I innlegget Var det alt? skrev jeg at jeg ikke mente det var litt mye å dele 17 bilder fra en liten luftetur med hunden. Skal jeg tro reaksjonene i kommentarfeltet tar jeg grundig feil der. Bilder sier mer enn ord, og det er helt ok å følge hverandre skritt for skritt, minutt for minutt. Så jeg gir meg. Det er helt greit å legge ut hele kamerarullen når du er ute på tur.
Kom akkurat tilbake fra dagens første luftetur med hundene, eller Gamle Gubben Grå og Kidd gikk en liten runde tidlig i dag og hentet avisen. Men den første ordentlige turen. 3 km i blandingsskog. Jeg tok ikke så mange bilder i dag, enda jeg alltid går og kikker litt etter fine motiv. Av de jeg tok er det bare det over her jeg er så fornøyd med at jeg ønsker å dele. Resten av turen får jeg forsøke etter beste evne å beskrive med ord.
Jeg fant villbringebær. Store, søte villbringebær. Litt tidlig, mye kart. Det var kun der sola liksom slapp til at bærene var modne. Jeg tar turen tilbake en dag – med spann. Finnes det noe bedre enn villbringebærsaft?
Jeg fant markjordbær! Masse modne røde markjordbær. Kanskje tar jeg turen tilbake med et lite spann, eller kopp. Plukker markjordbær. Ikke fir å tre på strå, men for å ta med hjem og lage rørt markjordbær-syltetøy. Barndomsminner. Nystekte vafler med nyrørt markjordbær-syltetøy. Kanskje med et glass villbringebær-saft.
Jeg så sopp. Ingen matsopper jeg kjente, eller mulig en rødskrubb. En stor, diger rødskrubb. Gamle Gubben Grå ville ikke plukke den for meg slik at jeg fikk undersøkt den nærmere. “Plukk den selv!” sa han bare. Akkurat som om jeg hadde lyst til å vasse gjennom et digert gjørmehull for å plukke den.
Et stykke, der vi fant både markjordbærene og soppen, fulgte vi en gammel, nesten gjengrodde kjerrevei. Sånt er gøy! Utforske nye steder og ha følelsen av å være på oppdagelsesreise. Den endte i et snar med store myrhull og leire. Vi snudde. Mulig kunne vi fulgt veien litt til, men det var likevel bare få meter igjen før vi nærmet oss elvebredden.
Fin tur. Passe lang. Jeg håper dere nøt å være med på tur, selv om den ble beskrevet med flere ord enn bilder.
Jeg sitter her litt trøtt, har muligens ikke våknet helt ennå. Men var dette alt? Jeg har klikket meg gjennom de 7 bloggene som ligger over meg på bloggtoppen men hjernen har ikke begynt å virke. Det har ikke begynt å surre en eneste kjerringtanke. Jeg trakter meg en stor kopp te, og prøver igjen. Tar innlegg for innlegg. Noe må de da ha å melde som er verdt å tenke litt over.
Stina har kjøpt nytt undertøy. Jeg sier ikke at ikke denne kjerringa ikke kunne trenge å få fornyet undertøysgarderoben, og den røde kimonoen med tilhørende nattøy er bare lekkert. Mulig Gamle Gubben Grå ville våkne litt til hvis jeg begynte å tusle rundt slik her om kveldene….. Men innlegget er 14 dager gammelt, hva med litt fornying på blogg og ikke bare på undertøy-fronten?
Monica skriver faktisk noe som er verdt å reflektere over. Mulig det hjalp med den tekoppen?
Jeg håper ingen her inne tar alt jeg skriver bokstavelig,
Akkurat det innlegget som Monika viser til forsto jeg at var humoristisk ment. Ellers er det lenge siden jeg tok alt som skrives på blogg bokstavelig. For Monica sin del er det, som i dette innlegget jeg kommenterer, veldig ofte ikke samsvar mellom overskrift og innhold. Kjent grep i bloggverden, og Monica er ikke alene om å bruke det. Men jeg kjenner få hvor det er så gjennomført som hos Monica.
