og forskrifter. Det at besøksforbudet forkynt men ikke godtatt betyr at vedkommende som er pålagt å fremdeles holde seg unna Monica har fått beskjed om besøksforbudet, men at hen ikke har “godtatt” det. Politiet har kontaktet vedkommende og fortalt han at han er ilagt fortsatt besøksforbud. Vedkommende har svart at hen ikke er enig i at det er grunnlag for et slikt forbud.
Monica skriver at med disse reglene og alt styret man må gå igjennom er det en eneste alt går utover. Offeret. Jeg forstår at det kan oppleves sånn, men egentlig er det snakk om rettssikkerhet. Rettssikkerhet for den som blir pålagt besøksforbudet. De har jo og rettigheter.
Saken må da gå til domstolen som da skal avgjøre om grunnlaget for besøksforbudet er til stede. Det kan føles byråkratisk og tungvint for den som ønsker besøksforbud, likevel føles det betryggende å vite at begge parter blir hørt også i slike saker. Selv om det i Monica sitt tilfelle kanskje er gode grunner for å pålegge et slikt forbud skal det ikke mye fantasi til for å se at det ikke alltid er tilfelle. Det er ikke alltid den som ønsker å fremstå som offer er det virkelige offeret.
Domstolene skal da raskest mulig behandle slike saker, slik at det ikke går uker og måneder før et vedtak om besøksforbud trer i kraft. Det er heller ikke noe overvektsprinsipp som skal ligge til grunn for å pålegge noen besøksforbud. Retten behøver ikke å finne det overveiende sannsynlig at den som blir pålagt et besøksforbud vil finne på å skade eller forfølge den en blir pålagt besøksforbud mot. Så slik jeg ser det er det overveiende sannsynlig at besøksforbudet blir forlenget, så sant ikke den som ønsker det, den som skal beskyttes har kommet med helt grunnløse beskyldninger.
Når jeg leser det siste innlegget til Vivian tenker jeg at egentlig er hun nok glad for dette papirarbeidet hun måtte overta for mannen sin. Glad for at hun fremdeles er den som fikser og ordner for barna sine. Så får hun heller leve med at mannen hviler på hennes laurbær.
Janne, Vibbedille, Monica og Vivian var de jeg stoppet opp ved i dag. 4 kvinner som er sterke og tøffe hver på sin måte.
Nå har Gamle Gubben Grå stått opp. Jeg har fått kaffe og om litt blir det sikkert frokost. Klokka er bare litt over halv åtte. Det haster ikke. Dagen kan begynne litt langsomt, vi er jo på hytta.
Turen i dag gikk i vakkert kulturlandskap langs en gammel bygdevei. I dag var det bare hundene og meg. Godt det og noen ganger.
Hjemme igjen tok jeg og plukket de jordbærene i kjøkkenhagen som var blitt modne siden sist. Det var vel forrige dagen jeg plukket jordbær til å ha i salaten Eller nei, det var på tirsdag. Vel nok av modne jordbær til lunsj for meg
En tur i vakkert landskap. Jordbær fra egen hage. En stund i kurvstolen på trammen. Det er dette som er sommer og ferie for meg.
I dag var det bare Monica og hennes siste innlegg som klarte å få frem noe som kan minne om refleksjon hos denne kjerringa. Litt rart egentlig. At innlegget hennes skal bidra til refleksjon er i grunn litt rart, for egentlig forteller Monica ingenting i innlegget sitt. Hun bare hinter om ting hun ikke kan dele med leserne fordi hun da utleverer andre mennesker. Ikke forstår vi så mye av hintene heller, bare at hun har det vondt.
Monica gruer seg til ferien. Gruer seg til å ha tid til å ta inn over seg vanskelige følelser, vanskelige tanker og kanskje på en måte ta seg tid til å ta del i eget liv. Monica er flink til å fylle dagene med aktivitet slik at det ikke er tid til å tenke og føle.
Jeg kjenner meg litt igjen i det Monica forteller. Ikke det at jeg har vært like virvelvind-aktiv som Monica. Jeg har alltid hatt behov for litt alene tid, tid for refleksjon og sortere tanker. Men da jeg levde et travle, hektiske livet jeg elsket hadde jeg så mange tanker som måtte sorteres og reflekteres over at jeg kunne velge hvilke jeg ville slippe frem – og hvilke jeg bare la lokk på.
Nå som livet er roligere er også tankekjøret roligere. Jeg har hatt tid til å ta frem de tankene og følelsene jeg har lagt lokk på. For meg har det vært godt å ta inn over meg og tenke gjennom de tankene som av forskjellige grunner har vært skjøvet vekk. I stedet for at de ligger et eller annet sted i underbevisstheten og murrer, har jeg hentet de frem. Jeg har tatt meg tid til å reflektere over de. Bearbeide eller sortere tankene, finne ut hva jeg kan endre på fra nå av og ikke minst hva som hører fortiden til.