Vibbedille har vært på tur. Turgåinga til Vibbedille er inspirerende. Men ellers gir ikke innlegget meg så mange tanker annet enn at det er min tur til å lufte hundene og tanker om hvor den litt lengere turen da skal gå i dag.
Vivian har fått feriebesøk. Det er fullt hus og stormende jubel. Bra for Vivian.
Bunny anbefaler to bloggere og tre innlegg. Innleggene han anbefaler er interessante nok. God lesing, og fine anbefalinger. Grunnen til at jeg ikke reflekterer nevneverdig over Bunny sitt innlegg er at det ikke gir meg noe. Det er tre linker til tre bra innlegg, men ellers sier det lite om hva Bunny tenker. Hvorfor han reflekterer akkurat over de.
Doc og Dask har ikke kommet med noe nytt det siste døgnet. De er en tur hjemom og selger den gamle bobilen før ferien fortsetter. Antakelig er de ute på tur igjen nå, og det er grunnen til at det ikke har kommet noe nytt innlegg. Ikke vet jeg.
Tom har gått en kveldstur med hunden og tatt maaaange bilder. Litt vel mange bilder, spør du meg. Eller han kan selvsagt ta så mange bilder han vil for meg, men må han dokumentere hele turen skritt for skritt på blogg? 17 bilder for å beskrive en liten lufterunde med hunden. Tror innlegget hadde gjort seg med litt færre bilder. Det der med å dokumentere turer bokstavelig skritt for skritt gjelder flere bloggere. Kanskje det er noe folk setter pris på å se på blogg. At det bare er jeg som tenker at holder det ikke med å vise frem høydepunktene? De beste bildene?
Nå skal jeg fylle opp tekoppen, spise frokost og knotte innom flere blogger og noen nettaviser. Så skal jeg ut på tur med hundene. Jeg kommer til å knipse mange bilder. Det gjør jeg nesten alltid når jeg er ute med hundene. Kanskje blir det 17 bilder fra min hundeluftetur i dag, eller kanskje ikke. Den som følger med på bloggen til kjerringa får svaret.
Jeg tok en kaffekopp med Psykologvenninna her om dagen og det var hun som stilte spørsmålet. Hvilken egenskap ved deg selv setter du høyest? Nei, jeg går ikke i terapi hos venninna, men noen ganger liker vi å ha samtaler om slike spørsmål. Det er måte på hvor lenge vi kan holde det gående om været og strømprisene eller de siste oppdateringene på familiene våre. Vi har begge vært gift i flere tiår, ungene er voksne og barnebarn har ingen av oss enda fått. Litt kjedelig i lengden å sitte å mimre gamle dager og ungdomstida vår og. Vi er ikke blitt så gamle at vi lever i fortiden, dessuten kjente vi ikke hverandre da vi var unge.
Jeg tenkte meg godt om. Hvilke egenskaper ved meg selv setter jeg høyest? For noen år siden ville jeg ha svart arbeidskapasiteten min. Men den egenskapen er ikke mye å skryte av for tiden, samtidig vet jeg at det vel på en måte er “arbeidskapasiteten” som jeg var så stolt av meg som førte meg til den jeg er i dag; ei utslitt kjerring. “Selvironien min” sa jeg etter en liten tenkepause. “Det at jeg har evnen til ikke å ta meg selv så høytidelig.”
Jeg tror at det at jeg har evnen til å le av meg selv gjør at jeg tør mer, lever mer. Går jeg på trynet, enten bokstavelig eller mer i overført betydning, så er det ikke så farlig. Ler folk av meg har jeg evnen til å le med. Når man ikke er redd for å dumne seg ut tør man prøve mer.
Ja, jeg tror selvironi og det at jeg er trygg nok på meg selv til å være den jeg er selv om jeg ikke er perfekt er egenskaper ved meg selv jeg setter høyt.
Hvilke egenskaper ved deg setter du høyest? Her er selvskryt påkrevd.
Tør jeg våge meg ut på dypt vann igjen? Våger jeg nok en dag å sette meg ned å kommentere det toppbloggerne skriver om? Jeg mener når selv et innlegg som innlegget Hva er trolling? som helt klart var ment å ta noen i forsvar fikk den som ble forsvart til å ta litt av i kommentarfeltet mitt. Litt ironisk at et innlegg som går ut på at vi må ha større aksept på å bli sagt i mot, at noen ser på det vi skriver med et kritisk blikk skal utløse så mye kritikk fra kritikeren. Jeg liker debatt i kommentarfeltet. Jeg liker at folk ikke er enig med meg, og jeg deltar gjerne i debatten. Når jeg på et tidspunkt i går ga meg med å svare på kommentarene kommer det av at jeg liker å debattere saker på et saklig nivå. Når noen, tom for gode argumenter, forsøker å dreie debatten over på hvor vidt jeg har hemoroider(?), ja da melder jeg meg ut.
Om vi skal begynne å sette grenser for hva som er akseptabelt utover det som er klart usaklig, er vi skikkelig ute å kjøre. – For hvem er det da som skal avgjøre hva som er greit- og hva som er ugreit av ytringer?? Ytringsfrihet innebærer faktisk at en er nødt til å akseptere at også de med meninger en selv, og/eller den store majoriteten, for den saks skyld, anser for å være regelrett kvalmende.
Denne kloke kommentaren la Gry igjen i kommentarfeltet under innlegget i går. Gry er en klok kvinne. Jeg er selvsagt i min fulle rett til å kommentere hva toppbloggerne velger å skrive om, og hvilke refleksjoner de gir meg. Så får de som ønsker det kommentere hemoroidene mine så mye de vil. Jeg synes slike kommentarer er både umodne og barnslige, men hvis folk ønsker å fremstå som unger i trassalderen, værsågod.
Den første som får meg til å reflektere er Vibbedille og hennes oppramsing av overskrifter fra bloggtoppen den siste uka. For et mangfold! Så utrolig mye forskjellig vi skriver om! Og for et morsom vri på et innlegg fra Vibbedille.
Det var i grunn det eneste innlegget jeg følte verdt å reflektere over av de over meg på bloggtoppen i dag.
I blogginnlegget Hva er trolling? skrev jeg et sitat av Paul Claudel Bunny hadde brukt i sitt innlegg. Sannhet har ingenting å gjøre med antallet mennesker som er overbevist! I en bisetning skrev jeg at jeg kanskje ikke burde sitere akkurat Claudel. Jeg utdypet ikke hvorfor i det innlegget, det ville fort bli et veldig langt innlegg, og også godt utenfor temaet for innlegget som var trolling på nett.
Paul Claudel kan ikke beskyldes for å være et nettroll. Han var født i 1868 og døde i 1955, lenge før både internett og nettroll var oppfunnet. Grunnen til at jeg føler litt berøringsangst, eller kanskje snarere motvilje mot å sitere han er at han var en forfatter og diplomat med politiske tanker som hørte hjemme langt ute på den politiske høyresiden. Som alle vet befinner jeg meg relativt langt til venstre på den politiske arenaen.
Selv om han var en konservativ av den gamle skolen, var han åpenbart ikke fascist. Hans reaksjon på nazistenes antisemittisme var helt utvetydig. Han forfattet et åpent brev til World Jewish Conference og fordømte i 1935 de tyske Nürnberglovene som «avskyelige og stupide». Nürnberglovene (på tysk die Nürnberger Gesetze) var rasistiske lover som ble enstemmig vedtatt av den tyske riksdagen 15. september 1935. Med dette nedfelte nazistene antisemittismen i lovverket på en helhetlig måte.
Han var også behjelpelig under krigen til å med å tilrettelegge jøders flukt fra Vichy-Frankrike. Claudel gjorde kjent sitt sinne mot Vichy-regjeringens antijødiske lovgivning, noe som førte til at regjeringen gjennomsøkte huset hans og holdt ham under oppsikt.
Men det er ikke for sin motstand mot antisemittismen på sine eldre dager Paul Claudel er kjent. Det er som forfatter og diplomat.
Under en vesper i Notre-Dame de Paris den 25. desember 1886 gjennomgikk han en religiøs omvendelse og ble en brennende katolikk. Han skrev dramaer og lyrikk preget av religiøs mystikk, Før han slo inn på den diplomatiske løpebane, vurderte han alvorlig å tre inn som munk i et benediktinerkloster.