Man kan ikke gå tilbake i tid å ta andre valg eller gjøre ting på nytt. Man må leve med de valg man har tatt, og kanskje ta smartere valg i fremtiden.
Vi har alle mennesker i livene våre som tar plass. Noen ganger mennesker som tar mer plass enn det som føles bra. Jeg har brukt tid på å rydde i relasjoner. På å ta et aktivt valg om hvem som skal få mer plass i livet mitt, hvem jeg ønsker å bruke tid på, og på hvem som jeg ikke skal bruke så mye energi og krefter på. Funnet ut hvem som gir meg energi – og hvem som forbruker mer av min energi enn de gir tilbake.
Jeg har ikke kuttet ut noen – ikke helt. Men jeg får ikke lenger dårlig samvittighet om jeg ikke alltid stiller opp. Jeg har latt meg selv få en viktigere plass i mitt eget liv. Jeg klarer å prioritere mine behov for å hente meg inn igjen, for rekreasjon, frem for å alltid være tilgjengelig når noen trenger meg.
Det er ikke gjort over natta. Det har vært en prosess som har tatt tid. Men det har vært en prosess som har gjort meg godt. Jeg har på mange måter blitt en bedre versjon av meg selv. Jeg har det bedre.
Jeg tror at først når du har det bra med deg selv kan du og være noe for andre. Jeg elsket det livet jeg levde, men jeg brant mitt lys i begge ender. Når jeg tenker tilbake tenker jeg på det pulserende livet, på alle utfordringene som opplevdes som positive, på hvor mye jeg kjente med hver fiber i kroppen at jeg levde, at jeg deltok, at jeg var en viktig del av samfunnsmaskineriet. Min innsats utgjorde ofte en forskjell. Når jeg tenker tilbake husker jeg og alt stresset. Følelsen av å ikke strekke til. For samme hvor mye jeg sto på, var det alltid ting jeg ikke rakk. Alltid ting jeg hadde dårlig samvittighet for. Var jeg på jobb ut over kvelden og satt med tillitsvalgtsarbeid, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var med familien. Var jeg sammen med familien burde jeg ha forberedt det møtet, regnet litt mer på overhenget, snakket med det medlemmet… Og så var det venner da, som ringte og “maste” om at jeg skulle finne tid til en kaffekopp – eller å male kjøkkenet deres.
Jo travlere jeg ble, jo flere oppgaver mente jeg var mine. Mange hadde forventninger til alt jeg skulle fikse, men jeg var nok flink til å føle ansvar for langt mer enn det som i virkeligheten var mitt ansvar. Jeg hadde alt for store forventninger til hva denne kjerringa unne fikse og hva jeg kunne rekke hvis jeg bare beit tenna sammen og sto på.
Jeg savner mye av det livet jeg levde, men jeg savner ikke følelsen av å ikke strekke til. Det gjør meg godt å ha tid til de oppgavene jeg skal gjøre. Det gjør meg godt å føle at dagene, ukene, månedene ikke er for korte. At tiden strekker til til det jeg skal ha gjort. At jeg har overskudd til å gjøre ting jeg har lyst til. Det gjør meg godt å ikke være å sliten bestandig. Så selv om jeg savner livet jeg en gang levde vet jeg ikke om jeg ønsker meg tilbake.
Jeg tror alle har godt av å stoppe opp litt en gag i blant. Ta seg tid til å tenke over hva som gir energi og hva som tapper en for energi – og så finne ut hva man skal gjøre med den erkjennelsen.
Det er en grå og trist dag på Ringerike i dag. Regnet siler ned i strie strømmer. Vi har akkurat vært ute og gått tur med hundene. 5 km ble det i regnværet. 2 timer ute med innlagt kaffe-latte-pause på kaffeen til Blå Kors.
Vi har ikke besøkt den kaffeen før selv om den snart har vært åpen ett år. Den ligger liksom litt feil til i forhold til hvor vi vanker. Men i dag tok vi veien forbi og bevilget oss en pause og en kaffekopp.
Nå har vi kommet hjem og både hunder og mennesker føler for en liten strekk under diverse pledd. Ikke minst for å tørke litt opp.
Rosabloggerne er virkelig borte fra blogg.no tenker jeg når jeg klikker meg gjennom toppbloggerne i dag og gjesper høyt. Kanskje burde jeg ha byttet te-kruset i en stor kopp svart kaffe? Ute er det grått og regnet øser ned. Selvsagt er det min tur til å gå lang tur med hundene. Jeg gjesper igjen og konsentrerer meg om toppbloggerne. Her er det bare å finne frem gyngestolen og slumreteppet.