Som diplomat var han først som visekonsul postert i New York City i 1895, deretter i Shanghai, Peking, Tientsin, Frankfurt am Main fra 1911 samt Hamburg. Deretter var han fra 1916 minister i Rio de Janeiro, i København fra 1919, i Tokyo fra 1921 og i Washington fra 1926. Rimelig bereist når vi tenker på at dette var på slutten av det 1800 – og begynnelsen av 1900 tallet.
Han var broren til skulptøren Camille Claudel. Men jeg er usikker på hvor nære de to søsknene var. Han fikk henne tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus i mars 1913. Der tilbragte hun sine siste 30 leveår. I løpet av de 30 årene besøkte han henne 7 ganger.
Camille Claudell er også en interessant person. Kanskje kommer det et innlegg om henne senere.
(Gjesp) Litt trøtt denne morgenen. Himmelen er grå og det har akkurat sluttet å regne. Jeg hopper raskt over undertøy og strikkesokker. Innleggene får meg ikke mer våken akkurat. Og det undertøyet er forresten gammelt nytt. Kanskje på tide med et nytt innlegg snart?
Så er det det siste innlegget til Monica. Jeg antar det er Bunny hun omtaler som “Trollet”, men det kan være meg og. Jeg leser innlegget nøye. Hun har altså aldri sagt at hun “flyktet” fra personen hun ønsker å få forlenget besøksforbudet til. Det er noe vi som hevder det har tatt ut fra vår egen fantasi. Jeg finner det litt rart at Bunny og jeg skal fantasere om det samme. Jeg tror mer at det var teksten til Monica som fikk både Bunny og meg til å trekke den konklusjonen. Vi pleier ikke å jakte i flokk, vi pleier ikke å være samstemte. Hva med litt ydmykhet om hvordan andre opplever tekstene du skriver?
Så neste tanke som tar noen runder i hjernevindingene. Er Bunny et troll? Det er lettere å analysere om Bunny er et troll enn å analysere om jeg selv troller, så jeg starter der. Bunny kan være skikkelig irriterende. Jeg tror det er få her inne som har provosert meg mer enn han. Men er han et troll? Det er vel få her inne som har fått mer omtale, og ikke akkurat i positive ordelag av Bunny enn det jeg har fått. En god del innlegg tror jeg er skrevet med det for øye å provosere meg maksimalt. En del innlegg har vært virkelig ondsinnede, og et par har vært over streken for hva som er akseptabelt. De har blitt rapportert, og så har han roa seg for en stund før han er i gang igjen. Noen ganger opplever jeg han like irriterende som en summende bie som aldri gir deg fred, men er han et troll?
Nettroll er personer eller organisasjoner som bevisst manipulerer og forstyrrer nettbasert kommunikasjon.
Sitatet over er hentet fra Store Norske Leksikon. Videre står det i leksikonet at trolling er et paraplybegrep som kan beskrive både relativt uskyldige ablegøyer eller provokasjon, og mer alvorlige former, der hensikten er å skape forvirring og å spre desinformasjon.
Jeg kan gå med på at Bunny – og min blogg kan komme under betegnelsen “provokasjon”. Noen ganger må en tekst være litt provoserende for å få leserne til å tenke. Er det noe galt i det å få mennesker til å reflektere over det de leser?
Vi som blogger offentliggjør helt frivillig og med vitende og vilje våre tanker slik at hvem som helst kan lese de. Vi får mange positive tilbakemeldinger på det vi legger ut, og noen negative. Er det slik at alle som ikke overøser oss med hjerter og godord er troll? Er man nødvendigvis et troll hvis man har en annen oppfatning og gir uttrykk for det?
Jeg er politiker. Jeg er vant til å bli motsagt. Hvis jeg skriver et leserbrev eller holder et innlegg fra kommunestyrets talerstol kan det godt hende at noen som har en motstridende mening enn meg tar til tastaturet eller talerstolen for å si meg i mot. Burde jeg se på alle politiske motstandere og alle som gir uttrykk for å ha en annen oppfatning enn meg som troll?
Hopper så galant over innlegg om tropevarme og ukemenyer og lander så på innlegget til Bunny Innlegget Bunny har postet få minutter før jeg klikker meg inn er kort og godt et visdomsord i følge Bunny av en Paul Claudel.
Sannhet har ingenting å gjøre med antallet mennesker som er overbevist!
Nå er jeg litt usikker på om Claudel er en fyr jeg egentlig bør sitere. Han står for mye jeg er uenig i, akkurat som Bunny. Men akkurat dette sitatet er jeg enig i. Samtidig vil jeg påpeke at i demokratiske prosesser så er det flertallet som bestemmer, også når flertallet i dine øyne tar feil.
Verken salgsinnlegg for bobil eller seilaks trigger til refleksjoner. Dessuten har jeg vel lest begge innleggene før. Det ene fordi det ikke har kommet noe nytt innlegg på bloggen det siste døgnet, det andre fordi jeg tror det er en reprise på et tidligere innlegg.
Hvem skulle tro at jeg ville bruke mesteparten av et innlegg på å forsvare Bunny (og meg selv)? Men jeg tror blogg.no trenger slike som oss. Slike som tør å ha et kritisk blikk også på hva som publiseres på blogg. Man vet aldri hva slags tanker og holdninger som kan gro frem hvis en blogg eller en plattform blir et rent ekkokammer hvor alle må og skal tenke likt. Jeg vil avslutte med et visdomsord fra Oscar Wilde:
Den som ikke tenker selv, tenker ikke i det hele tatt.
Finnes det noe bedre enn å krølle seg sammen og la seg oppsluke av en god bok? Jeg leser alt for lite skjønnlitteratur for tiden. Det går mest i aviser, sakspapier og blogg. Klikke meg inn på PC og mobil og skumme hele eller deler av artikler. Så lett å bli sittende ved tastaturet. Men i dag har jeg ligget på sofaen og kost meg med bok i flere tin\mer nå, og jeg leste også i timevis på lørdag.
Jeg har alltid vært bokorm, men de siste årene har jeg ikke lest så veldig mye. Maks en håndfull bøker i året. “De siste årene” betyr vel omtrent helt siden jeg ble mamma, begynte å arbeide som radiograf.. siden livet tok meg. Det var jo alltid så mye annet som var viktigere enn å sitte med nesa i ei bok.
Men jeg er egentlig en bokorm. Jeg har alltid elsket bøker. Og etter at jeg knekte lesekoden og lærte meg å lese den høsten jeg fylte fem var jeg og bøkene uatskillelige i hele oppveksten. Da jeg ble eldre bodde jeg nesten på biblioteket. Jeg tror jeg leste samtlige bøker i ungdomsavdelingen minst en gang.
I kveld silte regnet ned her på Ringerike. Det er mørkere ute enn det har vært på lenge, nesten høststemning. Og jeg, jeg krøllet meg sammen på sofaen og fant frem boka. Med et smil om munnen lot jeg meg lokke inn i universet i boka. Lot handlingen i boka krype under huden min mens hjernen lagde sine egne bilder av det jeg leste i hodet mitt. Virkelig en kosestund. Det er nok ikke lenge til jeg vender tilbake til bøkenes verden.
Stabelen med uleste bøker er utrolig høy. Det stresser meg ikke. Jeg har et hav av tid og et hav av bøker. Jeg skal kose meg med hver eneste bokstav,
Så er jeg i gang med andre ferieuka. Jeg har fremdeles mesteparten av ferien igjen. Fremdeles god tid til dager hvor jeg glemmer klokka og ikke har noen avtaler. Deilig.
Dagens morgentur med hundene gikk langs en blåmerket, gammel kjerrevei. Vi hadde ikke gått her før, så det var spennende. Turen ble ikke så lang. 3 km viste skrittelleren da vi var tilbake ved bilen.
Så mye mer fornuftig har det ikke blitt gjort her i dag. Eller, de vanlige tingene som oppvask, middagslaging, klesvask osv har selvsagt blitt gjort. Alle de tingene som ikke ses med mindre de ikke blir gjort.
Lunsjen min ble jordbær fra egen åker. Det er ikke store jordbærfeltet vi har. Men det gir nok til at jeg kan nyte en liten skål friske jordbær nesten hver dag i sesongen. Finnes ikke mer sommer det.