Joda, det går i hundre for Monica, og snart blir det enda travlere. Tom deler matoppskrifter. Bunny er opptatt av penisstørrelser. Doc & Dask fester og Stina viser frem undertøy. De to sistnevnte har ikke klart å fornye seg – og ærlig talt er det ikke så mye nytt å lese hos de tre første heller.
Da står jeg igjen med to blogginnlegg som jeg synes er lesverdige i dag, og det er her gyngestolen og slumreteppet kommer inn. Disse innleggene hadde glidd rett inn i ukeblad som Hjemmet, Norsk Ukeblad eller Familien.
Det første er innlegget til Vibbedille. Hun har give away på garn til julesokker – i juli. Grunnen til at jeg synes det er verdt en liten omtale er selvsagt at jeg har meldt min interesse for den give-awayen. Ikke fordi jeg har tenkt å strikke sokker, som folk vet har jeg folk til slikt. Men min sokke-strikker, Barndomsvenninna, hadde elsket både garnet og julesokker med glitter. Hvis jeg vinner skal jeg donere de til henne. Hun fortjener slike gleder.
Det andre innlegget jeg vil dra frem i dag er innlegget til Vivian. Hun viser oss hagen sin hvor det stadig er nye prosjekt og nye planter. Jeg liker hage og planter, så dette innlegget leses med interesse. Ikke det at jeg har tenkt å drive så mye ute i hagen i dag. Det regner.
Nå tid for litt frokost og litt nettaviser. Håper at det verste regnet er over før jeg skal ut med hundene.
I dag tok vi turen til Hadeland Glassverk Det er jo rett på andre siden av Eggemoen, en kjapp kjøretur. Vi gikk og titta litt i de forskjellige utsallgene, tok en kaffekopp og så gikk vi for å se kunstutstillingen til Håkon Gullvåg.
Gullvåg er kanskje ikke den kunstneren jeg ville hengt på veggen hjemme -eller kanskje det rette bildet Der er noe ved enkelte av de som tiltaler meg. I tillegg er de svært detaljrike. Jeg tror du kan finne nye detaljer ganske lenge.
Det bildet over het noe med gyngehest, men det er da mer ku enn hest?
Håkon Gullvåg er født i 1959. Han startet på Kunstskolen i Trondheim som 18-åring, og som 22 åring fikk han et gjennombrudd da Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet “Trehesten”.
Han er især kjent for sin kirkekunst og for sine portretter av markante personer i Norge. Han skapte debatt med sine portretter av kong Harald V i 2000 og dronning Sonja i 2002. Etter hvert har han i alt malt 3 portretter av dronningen og 4 av kongen.
Det var ikkemed noen portretter på utstillingen på Hadeland. Hverken av kongen eller andre. Men han lager ofte en hel serie portretter av samme person. Som da han laget 12 versjoner av daværende Dagbladet-redaktør Arve Solstad, under tittelen 12 forsøk på et redaktørportrett. Sånt synes jeg er gøy og vitner om at mannen har humor
Bildet over her heter “Den siste bokleser”. Jeg likte bildet, og det sier noe om tiden vi lever I. For en tid tilbake ga jeg en bok i fødselsdagsgave til en 8 åring. Han pakket opp gaven, så på boken og spurte hva det var. Da jeg svarte litt oppgitt at det var en bok spurte han hva han skulle med den …
Gullvåg hadde flere bilder med bøker Bildet under heter “Farfars bokskap”. Det var og et maleri av farmors bokskap, men det tok jeg ikke bilde av.
I oktober 2010 åpnet Gullvåg utstillingen Terra Sancta i det franske kulturinstituttet i Damaskus. To av bildene, Invasion Tritych og The Flag, fremstiller israelske styrker i konflikt. De ble fjernet fra utstillingen etter to dager av den franske ambassade, uten Gullvågs samtykke.
Litt mer fun-facts om Gullvåg. I 2017-20 samarbeidet Gullvåg med bandet Motorpsycho og laget album-cover til trilogien The Tower , The Crucible og The All is the One. I 2019, samme år som Gullvåg fylte 60, spesialskrev Motorpsycho musikk inspirert av Gullvågs kunst, og dette bestillingsverket ble fremført under Olavsfest 2019 og på Øyafestivalen samme år.
Disse bildene er fra en installasjon inspirert av Knut Hamsuns “Markens grøde”. Nå er det noen år siden jeg leste den, så jeg ser ikke helt hva han har blitt inspirert av i romanen til dette bildet.
Jeg vet ikke hva dette bildet heter, men jeg tror vi er påhsvrts bunn.
Det var og noen bilder av hunder. De snakket selvsagt til oss – og minnet om Charlie Chihuahua og Kidd.
Det er gøy å gå slik å titte på kunst, selv om vi ikje skal handle. Mange malerier som fikk frem tanker og refleksjoner. Om jeg tenker det samme som kunstneren har forsøkt å formidle vet jeg ikke. Det er kanskje ikke like viktig heller?