Terrassedøra står åpen og lukten av lett sommerregn smyger seg inn i varm stue. Nå skal jeg snart finne frem boka mi og nyte sommerkvelden.
Du vet når du har en dårlig dag, du føler at du er den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst, å tenker at livet ditt er utrolig kjedelig?
Kommentaren gikk på at da leste hen tidligere blogginnlegg for å få opp selvfølelsen og overbevise seg selv om at hen får til mye, og at livet til vedkommende ikke alltid er like kjedelig som hen føler det på den litt dårlige dagen.
Ordene rører noe ved meg.
Den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst.
Har vi ikke alle vært der a og til? Det har i det minste jeg – opp til flere ganger.
Jeg, som liker å omtale meg selv som Kjerringa som fikser alt har I perioder følt meg som ei ubrukelig kjerring som ikke fikser noen ting. Det er ingen god følelse.
En ting var at jeg hadde brent mitt lys i begge ender, forbrukt mer energi enn jeg hadde og ikke lengre hadde energien til å fikse alt jeg mente jeg burde fikse. Lista over alt jeg måtte gjøre ble lengre og lengre samtidig som energilageret ble tappet. Til slutt var det tomt, og jeg møtte den berømte veggen hardt og brutalt.
Og du så elendig og udugelig jeg følte meg da jeg møysommelig tok fatt på jobben med å stable meg på beina igjen.
Jeg klarte det. Mest fordi jeg er sta og vrang, ohmg jeg ville tilbake. Ville tilbake til det hektiske, pulserende livet jeg levde. Mange heia. Jeg hadde virkelig mange som jeg følte støttet meg på veien. Som virkelig ønsket at jeg skulle komme tilbake for fullt. De var mange, men ikke alle. Noen hadde kost seg når de så meg svak, og de fant ut hvordan de skulke bryte meg ned i stedet for å bygge meg opp.
Jeg holdt ut en stund. Bet tenna sammen og gikk på, selv om noen motarbeidet meg etter beste evne. Jeg ville så utrolig gjerne tilbake til det livet jeg elsket, for uten det var jeg ingenting.
Vel, jeg klarte det ikke. Energinivået mitt var ikke så høyt som jeg håpet og trodde. I tillegg var det noen som direkte motarbeidet meg. Det tappet meg for energi jeg ikke hadde.
Det kom til et punkt hvor jeg var så sliten, hvor kroppen verket og alt virket håpløst. Jeg hadde ikke overskudd til stort annet enn å jobbe og sove. Jeg levde ikke lenger, jeg bare eksisterte. Jeg var totalt utslitt av å kjempe. Kjempe mot de som ønsket å knekke meg.
Etter en tid kom jeg til at det var ikke verdt det. At å kjempe meg tilbake når noen så aktivt motarbeidet meg var nytteløst. Jeg hadde ikke den energien som skulle til, samme hvor mye jeg bet tenna sammen ville de vinne til slutt. De hadde bestemt seg
Jeg husker hvor jeg var, dato og klokkeslett da erkjennelsen langsomt steg frem for meg. Hvis du ikke skal la de lykkes i å knuse deg helt må du slutte å kjempe. La de tro de har vunnet, saml krefter og gå videre med livet ditt. La de ikke knuse deg helt
Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at jeg nok aldri blir “kjerringa som fikser alt” igjen. At jeg aldri kommer tilbake til det pulserende, engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Og det er greit. Jeg kan skape meg et godt liv likevel. Et liv med engasjement og mening. Et liv hvor jeg kan bidra. Samtidig er jeg klar over at jeg må ta meg tid til restitusjon. Jeg må ta meg tid til å hente meg inn igjen etter hektiske perioder.
Og en ting til. Jeg har bestemt meg for å ikke lenger la folk som direkte motarbeider meg og som bare ønsker å bryte meg ned få plass I livet mitt. Jeg bruker ikke lengre krefter jeg ikke har på å kjempe.
Noen ganger, relativt ofte faktisk, funderer jeg over hvorfor en del andre bloggere skriver blogg. Jeg begynte å fundere på det i går og har fortsatt funderingene nå i morgentimene. Jeg vet hvorfor jeg skriver blogg. Grunnen er sammensatt, men jeg er helt klar på at grunnen til at jeg knotter ned tankene mine på en blogg som publiseres offentlig og ikke på et word-dokument som jeg lagrer i egen sky er at jeg ønsker at noen flere enn jeg selv skal lese det jeg skriver.
Når jeg leser en tekst, enten det er en roman, en avisartikkel, sakspapirer eller et brev noen har sendt meg reflekterer jeg over det jeg leser. Jeg vet ikke, men jeg har alltid antatt at det er relativt vanlig. På samme måte ønsker jeg at de som leser tekstene jeg produserer skal reflektere over det jeg skriver. Det gjelder samme om det er et fb innlegg, et blogginnlegg eller et leserbrev i lokalavisa. Leserne behøver ikke være enige i det de leser. Jeg har ingenting i mot at tekstene mine fører til debatt. Jeg er ikke noen allvitende profet som sitter på alle svarene på en hver problemstilling. Men ja, jeg har et håp om at folk tenker over noe av det jeg skriver. Noe av det jeg ønsker med disse morgen-betraktningene over hva andre bloggere skriver er å få folk til å reflektere over tester – og over livet.
I går slet jeg lenge med å skrive dagens første innlegg. Til tross for at jeg startet på det litt over klokka 6 om morgenen ble det ikke ferdig og postet før klokka var over 12. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skrev om, fant andre formuleringer, strøk ut deler og prøvde igjen før jeg ble sånn noenlunde fornøyd.
Jeg tror jeg kunne ha spart meg anstrengelsene, eller kanskje anstrengt meg enda mer. Jeg ønsket å sette fokus på at noen mennesker lever i konstant frykt for at en ekskjæreste, ektefelle, eller noen fra deres fortid skal komme og skade de alvorlig eller drepe dem. At de har fått pålagt den de er redd for besøksforbud – at det føles som en trygghet, dog kanskje falsk, for hvem vet om hen vil respektere forbudet. De lever i konstant frykt. Skvetter til hvis det ringer på døra, eller hvis en bil kjører langsomt utenfor huset. De ser seg alltid over skuldrene når de er ute – og forter seg hjem så fort de kan. Ofte handler de mat og gjør andre nødvendige ærend enten tidlig på morgenen – før det blir for mye folk ute. Det er lettere å ha oversikten over hvem som er ute da. Ikke så lett for de som vil dem vondt å skjule seg i mengden. Fordi jeg kjenner hverdagen til noen som lever slik reagerer jeg på at noen som skriver at de føler seg så utrygge at de har fått ilagt noen besøksforbud går ut og kringkaster hvor de har rømt for å komme unna den de er redd. Hei, Nå er jeg i Bergen!! Jeg har tenkt meg på Fløyen og på akvariet i dag. Blir her til mandag, da drar jeg videre til den og den adressen. For meg virket det mer som en invitasjon til å bli funnet. Jeg gjorde meg noen tanker rundt den problemstillingen som jeg forsøkte etter beste evne å dele på blogg. Antakelig evnet jeg det ikke. Eller så tar jeg feil. Det er ikke noe rart i å være redd for at noen skal kontakte deg, så redd at du ønsker besøksforbud og samtidig kringkaste hvor du er. De som kommenterte ikke det temaet jeg tok opp. De leste bare at jeg var slem – og at det ikke var noe problem for bloggeren å dele hvor hun var fordi “plageånden” nok aldri ville forlate bygda.
Jeg har reflektert over den siste kommentaren og. At det var snakk om en “plageånd” som ikke ville finne på å forflytte seg. Er det at man oppfatter noen som en “plageånd” nok til å få ilagt noen besøksforbud? Da tror jeg at jeg kunne komme opp med ei lang liste over folk jeg opplever som “plageånder”. Mulig et par lokale kverulanter kunne få besøksforbud på Rødt sin stand når vi om noen uker begynner innspurten på valgkampen.
Vel i går var i går, og i dag er i dag. I dag går mine første refleksjoner til temaet blogg – og fremdeles til hvorfor folk blogger. Jeg antar at grunnen til at Mat fra bunnen poster innlegget Ukesmeny 28 er at noen skal la seg inspirere av matforslagene hen kommer med og trykke på lenkene og benytte seg av oppskriftene som deles. Ja, og kanskje benytte seg av vipps eller kontonummeret som oppgis til å betale for maten, eller oppskriftene da. Maten må en jo lage selv.
Jeg forstår at de som designer for eksempel strikkeoppskrifter og hekleoppskrifter føler for å ta betalt for oppskriftene sine. Jeg kan se at kokker kan ha det på samme måte. Men oppskriften på lapskaus og vafler!!! Er du sikker på at det er denne bloggeren som har opphavsretten til disse to oppskriftene? Det bør man vel ha hvis man skal ta seg betalt for å dele oppskriftene? Skulle jeg lage en ukemeny med håp om å inspirere folk tror jeg at jeg hadde gått for noe mer originalt enn lapskaus og vafler. (Nei, nå var jeg slem igjen.)
Tropesommer i Bergen leser jeg på flere blogger. Bra for bergenserne, ja hvis de liker varmen da. Jeg er som flere det fortelles om på disse bloggene ikke så glad i varme. Det var bra temperaturer på fjellet. Fikk til og med bruk for golfjakka. Men da vi kom hjem i går kveld var det virkelig varmt. Så varmt at Gamle Gubben Grå ble sittende på trammen i bare underbuksa etter at han hadde tatt en dusj. For de som kjenner Gamle Gubben Grå er det vel verdt å nevne på blogg. Jeg har kjent Gubben i godt over 30 år, og kan telle på to hender de gangene jeg har sett han bevege seg utendørs med bar overkropp eller i shorts.
Mens Gamle Gubben Grå knapt viser seg utenfor soveromsdøra i bare underbuksa er andre ikke like bluferdige.
For tro meg, jeg liker også oppmerksomhet. Gjør vi ikke alle? Men altså, da tar jeg på meg en rosa stringtruse og løper gjennom Tollbugata. En kan ikke få mer oppmerksomhet enn en får da, tro meg, bare prøv selv!
Sitatet er hentet fra blogginnlegget til Bunny og får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg synes jeg ser for meg Bunny i rask spurt gjennom Tollbugata i Drammen iført rosa stringtruse, kaninører og en liten haledusk. Ja, jeg er sikker på at han ville få oppmerksomhet, men er usikker på om den hadde vært udelt positiv.
Jeg klikker meg videre og sukker høyt. Den som hadde hatt 70.000 for mye! Jeg har lenge ønsket meg bobil. Jeg tror den ferieformen hadde passet Gamle Gubben Grå og meg utmerket. Nå selger Doc & Dask den gamle bobilen sin. Jeg tror det hadde vært en fin bobil for oss. Liksom stått litt i stil til Gubben og Kjerringa. Trofast traver av ikke helt ny årgang med noen riper i lakken og noen skavanker men helt brukbar. Jeg sukker en gang til og klikker meg videre.
I likhet med oss har Tom og bloggerfruen tilbragt helgen på hytta. Bildene på bloggen til Tom gjør meg glad og får meg til å senke skuldrene. For Tom og de har i likhet med oss en ordentlig hytte – hytte og ikke noe hytte palass. Alt er ikke fancy, design og shinet. Du ser helt klart at det er mennesker som bruker hytta, og at de har laget ting som har den funksjonende ønsker selv om det kanskje ikke har det vakreste designet.
Noen ganger kan jeg forlese meg på hyttemagasiner og vakkert design. Da ser jeg alle feilene og manglene ved vår gamle, gode hytte. Alt jeg ønsker å forandre. Og det er langt mer enn å bytte utedoen med en smekker Cindrella forbrenningstoaeltt. Å se andre kose seg på ei hytte hvor ikke alt var perfekt gjorde godt. Takk Tom.
Hele seks av toppbloggerne førte til refleksjoner i dag. Refleksjoner om alt fra lappskaus til å løpe halvnaken gjennom Tolbugata i Drammen. Mest reflekterer jeg over hvorfor folk skriver blogg. Jeg tror det er for at vi på en eller annen måte søker oppmerksomhet.
